Jobs bok 10:18
Men hvorfor førte du meg ut av mors liv? Skulle ønske jeg hadde dødd og intet øye hadde sett meg!
Men hvorfor førte du meg ut av mors liv? Skulle ønske jeg hadde dødd og intet øye hadde sett meg!
Hvorfor førte du meg da ut av mors liv? Å, om jeg hadde åndet ut, så ingen hadde sett meg!
Hvorfor førte du meg ut fra mors liv? Jeg skulle ha dødd, så intet øye fikk se meg.
Hvorfor førte du meg ut fra mors liv? Hadde jeg bare dødd, så intet øye fikk se meg.
Hvorfor ført meg ut av mors liv? Burde jeg ikke ha forblitt usett i døden?
Hvorfor har du da ledet meg ut fra morslivet? Å, om jeg hadde oppgitt ånden, så intet øye hadde sett meg!
Hvorfor har du da født meg ut av mors liv? Å, at jeg hadde gitt opp min ånd, så ingen øye hadde sett meg!
Hvorfor førte du meg ut fra mors liv? Jeg kunne ha dødd uten å bli sett.
Hvorfor har du da brakt meg ut av morslivet? Akk, hadde jeg bare gitt opp ånden, og ingen øye hadde sett meg!
Why then did You bring me out of the womb? I wish I had died and no eye had seen me.
Hvorfor tok du meg ut av morslivet? Å, om jeg hadde gitt opp ånden, og ingen øyne hadde sett meg!
Hvorfor har du da brakt meg ut av morslivet? Akk, hadde jeg bare gitt opp ånden, og ingen øye hadde sett meg!
Hvorfor førte du meg ut av mors liv? Hadde jeg bare dødd før noe øye så meg!
Hvorfor førte du meg ut fra mors liv? Jeg skulle heller ha dødd uten at noe øye så meg.
Wherefore then hast thou brought me forth out of the womb? Oh that I had given up the ghost, and no eye had seen me!
Hvorfor brakte du meg da ut av morslivet? Åh, om jeg bare hadde gått bort, og ingen hadde sett meg!
Why then have You brought me forth out of the womb? Oh, that I had given up the ghost, and no eye had seen me!
Wherefore then hast thou brought me forth out of the womb? Oh that I had given up the ghost, and no eye had seen me!
Hvorfor har du da ført meg ut av mors liv? Jeg skulle ønske jeg hadde gitt opp ånden, og ingen øye hadde sett meg.
Hvorfor har du ført meg fram fra mors liv? Jeg dør, og øyet ser meg ikke.
Hvorfor har du da ført meg ut av morsliv? Jeg ville ha gitt opp ånden, og ingen øyne ville sett meg.
Hvorfor fikk du meg til å forlate min mors liv? Det hadde vært bedre for meg å ånde ut, og for ikke noe øye å ha sett meg,
Wherefore then hast thou brought me forth{H3318} out of the womb?{H7358} I had given up the ghost,{H1478} and no eye{H5869} had seen{H7200} me.
Wherefore then hast thou brought me forth{H3318}{(H8689)} out of the womb{H7358}? Oh that I had given up the ghost{H1478}{(H8799)}, and no eye{H5869} had seen{H7200}{(H8799)} me!
Wherfore hast thou brought me out of my mothers wombe? O that I had perished, & that no eye had sene me.
Wherfore then hast thou brought me out of the wombe? Oh that I had perished, and that none eye had seene me!
Wherfore hast thou brought me out of the wombe? O that I had perished, and that no eye had seene me,
Wherefore then hast thou brought me forth out of the womb? Oh that I had given up the ghost, and no eye had seen me!
"'Why, then, have you brought me forth out of the womb? I wish I had given up the spirit, and no eye had seen me.
And why from the womb Hast Thou brought me forth? I expire, and the eye doth not see me.
Wherefore then hast thou brought me forth out of the womb? I had given up the ghost, and no eye had seen me.
Wherefore then hast thou brought me forth out of the womb? I had given up the ghost, and no eye had seen me.
Why then did you make me come out of my mother's body? It would have been better for me to have taken my last breath, and for no eye to have seen me,
"'Why, then, have you brought me forth out of the womb? I wish I had given up the spirit, and no eye had seen me.
An Appeal for Relief“Why then did you bring me out from the womb? I should have died and no eye would have seen me!
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
19 Jeg skulle ha vært som om jeg aldri hadde vært til, blitt ført til graven fra mors liv.
20 Er ikke mine dager få? Hold opp, la meg være, så jeg kan ha litt trøst,
21 før jeg går bort og ikke kommer tilbake, til mørkets og dødsskyggens land,
10 Fordi den ikke stengte min mors livmoder, og ikke skjulte lidelse for mine øyne.
11 Hvorfor døde jeg ikke fra mors liv? Hvorfor kom jeg ut av livmoren for å puste?
12 Hvorfor møtte jeg knær, og hvorfor fikk jeg brystmelk?
17 at jeg ikke ble drept fra min mors liv, og at min mor ikke ble min grav, og hennes liv ikke var evig fruktbart!
