Jesaja 53:4
Sannelig, våre sykdommer bar han, våre smerter tok han på seg. Vi trodde han var rammet, slått av Gud og plaget.
Sannelig, våre sykdommer bar han, våre smerter tok han på seg. Vi trodde han var rammet, slått av Gud og plaget.
Sannelig, han bar våre sorger og tok på seg våre smerter; likevel regnet vi ham som rammet, slått av Gud og plaget.
Sannelig, det var våre sykdommer han bar, våre smerter tok han på seg. Men vi tenkte at han var rammet, slått av Gud og plaget.
Sannelig, våre sykdommer bar han, våre smerter tok han på seg. Vi regnet ham som rammet, slått av Gud og plaget.
Sannelig, våre sykdommer tok han på seg, og våre smerter bar han. Imidlertid trodde vi at han var rammet, slått av Gud og plaget.
Sannelig, våre sykdommer bar han, våre sorger tok han på seg. Men vi regnet ham som rammet, slått av Gud og plaget.
Sannelig, han har båret våre sorger og båret våre smerter; men vi anså ham for å være straffet, slått av Gud og plaget.
Sannelig, han tok våre sykdommer på seg og bar våre smerter; likevel regnet vi ham som plaget, slått av Gud og gjort elendig.
Sannelig, han tok på seg våre lidelser, og bar våre sorger. Likevel anså vi ham rammet, slått av Gud, og plaget.
Sannelig, han har båret våre sorglaster og tatt på seg våre smerter, men vi anså ham for å være rammet, slått ned av Gud og rammet av nød.
Sannelig, han tok på seg våre lidelser, og bar våre sorger. Likevel anså vi ham rammet, slått av Gud, og plaget.
Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han. Vi derimot regnet han for å være slått, rammet av Gud og plaget.
Surely he took up our pain and bore our suffering, yet we considered him stricken by God, smitten by him, and afflicted.
Sannelig, våre sykdommer tok han på seg, og våre smerter bar han. Men vi regnet ham som plaget, slått av Gud og rammet.
Visseligen haver han taget vore Sygdomme (paa sig) og baaret vore Piner; men vi, vi agtede ham for (den, som var) plaget, slagen af Gud og gjort elendig.
Surely he hath borne our griefs, and carried our sorrows: yet we did esteem him stricken, smitten of God, and afflicted.
Sannelig, han tok på seg våre plager og bar våre sorger; likevel betraktet vi ham som rammet, slått av Gud og plaget.
Surely he has borne our griefs, and carried our sorrows: yet we considered him stricken, struck by God, and afflicted.
Surely he hath borne our griefs, and carried our sorrows: yet we did esteem him stricken, smitten of God, and afflicted.
Sannelig, han tok på seg våre sykdommer og bar våre lidelser; men vi regnet ham som plaget, rammet av Gud og kvalt.
Sannelig, våre sykdommer tok han på seg, våre smerter bar han. Men vi regnet ham som rammet, slått av Gud og plaget.
Sannelig, våre sykdommer tok han på seg, og våre smerter bar han; men vi regnet ham som rammet, slått av Gud og plaget.
Men det var våre plager han tok, våre sykdommer bar han; mens vi regnet ham som en som var plaget, på hvem Guds slag var kommet.
Howbeit (of a treuth) he only taketh awaye oure infirmite, & beareth oure payne: Yet we shal iudge him, as though he were plaged and cast downe of God:
Surely hee hath borne our infirmities, and caried our sorowes: yet wee did iudge him, as plagued, and smitten of God, and humbled.
Howbeit, he only hath taken on him our infirmitie, and borne our paynes: Yet we dyd iudge hym as though he were plagued, and cast downe of God.
¶ Surely he hath borne our griefs, and carried our sorrows: yet we did esteem him stricken, smitten of God, and afflicted.
Surely he has borne our sickness, and carried our suffering; yet we considered him plagued, struck by God, and afflicted.
Surely our sicknesses he hath borne, And our pains -- he hath carried them, And we -- we have esteemed him plagued, Smitten of God, and afflicted.
Surely he hath borne our griefs, and carried our sorrows; yet we did esteem him stricken, smitten of God, and afflicted.
Surely he hath borne our griefs, and carried our sorrows; yet we did esteem him stricken, smitten of God, and afflicted.
But it was our pain he took, and our diseases were put on him: while to us he seemed as one diseased, on whom God's punishment had come.
Surely he has borne our sickness, and carried our suffering; yet we considered him plagued, struck by God, and afflicted.
But he lifted up our illnesses, he carried our pain; even though we thought he was being punished, attacked by God, and afflicted for something he had done.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
5Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.
6Vi for alle vill som sauer, hver tok vår egen vei. Men Herren lot alle våre misgjerninger ramme ham.
7Han ble mishandlet, men han åpnet ikke sin munn, som et lam som føres til slakting, og som en sau som er stum foran sine klippere, så han åpnet ikke sin munn.
8Fra fengsel og dom ble han tatt bort, men hvem tenker på hans slekt? Han ble revet bort fra de levendes land, for mitt folk ble han rammet for deres overtredelser.
