Salmenes bok 69:10
Gud, jeg står overfor krav om det jeg ikke har stjålet.
Gud, jeg står overfor krav om det jeg ikke har stjålet.
Når jeg gråt og tukte sjelen min med faste, ble det til spott for meg.
For iver for ditt hus har fortært meg, og spott fra dem som spotter deg, har falt på meg.
For nidkjærhet for ditt hus har fortært meg, og hånene fra dem som håner deg, har falt over meg.
Når jeg gråt og plaget min sjel med faste, ble det til spott for meg.
Da jeg gråt og ydmyket sjelen min med faste, ble dette til min fornedrelse.
For lidenskapen for ditt hus har fortært meg, og skammen til dem som håner deg, har kommet over meg.
For nidkjærhet for ditt hus har fortært meg, og spottende ord fra dem som håner deg har falt over meg.
Da jeg gråt og plaget min sjel med faste, ble det til vanære for meg.
Da jeg gråt og ydmyket min sjel gjennom faste, ble det til min vanære.
Da jeg gråt og plaget min sjel med faste, ble det til vanære for meg.
For nidkjærheten for ditt hus har fortært meg, og hånene fra dem som spotter deg, har falt på meg.
For zeal for your house has consumed me, and the insults of those who insult you have fallen on me.
For nidkjærheten for ditt hus har fortært meg, og hånen fra dem som håner deg har falt på meg.
Thi Nidkjærhed for dit Huus haver ædet mig, og deres Forhaanelser, som dig forhaane, ere faldne paa mig.
When I wept, and chastened my soul with fasting, that was to my reproach.
Da jeg gråt og plaget min sjel med faste, ble det til spott for meg.
When I wept and chastened my soul with fasting, that was to my reproach.
When I wept, and chastened my soul with fasting, that was to my reproach.
Når jeg gråt og fastet, ble det til hån for meg.
Jeg gråter i min sjels faste, og det er til skam for meg.
Når jeg gråt og i sorg fastet min sjel, ble det til min vanære.
Jeg gråt bittert og fastet, men det ble til skam for meg.
When I wept, [and chastened] my soul with fasting, That was to my reproach.
When I wept{H8799)}, and chastened my soul with fasting, that was to my reproach.
I wepte and chastened my self wt fastinge, and that was turned to my reprofe.
I wept and my soule fasted, but that was to my reproofe.
And I wept chastenyng my soule with fastyng: and that was turned to my reproofe.
When I wept, [and chastened] my soul with fasting, that was to my reproach.
When I wept and I fasted, That was to my reproach.
And I weep in the fasting of my soul, And it is for a reproach to me.
When I wept, `and chastened' my soul with fasting, That was to my reproach.
When I wept, [and chastened] my soul with fasting, That was to my reproach.
My bitter weeping, and my going without food, were turned to my shame.
When I wept and I fasted, that was to my reproach.
I weep and refrain from eating food, which causes others to insult me.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
9Jeg har blitt ukjent for mine brødre, en som er fremmed for min mors sønner.
11Jeg gråt og fastet for min sjel, men det ble til skam for meg.
12Jeg kledde meg i sekkestrie og ble til en gjenstand for hån blant dem som håner meg.
12De belønner meg med ondt for mitt gode, og påfører min sjel sorg.
13Men jeg, da de var syke, kledde jeg meg i sekk og ydmyket min sjel med faste, og min bønn ventet på meg.
14Jeg vandret som om de var min venn eller bror, jeg knelte i dyp sorg som den som sørger over sin mor.
15Men da jeg snublet, gledet de seg og samlet seg mot meg. Angripere som jeg ikke kjente, omringet meg og beit meg uten stans.
19Kom nær til min sjel og frels den; for mine fienders skyld, fri meg ut.
20Du vet om min skam, min ydmykelse og min fornedrelse; all min motstand er foran deg.
21Min ydmykelse har knust mitt hjerte, og jeg er meget syk. Jeg ventet på medfølelse, men fant ingen; etter trøstere, men fant jeg ingen.
7La ikke de som håper på deg bli til skam på grunn av meg, Herre, hærskarenes Gud; la ikke de som søker deg bli ydmyket på grunn av meg, Israels Gud.
