Salmenes bok 27:3
Om en hær leirer seg mot meg, frykter ikke mitt hjerte. Om krig reiser seg mot meg, likevel er jeg trygg.
Om en hær leirer seg mot meg, frykter ikke mitt hjerte. Om krig reiser seg mot meg, likevel er jeg trygg.
Om en hær leirer seg mot meg, skal mitt hjerte ikke frykte. Om krig reiser seg mot meg, er jeg likevel trygg.
Om en hær slår leir mot meg, skal ikke mitt hjerte frykte. Om krig reiser seg mot meg, da er jeg likevel trygg.
Om en hær leirer seg mot meg, frykter ikke mitt hjerte. Om krig reiser seg mot meg, er jeg likevel trygg.
Om en hær leirer seg mot meg, skal ikke mitt hjerte frykte; om krig bryter ut mot meg, vil jeg fortsatt være trygg.
Selv om en hær skulle slå leir mot meg, skal mitt hjerte ikke frykte; selv om krig skulle bryte ut mot meg, er jeg likevel trygg.
Selv om en hær skulle omringe meg, vil ikke hjertet mitt frykte; selv om krigen stiger mot meg, vil jeg likevel være trygg.
Om en hær leirer seg mot meg, skal mitt hjerte ikke frykte; om krig bryter ut mot meg, stoler jeg på dette.
Om en hær leirer seg mot meg, frykter ikke mitt hjerte; om krig bryter ut mot meg, er jeg trygg.
Om en hær slår leir mot meg, skal mitt hjerte ikke frykte. Selv om krig reiser seg mot meg, er jeg trygg.
Om en hær skulle leire seg mot meg, skal mitt hjerte ikke frykte; om det bryter ut krig mot meg, vil jeg likevel ha tillit.
Om en hær slår leir mot meg, skal mitt hjerte ikke frykte. Selv om krig reiser seg mot meg, er jeg trygg.
Om en hær slå leir mot meg, skal ikke mitt hjerte frykte; om en krig reiser seg mot meg, er jeg likevel trygg.
Though an army encamps against me, my heart will not be afraid; though war rises against me, in this I will be confident.
Om en hær beleirer meg, mitt hjerte skal ikke frykte; om krig bryter ut mot meg, selv da vil jeg være trygg.
Dersom en Hær vil leire sig imod mig, da skal mit Hjerte ikke frygte; dersom en Krig opreises imod mig, da forlader jeg mig paa dette.
Though an host should encamp against me, my heart shall not fear: though war should rise against me, in this will I be confident.
Selv om en hær skulle omringe meg, skal hjertet mitt ikke frykte; selv om krig skulle reise seg mot meg, vil jeg være trygg i dette.
Though an army should encamp against me, my heart shall not fear; though war should rise against me, in this I will be confident.
Though an host should encamp against me, my heart shall not fear: though war should rise against me, in this will I be confident.
Selv om en hær beleirer meg, skal mitt hjerte ikke frykte. Selv om krig bryter ut mot meg, er jeg likevel trygg.
Om en hær leirer seg imot meg, frykter ikke mitt hjerte. Om krig reiser seg mot meg, er jeg likevel trygg.
Om en hær beleirer meg, skal mitt hjerte ikke frykte; om krig reiser seg mot meg, er jeg likevel trygg.
Selv om en hær skulle slå leir mot meg, frykter ikke mitt hjerte. Om krig bryter ut mot meg, er jeg fremdeles trygg i troen.
Though a host should encamp against me, My heart shall not fear: Though war should rise against me, Even then will I be confident.
Though an hoost of men were layed agaynst me, yet shal not my hert be afrayed: and though there rose vp warre against me, yet wil I put my trust in him.
Though an hoste pitched against me, mine heart should not be afraide: though warre be raised against me, I will trust in this.
Though an hoast of men were layde in campe against me, yet shall not mine heart be afraide: and though there rose vp warre against me, yet I wyll put my trust in this.
Though an host should encamp against me, my heart shall not fear: though war should rise against me, in this [will] I [be] confident.
Though a host should encamp against me, My heart shall not fear. Though war should rise against me, Even then I will be confident.
Though a host doth encamp against me, My heart doth not fear, Though war riseth up against me, In this I `am' confident.
Though a host should encamp against me, My heart shall not fear: Though war should rise against me, Even then will I be confident.
Though a host should encamp against me, My heart shall not fear: Though war should rise against me, Even then will I be confident.
Even if an army came against me with its tents, my heart would have no fear: if war was made on me, my faith would not be moved.
Though an army should encamp against me, my heart shall not fear. Though war should rise against me, even then I will be confident.
Even when an army is deployed against me, I do not fear. Even when war is imminent, I remain confident.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
6Jeg la meg ned og sovnet; jeg våknet igjen, for Herren holder meg oppe.
3Hele dagen jager mine fiender meg; mange er de som kjemper mot meg i overmot.
4Den dagen jeg er redd, setter jeg min lit til deg.
1Av David. Herren er mitt lys og min frelse; hvem skulle jeg frykte? Herren er mitt livs vern; hvem skulle jeg være redd for?
2Når ugjerningsmenn kommer imot meg for å sluke meg, mine motstandere og fiender, da snublet de og falt.
