Jesaja 10:30
Rop høyt, Gallims datter! Lytt, Laisha! Stakkars Anatot!
Rop høyt, Gallims datter! Lytt, Laisha! Stakkars Anatot!
Rop høyt, du Gallims datter! La det høres til Lajisj, du arme Anatot!
Løft din stemme, Gallims datter! Lytt, Laisha! Du arme Anatot!
Rop høyt, du Gallims datter! Lytt, Laisja! Stakkars Anatot!
Rop høyt, datter av Gallim! Hør etter, Laisha! Svar henne, Anathot!
Løft opp din røst, Galims datter: la det høres til Laish, du fattige Anatot.
Hev din røst, O datter av Gallim: la det bli hørt til Laish, O den lidende Anathoth.
Rop høyt med stemmen, du Gallims datter! La Lais høre deg, du elendige Anathot!
Hev din røst, Bat-Gallim; hør, Laisha, stakkars Anatot!
Rop høyt, datter av Gallim! La det høres i Laish, stakkars Anatot.
Hev din røst, datter av Gallim, og la den nå Laish – du fattige Anathoth.
Rop høyt, datter av Gallim! La det høres i Laish, stakkars Anatot.
Rop høyt, datter Gallim! Lytt, Laishah! Stakkers Anathoth!
Cry out, daughter of Gallim! Listen, Laishah! Answer her, Anathoth!
Rop høyt i protest, Bats-Gallim! Lytta, Laisa! Stakkars Anatot!
Du Gallims Datter! raab høit med din Røst; lad Lais høre det, du elendige Anathoth!
Lift up thy voice, O daughter of Gallim: cause it to be heard unto Laish, O poor Anathoth.
Rop høyt, du datter av Gallim! Hør etter, Laish! Å, stakkars Anatot!
Lift up your voice, O daughter of Gallim; cause it to be heard to Laish, O poor Anathoth.
Lift up thy voice, O daughter of Gallim: cause it to be heard unto Laish, O poor Anathoth.
Rop høyt med stemmen, Gallims datter! Lytt, Laisha! Stakkars Anatot!
Rop høyt med din røst, Gallims datter! Gi akt, Laïs! Svar henne, Anatot.
Rop høyt med din stemme, Gallims datter! Hør, Laisha! Stakkars Anathot!
Gi et høyt rop, Gallims datter; la Laisha høre; la Anatot svare henne.
The voyce of ye noyse of thy horses (o doughter Gallim) shalbe herde vnto lais and to Anathoth, which also shalbe in trouble.
Lift vp thy voyce, O daughter Gallim, cause Laish to heare, O poore Anathoth.
Lift vp thy voyce O daughter Gallim, geue eare to Laisa thou poore Anathoth.
Lift up thy voice, O daughter of Gallim: cause it to be heard unto Laish, O poor Anathoth.
Cry aloud with your voice, daughter of Gallim! listen, Laishah! You poor Anathoth!
Cry aloud `with' thy voice, daughter of Gallim, Give attention, Laish! answer her, Anathoth.
Cry aloud with thy voice, O daughter of Gallim! hearken, O Laishah! O thou poor Anathoth!
Cry aloud with thy voice, O daughter of Gallim! hearken, O Laishah! O thou poor Anathoth!
Give a loud cry, daughter of Gallim; let Laishah give ear; let Anathoth give answer to her.
Cry aloud with your voice, daughter of Gallim! Listen, Laishah! You poor Anathoth!
Shout out, daughter of Gallim! Pay attention, Laishah! Answer her, Anathoth!
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
31Madmena flykter; innbyggerne i Gebim søker tilflukt.
32Enda i dag stanser han ved Nob; han rister hånden mot Sions datters fjell, Jerusalems høyde.
32Anatot, Nob og Ananja.
33Hasor, Rama, Gittajim.
10Fortell det ikke i Gat, gråt ikke! I Bet-Leafra, velt deg i støvet.
11Dra bort, du som bor i Safir, i nakenhet og skam. Hun som bor i Saanan, går ikke ut. Klagen fra Bet-Esel tar fra dere støtten.
29Over vadestedet har de gått; i Geba tar de nattely. Rama skjelver, Sauls Gibea har flyktet.
18Ater, Hiskia, Asur.
19Hodija, Hasjum, Besaj.
15For en røst bringer budskap fra Dan, og fra Efraims fjell kunngjøres ulykken.
16Gjør det kjent blant folkene; se, rop det ut om Jerusalem: Beleirere kommer fra et land langt borte; de hever sin røst mot Judas byer.
14Bryt ut i jubel, Sions datter! Rop av glede, Israel! Gled deg og fryd deg av hele ditt hjerte, Jerusalems datter!
21Derfor, så sier Herren om mennene i Anatot som står deg etter livet og sier: Du må ikke profetere i Herrens navn, ellers skal du dø for vår hånd.
20For døden har steget inn gjennom våre vinduer, kommet inn i våre palasser for å utrydde barnet ute på gaten og de unge mennene fra torgene.
20Fortell det ikke i Gat, forkynn det ikke i Asjkelons gater, for at ikke filisternes døtre skal glede seg, for at ikke de uomskårnes døtre skal juble.
31For jeg hører en røst som hos en kvinne i barns nød, angst som hos en førstegangsfødende, Sions datters røst som gisper og brer ut hendene: «Ve meg! For min sjel går til grunne for morderne.»