8Jeg våker, og er blitt som en ensom fugl på taket.
9Hele dagen blir jeg latterliggjort av mine fiender, de som spotter meg med nedsettende ord.
24Mine knær svikter på grunn av faste, og mitt kjøtt har mistet sin fethet.
25Jeg har også blitt til en spott for dem. Når de ser meg, rister de på hodet.
3Dere har ydmyket meg gang på gang; skammer dere dere ikke over å gjøre meg til latter?
19For etter at jeg vendte om, angret jeg. Etter at jeg ble opplyst, slo jeg meg for låret. Jeg skammet meg og ble ydmyket, for jeg bar min ungdoms skam.’
50Hvor er dine tidligere nådehandlinger, Herre? Du som sverget til David i din trofasthet.
9Du har ikke overgitt meg i fiendens hånd, men satt mine føtter i et romslig sted.
10Vær nådig mot meg, Herre, for jeg er i nød! Mine øyne er sliten av sorg, ja, også min sjel og min kropp.
11For mitt liv er gått bort i sorg, og mine år i stadig sukk. Min kraft svikter på grunn av min skyld, og mine ben er blitt svake.
3Så vendte jeg ansiktet mot Herren Gud for å søke Ham i bønn og bønnerop, med faste, sekkestrie og aske.
14For jeg har vært plaget hele dagen, og har blitt straffet hver morgen.
15Jeg har kledd meg i sekk over huden min og begravet hodet mitt i støvet.
16Mitt ansikt er rødt av gråt, og mørket henger over øynene mine.
21Når mitt hjerte ble bittert, og jeg følte dyp smerte i indre deler,
6Derfor tar jeg tilbake mine ord og angrer i støv og aske.
3Sjelen min tørster etter Gud, den levende Gud. Når kan jeg komme og møte deg, Gud?
1En salme av David for å bli kjent.
1For sangeren, med strenginstrument, på en åttende melodi. En salme av David.
5Er dette den faste jeg har valgt? Er det en dag hvor man ydmyker sin sjel? Er det å bøye hodet som et rør og spre ut sekkestrie og aske? Kan du kalle dette en faste og en glede for Herren?
3Jeg har sunket ned i gjørmen, og vannflommene skyller over meg.
16Hele dagen er min vanære synlig for meg, og min skam dekker ansiktet.
6Mine sår råtner på grunn av min dårskap.
10De åpner munnen mot meg og håner meg; de samler seg rundt meg for å angripe.
22Fjern spott og forakt fra meg, for jeg har holdt dine vitnesbyrd.
14Jeg ble et latterlig syn for alle mine landsmenn, en sang til spott som de synger hele dagen.
10Jeg er stum; jeg åpner ikke munnen min, for du har grepet inn.
5Vil dere virkelig anklage meg for mine feil?
3‘Hvorfor faster vi, men du ser det ikke? Hvorfor ydmyker vi oss, men du merker det ikke?’ Se, på deres faste dag søker dere egen vinning og tvinger deres arbeidere.
6Han har gjort meg til en gjenstand for latter blant folk, og jeg er blitt deres mål for hån.
28Jeg går omkring i sorg, uten lys; jeg står i forsamlingen og roper etter hjelp.
18Det er ingen lindring for min sorg; mitt hjerte er fylt med smerte.
3Jeg må høre irettesettelsen som gir meg skam, og min forståelse gir meg svar.
17Jeg satt ikke i de glade selskapene og frydet meg. På grunn av din hånd satt jeg alene, for du har fylt meg med vrede.
14de løftene som mine lepper avla, og min munn talte i min nød.
8For hver gang jeg taler, må jeg rope og klage over vold og ødeleggelse. For Herrens ord har vært en byrde for meg, og til skam hele tiden.
6De ropte til deg og ble reddet, de stolte på deg og ble ikke gjort til skamme.
8Og nå, hva håper jeg på, Herre? Mitt håp er til deg.
19Ve meg for mitt sår! Såret mitt er uhelbredelig. Men jeg sier: 'Dette er virkelig min nød, som jeg må bære.'