Jobs bok 7:16
Jeg avskyr dette; jeg ønsker ikke å leve for alltid – la meg være, for mine dager er forgjeves.
Jeg avskyr dette; jeg ønsker ikke å leve for alltid – la meg være, for mine dager er forgjeves.
Jeg avskyr det; jeg vil ikke leve for alltid. La meg være, for mine dager er tomhet.
Jeg er lei av det; jeg skal ikke leve evig. La meg være, for mine dager er bare et pust.
Jeg er lei av det; jeg vil ikke leve evig. La meg være, for mine dager er et pust.
Jeg avskyr det. Jeg vil ikke leve for alltid. La meg være, for mine dager er bare tomhet.
Jeg avskyr det; jeg vil ikke leve evig: La meg være, for mine dager er forgjengelige.
Jeg avskyr det; jeg ønsker ikke å leve for alltid: la meg være i fred, for mine dager er meningsløse.
Jeg er lei av livet; jeg vil ikke leve evig. La meg være, for mine dager er fåfengte.
Jeg forakter det; jeg vil ikke leve for alltid. La meg være, for mine dager er som et fåfengt pust.
Jeg avskyr det; jeg vil ikke alltid leve: la meg være; for mine dager er tomhet.
Jeg avskyr det; jeg vil ikke alltid leve: la meg være; for mine dager er tomhet.
Jeg er lei av livet; jeg vil ikke leve evig. La meg være, for dagene mine er som vindpust.
I despise my life; I would not live forever. Leave me alone, for my days are but a breath.
Jeg avskyr det; jeg skal ikke leve evig. La meg være, for mine dager er fåfengte.
Jeg er kjed, jeg skal (dog) ikke leve evindeligen; lad af fra mig, thi mine Dage ere Forfængelighed.
I loathe it; I would not live alway: let me alone; for my days are vanity.
Jeg avskyr det; jeg ønsker ikke å leve alltid: La meg være i fred; for mine dager er tomme.
I loathe it; I would not live forever. Leave me alone, for my days are vanity.
Jeg avskyr mitt liv. Jeg vil ikke leve for alltid. La meg være; for mine dager er bare en pust.
Jeg er svekket – ikke skal jeg leve evig. Slipp meg, for mine dager er tomhet.
Jeg avskyr livet; jeg vil ikke leve for alltid: La meg være, for mine dager er fåfengte.
Jeg har ingen lyst til livet, jeg vil ikke leve for evig! Hold deg unna meg, for mine dager er som et pust.
I can se no remedy, I shall lyue nomore: O spare me then, for my dayes are but vayne
I abhorre it, I shall not liue alway: spare me then, for my dayes are but vanitie.
I can see no remedy, I shall liue no more: O spare me then, for my dayes are but vanitie.
I loathe [it]; I would not live alway: let me alone; for my days [are] vanity.
I loathe my life. I don't want to live forever. Leave me alone; for my days are but a breath.
I have wasted away -- not to the age do I live. Cease from me, for my days `are' vanity.
I loathe `my life'; I would not live alway: Let me alone; for my days are vanity.
I loathe [my life] ; I would not live alway: Let me alone; for my days are vanity.
I have no desire for life, I would not be living for ever! Keep away from me, for my days are as a breath.
I loathe my life. I don't want to live forever. Leave me alone, for my days are but a breath.
I loathe it; I do not want to live forever; leave me alone, for my days are a vapor!
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
15Så velger min sjel heller kvelning og døden framfor mitt liv.
18Hvorfor tok du meg ut av morslivet? Å, om jeg hadde gitt opp ånden, og ingen øyne hadde sett meg!
19Jeg ville vært som om jeg aldri hadde eksistert; jeg ville ha blitt båret fra livets begynnelse til graven.
20Er ikke mine dager få? La dem da ta slutt, og la meg være i fred så jeg kan finne litt trøst.
17Derfor hatet jeg livet, for alt arbeid under solen var meg byrdefullt; alt er tomhet og åndens slit.
18Ja, jeg hatet alt mitt arbeid som jeg gjorde under solen, fordi jeg måtte gi det videre til den som kom etter meg.
1Min ånd er fordervet, mine dager er forbi, og gravene står klare for meg.
1Min sjel er trøtt av mitt liv; jeg vil bære min egen klage; jeg skal tale ut den bitre sorg fra mitt hjerte.
3«Nå, Herre, ta mitt liv fra meg,» ba han, «for det er bedre for meg å dø enn å leve.»
3Slik er jeg tildelt forgjeves måneder, og netter fulle av slit er bestemt for meg.
4Når jeg legger meg, spør jeg: «Når skal jeg stå opp, og natten forsvinne?» Og jeg er full av uro frem og tilbake inntil daggry.
5Min kropp er dekket av ormer og jordklumper; min hud er brutt og blitt motbydelig.
6Mine dager er hurtigere enn en vevers skyttel, og de forsvinner uten håp.
