Jobs bok 30:22
Du løfter meg opp som vinden og kaster meg bort; du presser meg ned.
Du løfter meg opp som vinden og kaster meg bort; du presser meg ned.
Du løfter meg opp på vinden, lar meg ri på den og løser meg opp til intet.
Du løfter meg opp i vinden, lar meg ri på den, og lar meg smelte bort; du gjør ende på min fremgang.
Du løfter meg opp i vinden, lar meg ri på den, og lar meg smelte bort i stormen.
Du løfter meg opp til vinden; du lar meg ri på den, og oppløser min substans.
Du løfter meg opp til vinden; du lar meg sveve med den og river meg i stykker.
Du løfter meg opp i luften, lar meg fare, og smelter bort min styrke.
Du løfter meg opp til vinden, lar meg ri på den, og du smelter meg i vanskelighetens storm.
Du løfter meg opp til vinden; du får meg til å ri på den, og oppløser mitt vesen.
Du løfter meg opp mot vinden, lar meg fare med den, og oppløser min substans.
Du løfter meg opp til vinden; du får meg til å ri på den, og oppløser mitt vesen.
Du løfter meg opp i vinden og lar meg ri der, og du oppløser meg i en storm.
You lift me up and make me ride on the wind; You dissolve me in the storm.
Du løfter meg opp, setter meg på vinden og lar meg hvirvle rundt i stormen.
Du løfter mig op i Veiret, du lader mig fare, og smelter mig (og al min) Kraft.
Thou liftest me up to the wind; thou causest me to ride upon it, and dissolvest my substance.
Du løfter meg opp til vinden; du lar meg ri på den, og du oppløser min substans.
You lift me up to the wind; You cause me to ride upon it, and dissolve my substance.
Thou liftest me up to the wind; thou causest me to ride upon it, and dissolvest my substance.
Du løfter meg opp i vinden og driver meg med den. Du oppløser meg i stormen.
Du løfter meg opp, lar meg fare med vinden, og Du krever meg tilbake i likhet med støvet.
Du løfter meg opp til vinden, du får meg til å ri på den; og du oppløser meg i stormen.
Løfter meg opp, lar meg fare på vindens vinger; jeg er brutt opp av stormen.
Thou liftest me up to the wind, thou causest me to ride [upon it]; And thou dissolvest me in the storm.
Thou liftest me up to the wind; thou causest me to ride upon it, and dissolvest my substance.
In tymes past thou didest set me vp an hye, as it were aboue ye winde, but now hast thou geue me a very sore fall.
Thou takest me vp & causest mee to ride vpo the winde, & makest my strength to faile.
In times past thou diddest set me vp on hye, to be caried as it were aboue the wynde, but nowe hast thou geuen me a very sore fall.
Thou liftest me up to the wind; thou causest me to ride [upon it], and dissolvest my substance.
You lift me up to the wind, and drive me with it. You dissolve me in the storm.
Thou dost lift me up, On the wind Thou dost cause me to ride, And Thou meltest -- Thou levellest me.
Thou liftest me up to the wind, thou causest me to ride `upon it'; And thou dissolvest me in the storm.
Thou liftest me up to the wind, thou causest me to ride [upon it] ; And thou dissolvest me in the storm.
Lifting me up, you make me go on the wings of the wind; I am broken up by the storm.
You lift me up to the wind, and drive me with it. You dissolve me in the storm.
You pick me up on the wind and make me ride on it; you toss me about in the storm.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
23Jeg vet at du vil lede meg mot døden, til stedet hvor alle skal stå til ansvar for sine liv.
19Han kaster meg i gjørma; jeg er blitt som støv og aske.
20Jeg roper til deg, men du svarer meg ikke; jeg står her, men du ser bort fra meg.
21Du viser ingen nåde mot meg; med din sterke hånd slår du meg.
10Jeg har spist støv som brød og blandet min drikke med tårer.
21Østvinden løfter ham opp, og han går bort; den feier ham bort fra hans sted.
15Frykt og redsel har grepet meg; vinden feier bort min ære; min redning forsvinner som en skygge.