6Herren er med meg, jeg er ikke redd. Hva kan mennesker gjøre meg?
7Herren er med meg blant dem som hjelper meg; jeg skal se i triumf på mine fiender.
11I Gud priser jeg ordet, i Herren priser jeg ordet.
4Se til meg og svar meg, Herre, min Gud! Opplys øynene mine, så jeg ikke sovner inn i døden.
5Så ikke min fiende sier: «Jeg har vunnet over ham», og mine motstandere jubler når jeg vakler.
2Jeg sier til Herren: «Min tilflukt og min borg, min Gud som jeg setter min lit til.»
14For jeg hører mange hviske: «Skrekk fra alle kanter!» Når de samler seg mot meg, pønser de på å ta livet mitt.
15Men jeg setter min lit til deg, Herre; jeg sier: Du er min Gud.
29For du tenner min lampe; Herren, min Gud, lyser opp mitt mørke.
2Han sa: Jeg elsker deg, Herre, min styrke!
3Herren er min klippe, min festning og min redningsmann, min Gud, min klippe som jeg tar tilflukt i, mitt skjold og mitt frelseshorn, min høydeborg.
4Selv om jeg går gjennom dødsskyggens dal, frykter jeg ikke noe ondt, for du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg.
30For med deg kan jeg storme mot en tropp, med min Gud kan jeg springe over en mur.
6Derfor kan vi med frimodighet si: Herren er min hjelper, jeg skal ikke frykte. Hva kan et menneske gjøre meg?
7Han frykter ikke for onde rykter; hans hjerte er fast, det stoler på Herren.
8Hans hjerte er støtt, han frykter ikke, til han ser på sine motstandere.
2Han sa: Herren er min klippe, min borg og min befrier.
3Gud, min klippe—jeg søker tilflukt i ham—mitt skjold og min frelses horn, min høyborg og mitt vern, min frelser; fra vold frelser du meg.
39Jeg knuser dem, så de ikke kan reise seg; de faller under mine føtter.
3Fra jordens ende roper jeg til deg når mitt hjerte blir avmektig. Før meg til klippen som er høyere enn meg.
5For han gjemmer meg i sin hytte på ulykkens dag, han skjuler meg i sitt telt og løfter meg opp på en klippe.
6Nå løftes hodet mitt over fiendene rundt meg. I hans telt vil jeg bære fram jubeloffer; jeg vil synge og spille for Herren.
7Herren er min styrke og mitt skjold; mitt hjerte stolte på ham, og jeg fikk hjelp. Derfor jubler mitt hjerte, og med min sang vil jeg prise ham.
7Om jeg enn går midt i trengsel, holder du meg i live; du rekker ut hånden mot mine fienders vrede, din høyre hånd frelser meg.
1En salme av David, da han flyktet for sin sønn Absalom.
40Du væpner meg med kraft til strid; du bøyer dem som reiser seg mot meg, under meg.
32David sa til Saul: «La ingen miste motet på grunn av ham! Din tjener skal gå og kjempe mot denne filisteren.»
12I samlet flokk kommer hans tropper; de rydder vei mot meg og slår leir rundt teltet mitt.
15Se, han dreper meg; jeg har ikke noe håp. Likevel vil jeg forsvare mine veier for hans ansikt.
11Men Herren er med meg som en mektig, fryktinngytende kriger. Derfor skal mine forfølgere snuble, de skal ikke vinne. De blir dypt til skamme, for det lyktes dem ikke. Deres evige vanære skal aldri bli glemt.
18Kveld, morgen og midt på dagen klager jeg og sukker, og han hører min stemme.
16Jeg hørte, og mitt indre skalv; ved lyden dirret leppene mine. Råte kom inn i mine ben, under meg skjalv jeg. Jeg venter rolig på trengselens dag, når han drar opp mot folket som angriper oss.
1Av David. Velsignet være Herren, min klippe, han som lærer mine hender til strid, mine fingre til krig.
2Han er min miskunn og min borg, mitt høye vern og min redningsmann, mitt skjold; i ham søker jeg tilflukt, han som legger mitt folk under meg.
6Ved deg skal vi støte ned våre fiender, i ditt navn skal vi tråkke dem ned som reiser seg mot oss.
3Han skal si til dem: Hør, Israel! I dag går dere til kamp mot fiendene deres. La ikke hjertet deres bli motløst. Vær ikke redde, bli ikke urolige og la dere ikke skremme for dem.
1En salme av David. Herren er min hyrde, jeg mangler ingenting.
25Du skal ikke frykte plutselig skrekk, heller ikke de ondes undergang når den kommer.
26For Herren skal være din tillit, og han skal holde din fot borte fra snaren.
7Jeg er for fred; men når jeg taler, er de for krig.
7Om tusen faller ved din side, ti tusen ved din høyre hånd, det skal ikke komme nær deg.
10Alle folkeslag omringet meg; i Herrens navn slo jeg dem tilbake.
35Han lærer mine hender til krig, og mine armer spenner en bronsebue.
13Hardt trengte du meg for å få meg til å falle, men Herren hjalp meg.
17Vær ikke til skrekk for meg; du er min tilflukt på ulykkens dag.