7Husk at mitt liv er som vinden: mitt øye skal ikke lenger se noe godt.
8Å, om jeg kunne få det jeg ber om, og at Gud ville gi meg det jeg så inderlig lengter etter!
9At det ville behage Gud å ødelegge meg, at han ville slippe løs sin hånd og kutte meg av!
10Da ville jeg likevel få trøst; ja, jeg ville herde meg i sorgen: la ham ikke spare, for jeg har ikke skjult den Helliges ord.
11Hva er min styrke til å ha håp, og hva er min evne til å forlenge mitt liv?
11Derfor vil jeg ikke holde munn; jeg vil tale i min ånds smerte og klage med min sjels bitterhet.
47Husk hvor kort min tid er; hvorfor har du skapt alle mennesker forgjeves?
10«Jeg sa: I mine siste øyeblikk skal jeg gå til gravens porter; de gjenværende årene er for meg tatt.»
11«Jeg tenkte at jeg aldri skulle få se HERREN, den sanne HERREN, i det levende land, og at jeg ikke lenger ville møte mennesker blant levendes skarer.»
12«Min alder er forbi og fjernet fra meg som et hyrdetelt; jeg har kuttet mitt liv bort som en vever kutter sitt garn; han vil kue meg med en utmattende sykdom – fra dag til natt vil du få meg til å ende.»
11Mine dager er forbi, mine planer ligger i ruiner, ja, selv tankene i mitt hjerte har opphørt.
17Hva er mennesket, at du skulle opphøye ham, og at du skulle sette ditt hjerte til ham?
13Å, skulle du bare skjule meg i graven og bevare min eksistens i hemmelighet til din vrede er lagt bort, slik at du fastsetter en tid for meg og husker meg!
14Om en mann dør, skal han da leve igjen? Jeg vil vente alle de dager som er fastsatt for meg, til min forandring kommer.
13Hold dere stille, la meg være i fred, så jeg kan tale, og la det komme over meg det som vil.
14Hvorfor tar jeg mitt eget kjøtt med tennene, og legger mitt liv i min hånd?
15Selv om han dreper meg, vil jeg fortsatt stole på ham; likevel vil jeg forsvare mine egne veier for hans skyld.
22Om noen år skal jeg forlate denne jord og gå den vei hvorfra jeg aldri vender tilbake.
10For livet mitt er preget av sorg og mine år av sukk, min styrke svikter av min urett, og mine ben forsvinner.
4Herre, la meg få vite min ende og antallet av mine dager, for å forstå hvor skrøpelig jeg er.
5Se, du har gjort mine dager like korte som en håndbredde; mitt liv er som ingenting for deg. For sant, enhver mann, selv i sin beste stund, er fullkommen tomhet. Selah.
21Selv om jeg var fullkommen, ville jeg likevel ikke forstå mitt indre; jeg ville forakte mitt liv.
19Hvor lenge vil du ikke forlate meg, eller la meg være inntil jeg svelger mitt spytt?
20Jeg har syndet; hva skal jeg gjøre mot deg, du som bevarer mennesker? Hvorfor har du merket meg, slik at jeg blir en byrde for meg selv?
21Og hvorfor tilgir du ikke mine overtredelser og fjerner min urett? For nå skal jeg hvile i støvet; om morgenen vil du lete etter meg, men jeg vil ikke være å finne.
15Alt har jeg erfart i mine forfengelighetstider: Det finnes en rettferdig mann som omkommer for sin rettferdighet, mens en ond mann kan forlenge sitt liv med sin ondskap.
7Men nå har han gjort meg helt utmattet; du har forlatt alle som var med meg.
4Mennesket er som tomhet; hans dager er som en flyktig skygge som forsvinner.
24Jeg sa: 'O min Gud, ta meg ikke bort midt i mine dager; dine år varer gjennom alle generasjoner.'
13O, skån meg, slik at jeg kan gjenvinne styrke før jeg drar herfra for alltid.
4Når det gjelder meg, er min klage rettet mot mennesker? Og om det var slik, hvorfor skulle da ikke min ånd være forstyrret?
21Som lengter etter døden, men den kommer ikke, og søker den mer enn etter skjulte skatter;
5Gud forbyr at jeg skulle rettferdiggjøre dere; inntil jeg dør, vil jeg ikke gi avkall på min integritet.
6Min rettferdighet holder jeg fast ved og vil ikke slippe den; mitt hjerte skal ikke bebreide meg så lenge jeg lever.
10Fjern ditt slag fra meg, for jeg blir oppslukt av støtet fra din hånd.
8Men om en mann lever mange år og gleder seg over dem alle, la ham likevel minnes de mørke dagene, for de skal bli mange. Alt som kommer, er forgjeves.
5La fienden forfølge min sjel og fatte den; la ham trampe mitt liv ned på jorden og kaste min ære i støvet. Selah.