49Han befrier meg fra mine fiender; du hever meg over mine motstandere, du redder meg fra voldsmannen.
17Han knuser meg med storm og påfører meg sår uten grunn.
18Han gir meg ikke pusterom, men fyller meg med bitre kvaler.
20Du som har vist meg mange og bitre trengsler, du skal atter gi meg liv; fra jordens dyp skal du igjen føre meg opp.
21Du vil øke min storhet og trøste meg.
8Se, jeg ville søke tilflukt langt borte og finne hvile i ørkenen. Sela.
25Han talte og reiste en stormvind.
26De steg opp til himmelen og sank ned i dypet; sjelen deres var fylt med angst.
8Dine hender formet og skapte meg, men nå føles det som om du lar meg gå til grunne.
1En salme og sang til innvielse av Herrens hus. Av David.
25Vil du skremme et blad som drives av vinden, og forfølge tørt halm?
3Jona sa: Jeg ropte til Herren i min nød, og han svarte meg. Fra dødsriket ropte jeg, og du hørte stemmen min.
7Du har lagt meg i den dypeste grop, i mørke steder, i dypet.
15Jeg renner bort som vann; alle mine bein er ute av ledd. Hjertet mitt smelter som voks; det smelter inne i meg.
34Kan du rope til skyene så vannmasser dekker deg?
16Hvis jeg løfter meg, jakter du på meg som en katt på sine bytter, din makt oppsøker meg uavlatelig.
10Jeg er stum; jeg åpner ikke munnen min, for du har grepet inn.
29Skjuler du ansiktet ditt, blir de redde. Tar du livsånden fra dem, dør de og vender tilbake til støvet.
2For du er Gud, min styrke. Hvorfor har du forkastet meg? Hvorfor må jeg vandre omkring i sorg, presset av fienden?
3Men du ser på meg, du bringer meg til retten.
10Du blåste med din pust, og havet dekket dem; de sank som bly i de mektige vannene.
9Tar jeg morgenrødenes vinger, og slår meg ned ved havets ytterste grense,
17Han rakte ut fra det høye og grep meg; han dro meg opp av dype vann.
11Han har tatt meg bort fra mine veier og gjort meg til et spott.
19Vann sliter steinene i stykker; flodbølgene tar bort jorden; slik ødelegger du menneskets håp.
20Du knuser ham for alltid, og han går bort; du forandrer hans ansikt og sender ham bort.
7Men nå har Gud overveldet meg; han har ødelagt livet mitt.
8Han har reist meg som et vitne; min nød roper ut mot meg.
13Fra det høye sendte han ild inn i mine ben, og den skulle bli min ødeleggelse. Han har lagt ut et nett for mine føtter, og han har ført meg tilbake. Han har gjort meg ensom, og hele dagen er jeg plaget.
4Min ånd er nedtrykt; mitt indre er fylt med angst.
48Han som gir meg hevn og legger folk under meg.
12Ved dette vet jeg at du har gledet deg over meg, for min fiende skal ikke seire over meg.
12Jeg var i fred, men han knuste meg; han grep meg i nakken og knuste meg; han har gjort meg til sitt mål.
11For Gud har brutt det som holdt meg fanget, og han har revet lenkene fra meg.
12Disse elendige ungdommene trer frem ved min høyre hånd; de presser meg unna og baner veien mot min undergang.
22Men Gud drar de sterke med sin makt; de står opp, uvitende om livets skrøpelighet.
17Se, Herren vil kaste deg langt bort, du som er mektig, og dekke deg helt til.
17Min sjel er berøvet fred; du har tatt min gode ånd bort fra meg.
8Ved å jage dem bort har du straffet dem, og du drev dem vekk med din sterke vind fra øst.
18Sannelig, du setter dem på glatte steder; du lar dem falle ned i ruin.
26Mennene som fraktet lasten din, førte deg ut på dype vann, men en østlig vind knuste deg i havets midte.
5Dødens bølger omfavnet meg, og de dype strømmene fra mørket truet meg.
12Han svarte: 'Ta meg og kast meg i havet, så vil sjøen bli stille for dere. For jeg vet at denne store stormen har kommet over dere på grunn av meg.'