Daniel 8:17
Han kom der jeg sto, og da han kom, ble jeg grepet av redsel og falt på mitt ansikt. Han sa til meg: "Forstå dette, menneske! For synet gjelder endetiden."
Han kom der jeg sto, og da han kom, ble jeg grepet av redsel og falt på mitt ansikt. Han sa til meg: "Forstå dette, menneske! For synet gjelder endetiden."
Han kom bort dit jeg sto. Da han kom, ble jeg redd og falt på mitt ansikt. Men han sa til meg: Forstå dette, du menneskesønn! For synet gjelder tiden for enden.
Han kom bort der jeg sto. Da han kom, ble jeg grepet av redsel og falt på mitt ansikt. Han sa til meg: «Forstå, menneskesønn! For synet gjelder endetiden.»
Han kom nær dit jeg sto, og da han kom, ble jeg forferdet og falt på mitt ansikt. Men han sa til meg: Forstå, menneskesønn, for synet gjelder endetiden.
Så kom han nær der jeg stod. Da han kom, ble jeg redd og kastet meg ned med ansiktet mot jorden. Men han sa til meg: «Forstå, menneskesønn, at synet gjelder endens tid.»
Da han kom nær der jeg stod, ble jeg redd og falt med ansiktet mot jorden. Men han sa til meg: Forstå, menneskesønn, for visjonen gjelder tiden for enden.
Så kom han nær der jeg sto; da han kom, ble jeg redd og falt på ansiktet; men han sa til meg: Forstå, O menneskebarn: For ved tidens ende skal visjonen være.
Han kom nær stedet hvor jeg sto, og jeg ble så redd at jeg falt med ansiktet mot jorden. Men han sa til meg: "Vær oppmerksom, menneskesønn, for synet gjelder endens tid."
Så kom han nærmere der jeg sto, og når han kom, ble jeg grepet av frykt og falt på mitt ansikt. Men han sa til meg: "Forstå, menneskesønn, at synet gjelder endens tid."
Så kom han nær der jeg stod, og da han kom, ble jeg grepet av frykt og falt på mitt ansikt. Men han sa til meg: Forstå, menneskesønn, at synet gjelder tiden for enden.
Han nærmet seg stedet der jeg sto, og da han kom, ble jeg redd og falt på mitt ansikt. Men han sa: «Forstå, menneskesønn, for visjonen skal oppfylles ved tidens slutt.»
Så kom han nær der jeg stod, og da han kom, ble jeg grepet av frykt og falt på mitt ansikt. Men han sa til meg: Forstå, menneskesønn, at synet gjelder tiden for enden.
Så kom han nær til der jeg sto. Da han kom, ble jeg skrekkslagen og falt på mitt ansikt. Men han sa til meg: "Forstå, menneskesønn, for synet angår endens tid."
As he came near the place where I was standing, I was terrified and fell facedown. He said to me, 'Understand, son of man, that the vision concerns the time of the end.'
Han kom da bort til der jeg sto, og da han kom, ble jeg så redd at jeg falt med ansiktet mot jorden. Han sa til meg: 'Forstå, menneskesønn, at synet gjelder endetiden.'
Og han kom (derhen) hos, hvor jeg stod, og der han kom, blev jeg forfærdet og faldt paa mit Ansigt; og han sagde til mig: Giv Agt paa, du Menneskesøn! thi det Syn (hører) til Endens Tid.
So he came near where I stood: and when he came, I was afraid, and fell upon my face: but he said unto me, Understand, O son of man: for at the time of the end shall be the vision.
Så kom han nær der jeg sto, og da han kom, ble jeg redd og falt på mitt ansikt, men han sa til meg: «Forstå, du menneskesønn, at denne visjonen gjelder tiden for slutten.»
So he came near where I stood: and when he came, I was afraid, and fell upon my face; but he said to me, Understand, O son of man: for the vision shall be at the time of the end.
So he came near where I stood: and when he came, I was afraid, and fell upon my face: but he said unto me, Understand, O son of man: for at the time of the end shall be the vision.
Da kom han bort til der jeg sto; og når han kom, ble jeg redd og falt på mitt ansikt, men han sa til meg: Forstå, menneskesønn, for visjonen gjelder endens tid.
Så kom han nær der jeg stod, og da han nærmet seg, ble jeg svært redd, og jeg falt på mitt ansikt. Men han sa til meg: Forstå, menneskesønn, at synet gjelder tiden for enden.
Så kom han nær der jeg sto; og da han kom, ble jeg fryktelig redd og falt på mitt ansikt; men han sa til meg: Forstå, menneskesønn, for synet gjelder endens tid.
