Mika 1:10
Fortell det ikke i Gat, gråt ikke! I Bet-Leafra, velt deg i støvet.
Fortell det ikke i Gat, gråt ikke! I Bet-Leafra, velt deg i støvet.
Forkynn det ikke i Gat, gråt ikke i det hele tatt! I Bet-Ofra, rull deg i støvet.
I Gat må dere ikke kunngjøre det, gråt ikke! I Bet-Le'afra: rull deg i støvet!
Forkynn det ikke i Gat, gråt slett ikke! I Bet-Afra, velt deg i støvet!
Fortell ikke dette i Gat, gråt ikke i det hele tatt. Riv klærne deres i støvet i Bet-Le'afra.
Fortell det ikke i Gat, gråt ikke i det hele tatt. Rull deg i støvet i Betle'afra.
Forkynn det ikke i Gat; gråt ikke; i huset til Aphrah, kast deg i støvet.
Forkynn det ikke i Gat, gråt ikke mye. Rull deg i støvet i Bet-Leafra.
I Gat, kunngjør det ikke, gråt ikke. I Bet-La'fra ruller dere i støvet.
Fortell det ikke i Gat, gråt ikke i det hele tatt; i Bet-Leafra, rull deg i støvet.
Forkynn det ikke i Gat, gråt ikke i det hele tatt; i Afrahs hus, rull deg i støvet.
Fortell det ikke i Gat, gråt ikke i det hele tatt; i Bet-Leafra, rull deg i støvet.
Fortell det ikke i Gat, gråt ikke i Bako. I Bet-Le'afar ruller seg i støvet.
Do not tell it in Gath; do not weep at all. In Beth-leaphrah, roll in the dust.
Forkynn det ikke i Gat, gråt ikke. I Bet-Leafra, rull dere i støvet.
Kundgjører det ikke i Gath, græder ikke saa saare; vælt dig i Støv i Beth-Aphra.
Declare ye it not at Gath, weep ye not at all: in the house of Aphrah roll thyself in the dust.
Forkynn det ikke i Gat, gråt ikke i det hele tatt: i Bet-Leafra rull deg i støvet.
Do not declare it at Gath, do not weep at all: in the house of Aphrah roll yourself in the dust.
Declare ye it not at Gath, weep ye not at all: in the house of Aphrah roll thyself in the dust.
Fortell det ikke i Gat, gråt ikke i det hele tatt. Rull deg i støv ved Bet-Ofra.
Fortell det ikke i Gat, gråt ikke i Akko. I Bet-Afra, rull dere i støvet.
Fortell det ikke i Gat, gråt ikke i det hele tatt! I Bet-Le-efra har jeg rullet meg i støvet.
Nei, fortell det ikke i Gat, la det ikke bli gråt der: i Bet-le-afrah rull dere i støvet.
Tell it not in Gath, weep not at all: at Beth-le-aphrah have I rolled myself in the dust.
Wepe not, lest they at Geth perceaue it. Thou at Betaphra, welter thy self in the dust and asshes.
Declare ye it not at Gath, neither weepe ye: for the house of Aphrah roule thy selfe in the dust.
Declare it not at Gath, neither weepe ye: for the house of Aphra roule thy selfe in the dust.
Declare ye [it] not at Gath, weep ye not at all: in the house of Aphrah roll thyself in the dust.
Don't tell it in Gath, Don't weep at all. At Beth Ophrah{Beth Ophrah means literally "House of Dust."} I have rolled myself in the dust.
In Gath tell ye not -- in Acco weep not, In Beth-Aphrah, in dust roll thyself.
Tell it not in Gath, weep not at all: at Beth-le-aphrah have I rolled myself in the dust.
Tell it not in Gath, weep not at all: at Beth-le-aphrah have I rolled myself in the dust.
Give no word of it in Gath, let there be no weeping at all: at Beth-le-aphrah be rolling in the dust.
Don't tell it in Gath. Don't weep at all. At Beth Ophrah I have rolled myself in the dust.
Don’t spread the news in Gath! Don’t shed even a single tear! In Beth Leaphrah roll about in mourning in the dust!
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
11Dra bort, du som bor i Safir, i nakenhet og skam. Hun som bor i Saanan, går ikke ut. Klagen fra Bet-Esel tar fra dere støtten.
19Din pryd, Israel, ligger drept på dine høyder. Hvordan er heltene falt!
20Fortell det ikke i Gat, forkynn det ikke i Asjkelons gater, for at ikke filisternes døtre skal glede seg, for at ikke de uomskårnes døtre skal juble.
10Sions datters eldste sitter på bakken og tier; de har strødd støv på hodet og kledd seg i sekk. Jerusalems jomfruer har bøyd hodet mot jorden.
12Den dagen kalte Herren, Allhærs Gud, til gråt og klage, til å rake hodet og binde sekkestrie om seg.
26Mitt folks datter, bind sekk omkring deg og velt deg i aske. Bær sorg som over en eneste sønn, gjør deg en bitter klage, for plutselig kommer ødeleggeren over oss.
8For dette vil jeg klage og hyle; jeg vil gå barføtt og naken. Jeg vil jamre som sjakaler og sørge som strutser.
9For hennes sår er uhelbredelige; de er kommet til Juda, de har nådd helt til mitt folks port, til Jerusalem.
30De lar sin røst lyde over deg og roper bittert; de kaster støv på hodet og velter seg i aske.
31De barberer hodet for din skyld og binder sekkestrie om seg; de gråter over deg i sjelens bitterhet, med bitter klage.
3I byens gater kler de seg i sekkestrie; på hustakene og på torgene jamrer alle, de synker sammen i gråt.