9De gav ham en grav blant de ugudelige, og hos en rik i hans død, selv om han ikke hadde gjort urett, og det fantes ikke svik i hans munn.
10Men det behaget Herren å knuse ham med sykdom. Når hans liv er utgitt som skyldoffer, skal han se etterslekt, han skal leve lenge, og Herrens vilje skal lykkes ved hans hånd.
11Etter å ha gjennomgått sin sjels kvaler, skal han se det og bli tilfreds. Ved sin innsikt skal min rettferdige tjener gjøre de mange rettferdige, og deres misgjerninger vil han bære.
12Derfor vil jeg gi ham de mange som del, og de sterke skal han dele byttet med, fordi han utøste sin sjel til døden og ble regnet blant overtredere. Han bar de mange synd og gikk i forbønn for overtredere.
1Hvem trodde det budskap vi fikk høre, og for hvem ble Herrens arm åpenbart?
2Han skjøt opp som en spire for hans ansikt, som en rot fra tørr jord. Han hadde ingen vakker skikkelse som vi kunne se, ingen herlig utstråling som kunne tiltrekke oss.
3Foraktet var han og forlatt av mennesker, en mann fylt med smerte, kjent med sykdom. Som en som folk skjuler sitt ansikt for, han var foraktet, og vi regnet ham ikke for noe.
19Har du fullstendig forkastet Juda? Har din sjel blitt trett av Sion? Hvorfor har du slått oss så vi ikke får noen helbredelse? Vi håper på fred, men intet godt kommer; og på legedommens tid, men se, da er det redsel!
13Se, min tjener skal ha framgang, han skal opphøyes, løftes opp og bli svært opphøyd.
14Slik mange var lamslått over deg, slik ble hans utseende vansiret mer enn noen andres, og hans form mer enn menneskers.
19Ve meg for min skade, mitt sår er ulegelig. Jeg har sagt: 'Sannelig, dette er min lidelse, og jeg må bære den.'
12Er det ingen som bryr seg, alle dere som går forbi? Se og legg merke til om det finnes en smerte som min, som ble påført meg, som Herrens vrede brakte på meg på hans vredes dag.
13Fra det høye sendte han ild dypt i knoklene mine; han satte en snare for føttene mine, vendte meg tilbake, lot meg ligge forlatt, syk hele dagen.
14Han bandt et åk av mine synder; de vevet seg sammen og kom over nakken min. Han brøt min styrke; Herren overga meg i hendene på dem jeg ikke kan stå imot.
9I all deres nød var han ikke en fiende, og hans nærvær frelste dem. I sin kjærlighet og medlidenhet frikjøpte han dem, løftet dem opp og bar dem alle de gamle dager.
12For våre overtredelser er mange foran deg, og våre synder vitner mot oss. For våre overtredelser er med oss, og våre misgjerninger kjenner vi.
24Dere som frykter Herren, pris ham! Ær ham, alle Jakobs ætt! Frykt ham, hele Israels ætt!
18Jeg har sett hans veier, men jeg vil helbrede ham. Jeg vil lede ham og gi ham trøst sammen med dem som sørger over ham.
4Det er ingen sunnhet i min kropp på grunn av din vrede; det er ingen fred i mine ben på grunn av min synd.
6Og om noen spør ham: Hva er det for merker du har på hendene dine? Skal han svare: De har jeg fått i mine venners hus.
3Han leger dem som har et knust hjerte, og forbinder deres sår.
26La deres boplass bli øde, ingen skal bo i deres telt.
35'De slo meg, men jeg følte det ikke; de banket meg, men jeg merket det ikke. Når skal jeg våkne opp? Jeg skal søke det igjen.'
14Derfor var Herren våken over katastrofen og brakte den over oss. For Herren vår Gud er rettferdig i alle sine gjerninger som han gjorde, men vi har ikke hørt hans røst.
1Jeg er mannen som har sett lidelse under Herrens vredes stav.
3På ryggen min har plogmenn pløyd og gjort sine furer lange.
22Han kjenner bare sin egen kroppssmerte, og sin egen sjel sørger over ham.
19Han blir tuktet med smerte på sengen, og hans bein plages ustanselig.
43Du dekket oss i vrede og forfulgte oss, du drepte uten nåde.
20Du kjenner min vanære, min skam og ydmykelse. Alle mine motstandere er for dine øyne.
32Men om han volder sorg, så viser han også barmhjertighet, i sin store nåde.
25Hvorfor skjuler du ditt ansikt og glemmer vår nød og vår trengsel?
1Kom, la oss vende tilbake til Herren, for han har revet i stykker, men han vil helbrede oss. Han har slått oss, men han vil forbinde våre sår.
6Jeg ga min rygg til dem som slo meg, og mine kinn til de som rev skjegget. Jeg skjulte ikke ansiktet for skam og spytt.
28Han sitte ensom og være stille, fordi Herren har lagt det på ham.
4Han har slitt bort mitt kjød og min hud, han har knust mine ben.