18 Hvorfor kom jeg ut av mors liv for å se nød og sorg, slik at mine dager skulle ende i vanære?
16 eller jeg hadde ikke vært, som et bortgjemt misfoster, som spedbarn som aldri så lyset.
13 Gid du ville gjemme meg i graven, ja, skjule meg til din vrede vender seg bort; gid du ville sette en fastsatt tid for meg og da huske meg!
3 Må den dagen jeg ble født bli utslettet, og natten da det ble sagt: Det er en gutt!
14 Forbannet være den dagen jeg ble født! Den dagen min mor fødte meg, skal ikke bli velsignet.
10 Har du ikke øst meg ut som melk, og latt meg koagulere som ost?
8 Dine hender har formet og formet meg, men nå vil du tilintetgjøre meg.
9 Han har overlatt sin sak til Herren, la ham redde ham, for han har glede i ham!
10 Du er den som førte meg ut av mors liv, som lot meg hvile trygt ved min mors bryst.
9 at Gud ville knuse meg, løsne sin hånd og kutte meg av!
10 Da ville jeg ha trøst og kunne holde ut i smerte, for jeg har ikke skjult Den Helliges ord.
11 Hva er min styrke, at jeg skulle håpe? Og hva er min ende, at jeg skulle forlenge mitt liv?
17 Du fornyer dine vitner mot meg, og lar din harme øke mot meg; det er stadig endringer og en hær mot meg.
1 Min ånd er knust, dagene mine er slukket, gravene venter på meg.
15 så min sjel heller velger å bli kvalt, døden heller enn denne smerte.
16 Jeg er lei av livet; jeg vil ikke leve evig. La meg være, for mine dager er fåfengte.
15 Han som skapte meg i mors liv, har Han ikke også skapt den andre? Og har ikke den samme formet oss begge i mors liv?
10 Jeg sa: I min beste alder må jeg gå bort til dødsrikets porter; jeg mister resten av mine år.
11 Jeg sa: Jeg skal ikke se Herren i de levendes land. Jeg skal ikke lenger se menneskene blant dem som bor i verden.
17 fordi jeg ikke er utslettet før mørket kom, og han har ikke skjult mørket for meg.
15 Hvor er da mitt håp? Hvem kan se mitt håp?
8 De som nå ser meg, skal ikke lenger se meg; dine øyne vil søke meg, men jeg skal ikke være der.
3 Likevel lar du blikket ditt falle på en slik, og bringer meg til dom med deg.
11 Derfor vil jeg ikke holde min munn; jeg vil tale i min ånds angst, jeg vil klage i min sjels bitterhet.
12 Er jeg et hav eller et sjøuhyre, siden du setter vakt over meg?
20 Hvis jeg har syndet, hva kan jeg da gjøre for deg, du menneskets vokter? Hvorfor har du satt meg som et tegn mot deg, slik at jeg er blitt en byrde for meg selv?
21 Hvorfor tilgir du ikke min overtredelse og fjerner min misgjerning? For nå skal jeg ligge i støvet, og når du leter etter meg om morgenen, er jeg ikke mer.
14 Men jeg roper til deg, Herre, og min bønn møter deg om morgenen.
18 Han lar meg ikke trekke pusten, men fyller meg med bitterhet.
6 Han lot meg bli i mørke som de døde i verden.
19 Han har kastet meg i støvet, og jeg er blitt som støv og aske.
24 Hvorfor skjuler du ditt ansikt og betrakter meg som din fiende?
29 Siden jeg må være skyldig, hvorfor strever jeg da forgjeves?
19 Men hvem er den som strider med meg? For nå må jeg tie og gi opp ånden.
14 Hvorfor skulle jeg risikere livet mitt med slike ord, og sette livet mitt i egne hender?
1 Min sjel er trett av livet; jeg vil slippe klagen løs over meg, jeg vil tale i min sjels bitterhet.
2 Jeg vil si til Gud: Fordøm meg ikke som ugudelig, la meg vite hvorfor du anklager meg.
47 Hvor lenge, Herre, vil du skjule deg for alltid? Skal din vrede brenne som ild?
10 Jeg forble stille, åpnet ikke munnen, for det var du som gjorde det.
5 Ingen øyne viste deg medlidenhet slik at de kunne gjøre noe av dette for deg, ingen syntes synd på deg; du ble kastet ut på marken, fordi man foraktet deg den dagen du ble født.
3 Så nå, Herre, ta mitt liv fra meg, for det er bedre for meg å dø enn å leve.
13 Selv om jeg håper, vil graven bli mitt hus; jeg reder mitt leie i mørket.
10 Ve meg, mor! At du fødte meg, en mann som alle krangles og strides med overalt i landet. Jeg har ikke lånt ut på rente, og de har ikke lånt til meg på rente, men likevel forbanner alle meg.