Jobs bok 14:19
Vann sliter steinene i stykker; flodbølgene tar bort jorden; slik ødelegger du menneskets håp.
Vann sliter steinene i stykker; flodbølgene tar bort jorden; slik ødelegger du menneskets håp.
Vannene tærer på steinene; du skyller bort det som vokser opp av jordens støv, og du gjør ende på menneskets håp.
Steiner slites ned av vann, strømmen skyller jordens muld bort, og menneskets håp gjør du til intet.
Vann sliter på steiner, strømmene skyller bort jordens muld; slik ødelegger du menneskets håp.
Vann uthuler steiner, du vasker bort jordens grøde, og du ødelegger menneskets håp.
Vannene eroderer steinene; du skyller bort det som vokser fra støvet i jorden, og ødelegger menneskets håp.
Vann sliter ned steinene, og strømmen skyller bort det som vokser av jorden; slik ødelegger du menneskets håp.
Vannene eroderer steinene, og flommen fører bort jordens støv. Slik har du ødelagt menneskets håp.
Vannene sliter på steinene; du skyller bort det som vokser av jordens støv, og du ødelegger menneskets håp.
Vann gnisser bort steinene; du vasker bort alt som gror fra jordens støv, og du ødelegger menneskets håp.
Vannene sliter på steinene; du skyller bort det som vokser av jordens støv, og du ødelegger menneskets håp.
Vann nedbryter steiner, flommen skyller bort jordens støv, slik ødelegger du menneskets håp.
as water wears away stones and torrents wash away the soil of the earth, so you destroy the hope of man.
Vannene sliter ut steinene, og skyller bort jordens støv; så håpet til mennesket blir ødelagt.
Vandet hensmuler Stenene, og (en Strøm) bortskyller det, som voxer af sig selv deraf, af Jordens Støv; saaledes fordærver du et Menneskes Forventelse.
The waters wear the stones: thou washest away the things which grow out of the dust of the earth; and thou destroyest the hope of man.
Vannet uthuler steinene; du vasker bort det som vokser ut av jordens støv; du ødelegger menneskets håp.
The waters wear away the stones; You wash away the things which grow out of the dust of the earth, and You destroy the hope of man.
The waters wear the stones: thou washest away the things which grow out of the dust of the earth; and thou destroyest the hope of man.
Vannene sliter på steinene; sterke strømmer vasker bort jordens støv: slik ødelegger du menneskets håp.
Vannet sliter bort steinene, Deres utgytelser vasker bort jordens støv, Og menneskets håp ødelegger du.
Vannene skyller over steinene; strømmen vasker bort jordens støv: Slik ødelegger du menneskets håp.
Steinene knuses små av vannets kraft; jordens støv skylles bort av deres overflod: og slik gjør du ende på menneskets håp.
the waters pearse thorow the very stones by litle and litle, the floudes wa?she awaye the grauell & earth: Euen so destroyest thou the hope of man in like maner.
As the water breaketh the stones, when thou ouerflowest the things which growe in the dust of ye earth: so thou destroyest ye hope of man.
The waters pearse through the very stones by litle & litle, the floodes washe away the grauell and earth: so shalt thou destroy the hope of man.
The waters wear the stones: thou washest away the things which grow [out] of the dust of the earth; and thou destroyest the hope of man.
The waters wear the stones; The torrents of it wash away the dust of the earth: So you destroy the hope of man.
Stones have waters worn away, Their outpourings wash away the dust of earth, And the hope of man Thou hast destroyed.
The waters wear the stones; The overflowings thereof wash away the dust of the earth: So thou destroyest the hope of man.
The waters wear the stones; The overflowings thereof wash away the dust of the earth: So thou destroyest the hope of man.
The stones are crushed small by the force of the waters; the dust of the earth is washed away by their overflowing: and so you put an end to the hope of man.
The waters wear the stones. The torrents of it wash away the dust of the earth. So you destroy the hope of man.
as water wears away stones, and torrents wash away the soil, so you destroy man’s hope.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
18Men fjellet kan falle og brytes, klippen kan flytte seg fra sitt sted;
20Du knuser ham for alltid, og han går bort; du forandrer hans ansikt og sender ham bort.
10Men en mann dør og får hvile; mennesket utånder, og hva vil skje med ham?
11Slik forsvinner vannet fra en innsjø, og en elv tørker ut.