Så kom han nær der jeg var; og da han kom, ble jeg fylt av redsel og falt med ansiktet mot jorden, men han sa til meg, Forstå, du mennesker, for synet gjelder tidsalderen ved slutten.
So he came near where I stood; and when he came, I was affrighted, and fell upon my face: but he said unto me, Understand, O son of man; for the vision belongeth to the time of the end.
So he came, and stode by me. But I was afrayed at his cominge, and fell downe vpon my face. Then sayde he vnto me: O thou sonne of man, marcke well, for in the last tyme shall this vision be fulfylled.
So he came where I stood: and when hee came, I was afraide, and fell vpon my face: but he sayd vnto me, Vnderstand, O sonne of man: for in the last time shalbe the vision.
So he came and stoode by me: but I was afraide at his comming, and fell downe vpo my face: Then said he vnto me, Understand O thou sonne of man: for at the time of the ende this vision shalbe.
So he came near where I stood: and when he came, I was afraid, and fell upon my face: but he said unto me, Understand, O son of man: for at the time of the end [shall be] the vision.
So he came near where I stood; and when he came, I was frightened, and fell on my face: but he said to me, Understand, son of man; for the vision belongs to the time of the end.
And he cometh in near my station, and at his coming in I have been afraid, and I fall on my face, and he saith unto me: Understand, son of man, for at the time of the end `is' the vision.
So he came near where I stood; and when he came, I was affrighted, and fell upon my face: but he said unto me, Understand, O son of man; for the vision belongeth to the time of the end.
So he came near where I stood; and when he came, I was affrighted, and fell upon my face: but he said unto me, Understand, O son of man; for the vision belongeth to the time of the end.
So he came and took his place near where I was; and when he came, I was full of fear and went down on my face: but he said to me, Let it be clear to you, O son of man; for the vision has to do with the time of the end.
So he came near where I stood; and when he came, I was frightened, and fell on my face: but he said to me, Understand, son of man; for the vision belongs to the time of the end.
So he approached the place where I was standing. As he came, I felt terrified and fell flat on the ground. Then he said to me,“Understand, son of man, that the vision pertains to the time of the end.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
18Mens han talte med meg, sank jeg i dyp søvn med ansiktet mot jorden. Han rørte ved meg og reiste meg opp der jeg sto.
19Han sa: "Se, jeg gjør deg kjent med det som skal skje ved slutten av vreden, for det gjelder den fastsatte tiden for enden."
14Han sa til meg: "Til to tusen tre hundre kvelder og morgener; så skal helligdommen bli renset."
15Da jeg, Daniel, hadde sett synet, søkte jeg forståelse. Da sto det en foran meg som så ut som en mann.
16Jeg hørte en menneskestemme over Ulai. Den ropte og sa: "Gabriel, gi denne mannen innsikt i synet."
14Jeg er kommet for å gi deg innsikt i det som skal hende ditt folk i de siste dager, for synet gjelder dager som ennå kommer.
15Mens han talte disse ordene til meg, bøyde jeg ansiktet mot jorden og ble stum.
16Og se, en som lignet et menneske, rørte ved leppene mine. Da åpnet jeg munnen og talte og sa til ham som sto foran meg: Herre, ved synet kom smertene over meg, og jeg hadde ikke mer kraft.
7Bare jeg, Daniel, så synet; mennene som var sammen med meg, så det ikke. Likevel falt en stor skrekk over dem, og de flyktet og gjemte seg.
8Jeg ble igjen alene og så dette store synet. Det fantes ikke kraft igjen i meg; ansiktsfargen min bleknet, og jeg klarte ikke å holde på styrken.
9Jeg hørte lyden av hans ord. Og mens jeg hørte lyden av hans ord, falt jeg i dyp søvn med ansiktet mot jorden.
10Se, en hånd rørte ved meg og satte meg skjelvende på knærne og på håndflatene.
11Han sa til meg: Daniel, du høyt elskede, forstå ordene jeg taler til deg, og stå oppreist på plassen din! For nå er jeg sendt til deg. Mens han talte dette ordet til meg, sto jeg skjelvende.
12Han sa til meg: Frykt ikke, Daniel! For fra den første dagen da du satte deg fore å forstå og å ydmyke deg for din Gud, ble dine ord hørt, og jeg er kommet på grunn av dine ord.
7Jeg hørte mannen kledd i lin, han som var over elvens vann. Han løftet sin høyre hånd og sin venstre hånd mot himmelen og sverget ved ham som lever evig: «Det blir for en tid, tider og en halv tid. Når makten til det hellige folket blir knust, skal alt dette ta slutt.»
8Jeg hørte, men forsto ikke. Da sa jeg: «Herre, hva blir utgangen av alt dette?»