23Det skal ikke bli noen rest igjen for dem, for jeg skal føre ulykke over mennene i Anatot i året for deres straff.
19Hør ropet fra mitt folks datter, fra et land langt borte: «Er ikke Herren på Sion? Er ikke hennes konge der?» «Hvorfor har de provosert meg til vrede med sine utskårne bilder, med fremmede tomheter?»
10Den dagen, sier Herren, skal det lyde skrik ved Fiskeporten, klagerop fra den nye bydelen og et stort brak fra høydene.
9Nå, hvorfor skriker du av nød? Er det ingen konge hos deg? Er din rådgiver gått tapt, siden smerten griper deg som en kvinne i barnsnød?
10Vri deg og stønn, Sions datter, som en kvinne i barnsnød! For nå skal du gå ut av byen og bo på marken; du skal komme til Babel. Der skal du bli berget, der skal Herren løse deg ut av dine fienders hånd.
11Men nå har mange folkeslag samlet seg mot deg; de sier: «Må hun bli vanhelliget, la våre øyne stirre skadefro på Sion!»
20Gå opp på Libanon og rop, i Basjan, la din røst lyde! Rop fra Abarim! For alle dine elskere er knust.
4Hvorfor roser du deg av dalene dine, din troløse datter? Din dal flommer over. Du som stoler på dine skatter og sier: Hvem kan komme mot meg?
1Og du, Betlehem Efrata, liten til å være blant Judas slekter: Fra deg skal det for meg komme en som skal være hersker i Israel. Hans opphav er fra gammel tid, fra evighets dager.
31Hyl, port! Rop, by! Smelt bort, Filisterland, dere alle! For fra nord kommer røyk, og ingen blir hengende etter i hans rekker.
17Du skal si dette ordet til dem: Mine øyne renner med tårer natt og dag og stanser ikke, for jomfruen, mitt folks datter, er blitt knust; hun er slått av et svært alvorlig sår.
1Hør dette ordet som jeg lar lyde som en klagesang over dere, Israels hus.
8Blås i horn i Gibea, i trompet i Rama! Blås alarm i Bet-Aven! Bak deg, Benjamin!
2Juda sørger; portene hennes er utmattet, de er blitt mørke og synker mot jorden, og Jerusalems klagerop har steget opp.
10Sions datters eldste sitter på bakken og tier; de har strødd støv på hodet og kledd seg i sekk. Jerusalems jomfruer har bøyd hodet mot jorden.
11Mine øyne er utslitt av tårer, mine innvoller er i opprør; min lever er utøst på jorden på grunn av knusningen av mitt folks datter, mens barn og spedbarn segner om i byens gater.
20Løft øynene og se dem som kommer fra nord! Hvor er flokken som ble gitt deg, din herlige flokk?
1Ta dere i sikkerhet, Benjamins sønner, ut fra Jerusalem! Blås i horn i Tekoa, reis et varsel på Bet-Hakkerem, for en ulykke viser seg fra nord, en stor ødeleggelse.
18For en røst av klage høres fra Sion: Hvordan er vi ødelagt! Vi er svært til skamme, for vi har forlatt landet, for de har kastet ned boligene våre.
9Stig opp på et høyt fjell, Sions gledesbud! Løft din røst med kraft, Jerusalems gledesbud! Løft den, vær ikke redd! Si til byene i Juda: Se, deres Gud!
5Så sier Herren: Vi hører rop av redsel; det er frykt og ikke fred.
26Hun skal sukke og sørge ved sine porter; ribbet for alt skal hun sette seg på bakken.
15Så sier Herren: En røst høres i Rama, klage og bitter gråt; Rakel gråter over sine barn. Hun vil ikke la seg trøste for sine barn, for de er borte.
5For oppstigningen ved Luhit bestiges med gråt; for på nedstigningen til Horonajim har fiender hørt rop om ødeleggelse.
3Et rop høres fra Horonajim: plyndring og stor ødeleggelse!
1Utsagn om Synsdalen: Hva er det med deg nå, siden dere alle har gått opp på takene?
26Mitt folks datter, bind sekk omkring deg og velt deg i aske. Bær sorg som over en eneste sønn, gjør deg en bitter klage, for plutselig kommer ødeleggeren over oss.
7Se, engelen som talte med meg, gikk ut, og en annen engel gikk ut for å møte ham.
18Deres hjerte ropte til Herren: Sions datters mur, la tårene strømme som en bekk dag og natt! Gi deg selv ingen ro, la ikke øyet ditt stilne!
19Stå opp, klag om natten, ved begynnelsen av nattevaktene! Utøs ditt hjerte som vann rett foran Herrens ansikt! Løft hendene mot ham for livet til dine små, som segner av sult ved hvert gatehjørne.
4Derfor sa jeg: Vend blikket bort fra meg; la meg gråte bittert. Prøv ikke å trøste meg for ødeleggelsen som har rammet mitt folk.
9Sorgløse kvinner, stå opp, hør min røst! Trygge døtre, lytt til mitt ord!
30De lar sin røst lyde over deg og roper bittert; de kaster støv på hodet og velter seg i aske.
6Rop av fryd og juble, du som bor på Sion! For stor er Israels Hellige i din midte.