14Se, han ødelegger, og ingen kan gjenoppbygge. Han binder en mann, og ingen kan åpne døren.
15Se, han holder tilbake vannene, de tørker ut; han slipper dem løs, og de oversvømmer landet.
3Mennesket setter en ende på mørket og utforsker dybdene; han leter etter skatter i mørket og i dødens dyp.
4En elv bryter frem fra dem; de har glemt sin opprinnelse, de henger i det fjerne, glemt av menneskers minner.
9Mennesket rekker hånden mot klippen og forvender fjellene fra roten.
16De ble hentet bort før sin tid; elven skyllet bort deres grunnvoller.
15Det var du som åpnet kilder og bekker; du tørket opp elvene som aldri går tomme.
18Sannelig, du setter dem på glatte steder; du lar dem falle ned i ruin.
19Hvor brått faller de til ruiner! De blir utslettet, ødelagt av redsler.
3Du lar mennesket vende tilbake til støvet og sier: Vend tilbake, du menneske!
4Du som blir revet med av sinne, skal jorden virkelig forlates for din egen skyld? Vil fjellene flyttes fra sine plasser?
10Han omringer meg fra alle kanter, og river bort håpet mitt som om det var et beskytter.
9De henger sammen, de er tette, og kan ikke skilles fra hverandre.
19Hva med de som bor i skrøpelige hus, bygget av støv? De knuses raskere enn mugg.
20Fra morgen til kveld blir de rammet, ofte uten at noen merker det; de går til grunne for godt.
22Du løfter meg opp som vinden og kaster meg bort; du presser meg ned.
18De er lette som strå, i hendene på skjebnen; deres del av landet er forbannet, og de vender ikke tilbake til vingårdene.
19Som tørke og hete suger sommeren bort snøvannet, slik gjør dødsriket med dem som synder.
5Han flytter fjell uten at de legger merke til det; i sin vrede kastet han dem.
24Jeg har gravd og drukket fra fremmede vann, og med mine føtter har jeg tørket opp Egypts elver.
11Det er mørkt, så du ikke kan se, og vannmassene dekker deg.
3Men du ser på meg, du bringer meg til retten.
40Du har brutt din pakt med din tjener, og kastet hans krone til jorden.
4Han irettesetter havet og tørrlegger det, og alle elvene tørker opp. Bashan og Karmel er knust, og Libanon lider.
14Som en flom stormer de frem, og ruller inn i ødeleggelsen.
4Mennesket er som en vindpust, hans dager er som en skygge som farer forbi.
15Hvor er håpet mitt nå? Hvem kan gjenopprette det håpet?
20Skrik og redsel omfavner ham som flodbølger; om natten feier en storm ham bort.
14Du gjør mennesker som havets fisker, som skapninger uten leder.
16Da vil du glemme all motgang, som vann som renner bort; du vil ikke huske dem mer.
8Han som forvandler klippen til kilder, og steinen til kilder.
19Han fører prestene bort fra det høye og lar de mektige falle.
20Han tar stemmen fra de pålitelige og svekker de eldres autoritet.
17Min sjel er berøvet fred; du har tatt min gode ånd bort fra meg.
18Jeg sa: Jeg har mistet all min kraft, og håpet mitt er borte fra Herren.
15Han sendte ut sine piler og spredte dem; lynet overmannet dem.
5Du velger ondskap fremfor godhet, løgn fremfor å tale rettferdighet. Sela.
14Vi må alle dø, som vann som renner ned i jorden og ikke kan samles opp igjen; men Gud tar ikke livet fra noen; han finner måter slik at den forviste ikke blir utstøtt for alltid.»
15Da ville alt kjød dø i en stund, og menneskene ville vende tilbake til støv.
29Skjuler du ansiktet ditt, blir de redde. Tar du livsånden fra dem, dør de og vender tilbake til støvet.
13så den kan gripe tak i jordens kanter og ryste de onde ut av den?
5Vannet fra havet skal forsvinne, og elven skal bli tørr og vissen.
12Han skal slå ned de høye murene dine, han skal jevne dem med jorden, og føre dem til støv.
13For du retter din ånd mot Gud og uttrykker slike ord gjennom munnens taler.
19Men du er kastet bort fra graven din som en foraktet grein, dekket av de døde, stukket av sverd, kastet ned i ruinen som et trampet lik.
9Du satte en grense som vannene ikke skal overskride; aldri mer skal de dekke jorden.