8Klag som en jomfru, kledd i sekkestrie, over sin ungdoms brudgom.
18For en røst av klage høres fra Sion: Hvordan er vi ødelagt! Vi er svært til skamme, for vi har forlatt landet, for de har kastet ned boligene våre.
19Hør, kvinner, Herrens ord! La øret deres ta imot ordet fra hans munn. Lær døtrene deres klagesang og hver kvinne sin nabo sørgesang.
20For døden har steget inn gjennom våre vinduer, kommet inn i våre palasser for å utrydde barnet ute på gaten og de unge mennene fra torgene.
4Derfor sa jeg: Vend blikket bort fra meg; la meg gråte bittert. Prøv ikke å trøste meg for ødeleggelsen som har rammet mitt folk.
16Derfor, så sier Herren, hærskarenes Gud, Herren: På alle torg skal det være klagesang, og på alle gater skal de si: Ve! Ve! Man kaller bonden til sorg, og de som kan klagesang, til jamring.
8Derfor, bind sekkestrie om dere, klag og hyl! For Herrens brennende vrede har ikke vendt seg fra oss.
19Ve meg for min skade! Mitt sår er uhelbredelig. Men jeg sa: Sannelig, dette er min sykdom, og jeg må bære den.
2Juda sørger; portene hennes er utmattet, de er blitt mørke og synker mot jorden, og Jerusalems klagerop har steget opp.
30Rop høyt, Gallims datter! Lytt, Laisha! Stakkars Anatot!
31Madmena flykter; innbyggerne i Gebim søker tilflukt.
8Jerusalem har syndet grovt, derfor er hun blitt uren. Alle som hedret henne, forakter henne, for de har sett hennes nakenhet. Også hun sukker og vender seg bort.
9Hennes urenhet henger ved skjørtene. Hun tenkte ikke på sin framtid, og hun falt forferdelig. Ingen trøster henne. Se, Herre, min nød, for fienden triumferer.
5For så sier Herren: Du skal ikke gå inn i et sørgehus, du skal ikke gå for å holde klage og ikke trøste dem. For jeg har tatt bort min fred fra dette folket – sier Herren – både kjærlighet og barmhjertighet.
6Store og små skal dø i dette landet; de skal ikke bli begravet, og det skal ikke holdes sørgehøytid for dem. Ingen skal skjære seg eller rake seg skallet for deres skyld.
1Hør dette ordet som jeg lar lyde som en klagesang over dere, Israels hus.
12Er det ingenting for dere, alle dere som går forbi? Se og se om det finnes en smerte lik min smerte, den som er påført meg, som Herren har latt komme over meg på sin brennende vredes dag.
17Du skal si dette ordet til dem: Mine øyne renner med tårer natt og dag og stanser ikke, for jomfruen, mitt folks datter, er blitt knust; hun er slått av et svært alvorlig sår.
10Du, mitt treskede folk, du sønn av min treskeplass: Det jeg har hørt fra Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud, har jeg kunngjort for dere.
10Stå opp og gå! For dette er ikke et hvilested; for urenhet ødelegger, ja, ødeleggelsen er hard.
20Forkynn dette i Jakobs hus, la det lyde i Juda og si:
11Den dagen skal sorgen i Jerusalem være stor, som sorgen ved Hadad-Rimmon i Megiddo-dalen.
10Gråt ikke over den døde, klag ikke over ham! Gråt bittert over den som går bort, for han skal ikke vende tilbake og få se sitt fødeland igjen.
26Hun skal sukke og sørge ved sine porter; ribbet for alt skal hun sette seg på bakken.
15For en røst bringer budskap fra Dan, og fra Efraims fjell kunngjøres ulykken.
6«Ikke profeter!» profeterer de. «En må ikke tale om slike ting; skammen skal ikke komme over oss.»
7Alle som ser deg, skal flykte fra deg og si: «Nineve er ødelagt! Hvem vil sørge over henne? Hvor skal jeg finne trøstere for deg?»
17Sukk i stillhet; sørg ikke som for døde. Bind turbanen på deg og sett sandalene på føttene dine. Dekk ikke over barten, og spis ikke sørgebrød fra folk.
4Hvorfor roser du deg av dalene dine, din troløse datter? Din dal flommer over. Du som stoler på dine skatter og sier: Hvem kan komme mot meg?
17Sion rekker ut hendene, men det finnes ingen trøster for henne. Herren har befalt om Jakob at de rundt ham skal være hans fiender. Jerusalem er blitt til en urenhet blant dem.
12Se ikke skadefro på din brors dag, på dagen da ulykken rammer ham. Gled deg ikke over Judas barn på deres undergangs dag. Pral ikke med munnen på nødens dag.
1Samle dere, ja, samle dere, du folk uten skam!
9Kunngjør over palassene i Asjdod og over palassene i landet Egypt og si: «Samle dere på fjellene rundt Samaria og se de mange urolighetene der inne og de undertrykte i hennes midte.»
10Den dagen, sier Herren, skal det lyde skrik ved Fiskeporten, klagerop fra den nye bydelen og et stort brak fra høydene.
4Sions veier sørger fordi ingen kommer til høytidene. Alle hennes porter ligger øde; prestene hennes sukker; de unge kvinnene hennes sørger, og hun selv er fylt av bitterhet.
10Hør Herrens ord, Sodomas fyrster! Lytt til vår Guds lov, du Gomorra-folk!
14Derfor skal du gi avskjedsgaver til Moresjet-Gat. Husene i Aksib skal bli til svik for Israels konger.
31Hyl, port! Rop, by! Smelt bort, Filisterland, dere alle! For fra nord kommer røyk, og ingen blir hengende etter i hans rekker.