9Han sa: «Gå, Daniel! For ordene skal holdes skjult og forseglet til endetiden.»
15Jeg, Daniel, ble urolig i ånden min i mitt indre, og synene i hodet mitt forferdet meg.
16Jeg gikk bort til en av dem som sto der, og jeg spurte ham om sikker opplysning om alt dette. Han fortalte meg og gav meg tydningen av ordene.
1Han sa til meg: Menneskesønn, still deg på føttene dine, så vil jeg tale til deg.
2Da kom Ånden i meg idet han talte til meg; den reiste meg opp så jeg sto på føttene, og jeg hørte ham som talte til meg.
21ja, mens jeg ennå talte i bønnen, kom mannen Gabriel, han som jeg tidligere hadde sett i synet, i hast og rørte ved meg ved tiden for kveldsofferet.
22Han kom og talte med meg og sa: Daniel, nå er jeg kommet for å gi deg innsikt og forståelse.
23Da du begynte å be, gikk ordet ut, og jeg er kommet for å kunngjøre det, for du er høyt elsket. Så forstå ordet og gi akt på synet.
26Synet om kvelder og morgener som er sagt, er sant. Men du skal holde synet skjult, for det gjelder mange dager.
27Jeg, Daniel, ble utmattet og syk i flere dager. Siden sto jeg opp og gjorde kongens arbeid. Jeg var forferdet over synet, men ingen forsto det.
3Synet var som det synet jeg hadde sett da jeg kom for å ødelegge byen, og synene var som det synet jeg hadde sett ved elven Kebar. Da falt jeg ned med ansiktet mot jorden.
13Jeg så i mine nattlige syner, og se: med himmelens skyer kom en som var lik en menneskesønn. Han kom bort til Den gamle av dager og ble ført fram for ham.
22Herrens hånd kom over meg der, og han sa til meg: Reis deg, gå ut i dalen; der vil jeg tale med deg.
23Jeg reiste meg og gikk ut i dalen. Og se, der sto Herrens herlighet, lik den herlighet jeg hadde sett ved elven Kebar. Da falt jeg på mitt ansikt.
18Da rørte han meg igjen, han som så ut som et menneske, og styrket meg.
19Han sa: Frykt ikke, du høyt elskede! Fred være med deg. Vær sterk, ja, vær sterk! Da han talte med meg, ble jeg styrket og sa: Tal, min herre, for du har styrket meg.
16Da sju dager var gått, kom Herrens ord til meg:
27Menneskesønn, se, Israels hus sier: «Synet han skuer, gjelder mange dager; han profeterer om fjerne tider.»
6Jeg hørte en som talte til meg fra huset, og en mann sto ved siden av meg.
8Jeg, Johannes, er den som hørte og så dette. Da jeg hadde hørt og sett det, falt jeg ned for å tilbe foran føttene til engelen som viste meg dette.
4Mannen sa til meg: Menneskesønn, se med øynene dine, hør med ørene dine, og legg merke til alt det jeg viser deg. For for å vise deg dette er du ført hit. Fortell alt du ser til Israels hus.
8Si til Israels land: Så sier Herren: Se, jeg er imot deg. Jeg drar mitt sverd ut av sliren og utrydder hos deg både den rettferdige og den ugudelige.
1I det tredje året av kong Belsasars regjeringstid fikk jeg, Daniel, et syn, etter det synet som først hadde vist seg for meg.
2I synet så jeg at jeg var i borgen i Susa, som ligger i provinsen Elam. I synet så jeg at jeg sto ved elven Ulai.
4Og se, der var Israels Guds herlighet, som det synet jeg hadde sett i dalen.
23I slutten av deres kongedømme, når overtredere har nådd sin fulle mål, skal det stå fram en konge, hensynsløs og kyndig i gåter.
17Da jeg så ham, falt jeg ned for føttene hans som død. Men han la sin høyre hånd på meg og sa: Frykt ikke! Jeg er den første og den siste,
1I det sjette året, den sjette måneden, på den femte i måneden, satt jeg i mitt hus mens Judas eldste satt foran meg. Der kom Herren Guds hånd over meg.
13Hans hjerte skal forandres bort fra et menneskes; et dyrehjerte skal gis ham, og sju tider skal gå over ham.
1I det tredje året av Kyros, kongen av Persia, ble et budskap åpenbart for Daniel, han som ble kalt Beltesassar. Budskapet var sant og gjaldt en stor kamp. Han forsto ordet, og han fikk innsikt i synet.
1Herrens ord kom til meg:
9Jeg så, og se: en hånd var rakt ut mot meg, og i den var det en bokrull.
1Herrens ord kom til meg, og det lød:
17Herrens ord kom til meg, og det lød: