Habakkuk 3:16
Jeg hørte, og mitt indre skalv; ved lyden dirret leppene mine. Råte kom inn i mine ben, under meg skjalv jeg. Jeg venter rolig på trengselens dag, når han drar opp mot folket som angriper oss.
Jeg hørte, og mitt indre skalv; ved lyden dirret leppene mine. Råte kom inn i mine ben, under meg skjalv jeg. Jeg venter rolig på trengselens dag, når han drar opp mot folket som angriper oss.
Da jeg hørte det, skalv mitt indre; mine lepper dirret ved lyden. Råte kom inn i mine ben, jeg ristet der jeg stod, så jeg kan hvile på trengselens dag – når han drar opp mot folket, vil han trenge inn i det med sine tropper.
Jeg hørte det, og mitt indre skjalv; ved lyden dirret leppene mine. Det kom råte inn i mine ben, og jeg skalv der jeg sto. Jeg vil vente stille på nødens dag, når han drar opp mot folket for å angripe oss.
Jeg hørte det, og mitt indre skalv. Mine lepper dirret ved røsten. Råttenhet trengte inn i mine bein, og jeg skalv der jeg stod. Men jeg skal finne ro på nødens dag, når han drar opp mot folket som angriper oss.
Jeg hørte, og mitt indre skalv; med stemmen skjelvde mine lepper; frykten grep mine bein, og jeg skalv i min stilling, for jeg må hvile i de dager med nød, når de stormer inn mot folket.
Da jeg hørte det, skalv min mage; mine lepper skalv ved lyden. Råttenhet kom inn i mine ben, og jeg skalv i meg selv, så jeg kan hvile på trengselens dag. Når han stiger opp mot folket, vil han invadere dem med sine styrker.
Da jeg hørte dette, skalv kroppen min; leppene mine dirret ved stemmen; en dyp frykt fylte meg, og jeg skalv innvendig, for jeg kunne ikke finne ro på trengselens dag: når han kommer til folket, vil han overmanne dem med sin hær.
Jeg hørte det, og mitt indre skalv, mine lepper dirret av lyden. Råten kom i mine bein, og det rystet meg der jeg sto. Jeg vil vente i ro på nødens dag, når han kommer opp mot folkene som angriper oss.
Jeg hørte det, og mitt indre skalv, ved lyden bevet mine lepper. Forråtnelse kom inn i mine ben, og under meg skalv jeg. Men jeg skal hvile på trengselens dag, når han kommer opp mot folket som angriper oss.
Da jeg hørte det, skalv mitt indre; leppene skalv ved stemmen: råttenhet kom inn i mine bein, og jeg skalv i meg selv, slik at jeg kan finne ro på trengselens dag: når han kommer opp mot folket, vil han invadere dem med sine tropper.
Da jeg hørte dette, skalv min kjerne; mine lepper dirret ved lyden – råte fylte mine ben, og jeg skalv innerst i meg, for å finne ro på trengselens dag; når han nærmer seg folket, vil han overfalle dem med sine hærer.
Da jeg hørte det, skalv mitt indre; leppene skalv ved stemmen: råttenhet kom inn i mine bein, og jeg skalv i meg selv, slik at jeg kan finne ro på trengselens dag: når han kommer opp mot folket, vil han invadere dem med sine tropper.
Jeg hørte det, og mitt indre skalv; ved lyden skalv mine lepper, forråtnelse kom inn i mine ben, og jeg skalv hvor jeg stod. Jeg vil roe meg i nødens dag, til han går opp mot folket som angriper oss.
I heard, and my heart pounded; my lips quivered at the sound. Decay crept into my bones, and I trembled where I stood. Yet I will wait patiently for the day of calamity to come upon the nation invading us.
Jeg hørte, og mitt indre skalv, ved lyden dirret mine lepper. Sykdom gikk inn i mine ben, og under meg skalv jeg, jeg vil vente rolig på trengselens dag, når den kommer opp imot folket som angriper oss.
Jeg hørte det, og min Bug foruroligedes, mine Læber bævede for Lyden, der kom Raaddenhed i mine Been, og jeg foruroligedes paa mit Sted, paa det jeg maa hvile paa Nødens Dag, naar han drager op imod Folket, han, som skal føre Krigsmagt over det.
When I heard, my belly trembled; my lips quivered at the voice: rottenness entered into my bones, and I trembled in myself, that I might rest in the day of trouble: when he cometh up unto the people, he will invade them with his troops.
Da jeg hørte det, skalv magen min; leppene mine beveget seg ved stemmen; råte kom inn i beina mine, og jeg skalv i meg selv, så jeg kunne hvile på trengselens dag, når han kommer opp mot folket, vil han invadere dem med sine hærer.
When I heard, my belly trembled; my lips quivered at the voice; decay entered my bones, and I trembled in myself, that I might rest in the day of trouble. When he comes up to the people, he will invade them with his troops.
When I heard, my belly trembled; my lips quivered at the voice: rottenness entered into my bones, and I trembled in myself, that I might rest in the day of trouble: when he cometh up unto the people, he will invade them with his troops.
Jeg hørte, og kroppen min skalv. Leppene mine bævet ved stemmen. Råttenskap kom inn i mine ben, og jeg skjelver der jeg står, for jeg må vente stille på trengselens dag, for folkets angrep som kommer mot oss.
Jeg har hørt, og magen rister, Ved lyden skjelver leppene mine, råte kommer inn i knoklene mine, Og på plassen min skjelver jeg, Så jeg kan ha ro på nødens dag, Ved folkets komme opp, han overvinner det.
Jeg hørte, og min kropp skalv, mine lepper dirret ved lyden; råttenhet trengte inn i mine ben, og jeg skalv der jeg sto; for jeg må vente i stillhet på trengselens dag, for oppkomsten av folket som angriper oss.
Da jeg hørte det, skalv mitt indre, og leppene dirret ved lyden; mine knokler ble svake, og mine skritt ble usikre under meg: jeg uttrykte sorgens lyd på trengselens dag, når hans styrker kom opp mot folket i bands.
Whe I heare this, my body is vexed, my lippes tremble at ye voyce therof, my bones corruppe, I am afrayed where I stonde. O that I might rest in the daye of trouble, that I might go vp vnto oure people, which are alredy prepared.
When I heard, my bellie trembled: my lippes shooke at the voyce: rottennesse entred into my bones, and I trembled in my selfe, that I might rest in the day of trouble: for whe he commeth vp vnto the people, he shall destroy them.
When I hearde, my belly trembled, my lippes shoke at the voice, rottennesse entred into my bones, & I trembled in my selfe, that I might rest in the day of trouble: for when he commeth vp vnto the people, he shall destroy them.
¶ When I heard, my belly trembled; my lips quivered at the voice: rottenness entered into my bones, and I trembled in myself, that I might rest in the day of trouble: when he cometh up unto the people, he will invade them with his troops.
I heard, and my body trembled. My lips quivered at the voice. Rottenness enters into my bones, and I tremble in my place, Because I must wait quietly for the day of trouble, For the coming up of the people who invade us.
I have heard, and my belly trembleth, At the noise have my lips quivered, Rottenness doth come into my bones, And in my place I do tremble, That I rest for a day of distress, At the coming up of the people, he overcometh it.
I heard, and my body trembled, My lips quivered at the voice; Rottenness entereth into my bones, and I tremble in my place; Because I must wait quietly for the day of trouble, For the coming up of the people that invadeth us.
I heard, and my body trembled, My lips quivered at the voice; Rottenness entereth into my bones, and I tremble in my place; Because I must wait quietly for the day of trouble, For the coming up of the people that invadeth us.
Hearing it, my inner parts were moved, and my lips were shaking at the sound; my bones became feeble, and my steps were uncertain under me: I gave sounds of grief in the day of trouble, when his forces came up against the people in bands.
I heard, and my body trembled. My lips quivered at the voice. Rottenness enters into my bones, and I tremble in my place, because I must wait quietly for the day of trouble, for the coming up of the people who invade us.
Habakkuk Declares His Confidence I listened and my stomach churned; the sound made my lips quiver. My frame went limp, as if my bones were decaying, and I shook as I tried to walk. I long for the day of distress to come upon the people who attack us.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
14da kom redsel over meg og skjelving, og alle knoklene mine skalv.
15En ånd gled forbi ansiktet mitt; hårene på kroppen min reiste seg.
19Å, mine innvoller, mine innvoller! Jeg vrir meg i smerte. Hjertet mitt bruser i meg, mitt hjerte! Jeg kan ikke tie. For min sjel har hørt lyden av horn, krigsalarm.
3Derfor er mine hofter fylt av angst; fødselsveer har grepet meg som en fødende kvinne. Jeg vrir meg av det jeg hører, jeg er forferdet over det jeg ser.
4Hjertet mitt irrer, skrekk har overfalt meg; den skumringen jeg lengtet etter, har han gjort til redsel for meg.
1Ja, over dette skjelver mitt hjerte, det hopper ut av sitt sted.
24Vi har hørt ryktet om det; hendene våre er blitt slappe. Trengsel har grepet oss, smerte som hos en fødende kvinne.
25Gå ikke ut på marken, og på veien må dere ikke gå, for fienden har sverd, redsel på alle kanter.
24For mine sukk kommer før min mat, og mine klager flommer som vann.
25For det jeg grudde for, kom over meg; det jeg var redd for, rammet meg.
26Jeg fikk ikke ro, jeg fikk ikke fred, jeg fant ingen hvile; så kom uroen.
4For fiendens røst og de ondes undertrykkelse: De velter ulykke over meg, og i vrede hater de meg.
5Mitt hjerte skjelver i meg, dødens redsler har falt over meg.
17Selv om fikentreet ikke blomstrer og vintreet ikke gir frukt, selv om olivenhøsten slår feil og markene ikke gir mat, selv om småfeet er borte fra kveen og det ikke er storfe i fjøsene,
6Når jeg minnes det, blir jeg forferdet, og skjelving griper kroppen min.
20Se, Herre, for jeg er i nød! Mine innvoller er i opprør, mitt hjerte vender seg i meg, for jeg har gjort svært opprør. Utenfor gjør sverdet barnløs, i huset er det som døden.
21De har hørt at jeg stønner; det finnes ingen trøster for meg. Alle mine fiender har hørt om min ulykke, de gledet seg fordi du har gjort det. Du har brakt den dagen du kunngjorde. La dem bli som meg.
3Da jeg tidde, ble mine bein tæret bort av min jamring hele dagen.
5Så sier Herren: Vi hører rop av redsel; det er frykt og ikke fred.
21for å gå inn i bergkløfter og fjellrevner for Herrens redsel og for hans høye majestet når han reiser seg for å skremme jorden.
27Mine innvoller koker og roer seg ikke; nødsdagene møter meg.
15Da ble Edoms høvdinger forferdet; Moabs mektige ble grepet av skjelv; alle som bor i Kanaan, mistet motet.
15Vi ventet på fred, men det kom ingenting godt; på tiden for helbredelse, men se – det kom bare skrekk.
16Fra Dan høres hans hesters fnysing; ved lyden av hans hingsters vrinsking skjelver hele landet. De kommer og fortærer landet og alt som fyller det, byen og dem som bor i den.
13Fra det høye sendte han ild inn i mine ben, og den fikk overtaket. Han spente et nett for mine føtter, han vendte meg tilbake; han gjorde meg øde, dagen lang er jeg kraftløs.
7Under trengsel så jeg Kusjans telt; teltdukene i Midjans land skalv.
2Når ugjerningsmenn kommer imot meg for å sluke meg, mine motstandere og fiender, da snublet de og falt.
3Om en hær leirer seg mot meg, frykter ikke mitt hjerte. Om krig reiser seg mot meg, likevel er jeg trygg.
7Menneskesønn, vend ansiktet mot Jerusalem, tal profetord mot helligdommene og profeter mot Israels land.
10Fjellene så deg og vred seg; en strøm av vann fór forbi. Dypet lot sin røst høre, det løftet hendene til værs.
10For jeg hører mange hviske: «Skrekk fra alle kanter! Meld ham, så skal vi melde ham!» Alle som var mine venner, speider etter at jeg skal snuble: «Kanskje han lar seg lokke, så får vi overtaket på ham og tar vår hevn over ham.»
6For et folk har invadert landet mitt, mektig og uten tall. Det har tenner som en løve og huggtenner som en løvinne.
3Hele dagen jager mine fiender meg; mange er de som kjemper mot meg i overmot.
3Ved larmen flykter folkene; når du reiser deg, blir folkeslag spredt.
15Derfor blir jeg forferdet for hans ansikt; når jeg tenker på det, gripes jeg av frykt for ham.
16Gud har gjort hjertet mitt motløst; Den Allmektige har skremt meg.
19Herren, min styrke og mitt vern, min tilflukt på nødens dag! Til deg kommer folkeslag fra jordens ender og sier: «Bare løgn har våre fedre arvet – tomhet og ingenting som gagner.»
10Foran dem skjelver jorden, himmelen rister; solen og månen blir mørke, og stjernene tar tilbake sin glans.
11Herren løfter sin røst foran sin hær, for hans leir er stor, mektig er den som fullbyrder hans ord. Ja, Herrens dag er stor og svært skremmende. Hvem kan holde den ut?
14Lenge har jeg tiet, jeg har vært stille og holdt meg tilbake; nå skriker jeg som en fødende kvinne, jeg stønner og puster hardt på én gang.
7I min nød ropte jeg til Herren, jeg ropte til min Gud om hjelp. Han hørte min røst fra sitt tempel, mitt rop kom fram for ham, inn i hans ører.
16Herren brøler fra Sion, fra Jerusalem lar han røsten sin lyde. Himmel og jord skjelver. Men Herren er en tilflukt for sitt folk, en festning for Israels barn.
6Foran dem er folk i angst; alle ansikter blekner.
20Gå, mitt folk, gå inn i dine kamre og lukk dørene bak deg! Skjul deg et lite øyeblikk, til vreden har gått forbi.
19I min nidkjærhet, i min brennende vrede, har jeg talt: Sannelig, på den dagen skal det bli et stort jordskjelv i Israels land.
15Du trådte havet med dine hester, da de store vannmasser skummet.
5Skjønner de ikke, alle som gjør urett? De eter mitt folk som om de åt brød; Gud påkaller de ikke.
23For jeg gruet for Guds straff, og hans majestet kunne jeg ikke tåle.
10Støvet fra mengden av hans hester skal dekke deg; ved larmen av ryttere, hjul og vogner skal murene dine skjelve når han drar inn gjennom portene dine, som en drar inn i en by som er brutt ned.
15Da ble det skrekk i leiren, ute på marken og blant hele folket. Forposten og plyndrerne ble også grepet av skrekk; jorden skjalv, og det ble til en gudsredsel.