Markus 4:6
Men da solen kom opp, ble det svidd; og siden det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen kom opp, ble det svidd; og siden det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen steg, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen steg, ble det svidd, og siden det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen sto opp, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen steg opp, ble det brent; og fordi det ikke hadde rot, visnet det bort.
Men da solen steg opp, ble det brent; og siden det ikke hadde rot, vissnet det bort.
Men da solen steg opp, ble det brent; og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen steg opp, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen steg opp, ble det svidd; og fordi det ikke hadde rot, visnet det bort.
Men da solen steg opp, ble det svidd, og siden det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen steg opp, ble det svidd, og siden det ikke hadde rot, visnet det bort.
Men da solen steg opp, ble det brent, og uten røtter visnet det bort.
Men da solen stod opp, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen stod opp, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen steg opp, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
But when the sun came up, it was scorched, and because it had no root, it withered away.
Men da solen kom opp, ble de svidd, og fordi de ikke hadde rot, visnet de bort.
Men der Solen gik op, blev det forbrændt, og efterdi det ikke havde Rod, visnede det.
But when the sun was up, it was scorched; and because it had no root, it withered away.
Men da solen steg opp, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det bort.
But when the sun was up, it was scorched; and because it had no root, it withered away.
Da solen sto opp, ble det svidd, og siden det ikke hadde rot, visnet det bort.
Men da solen steg opp, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen steg opp, ble det svidd; og fordi det ikke hadde rot, visnet det bort.
Men da solen steg, ble det brent; og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
but as sone as the sunne was vp it caught heet and because it had not rotynge wyddred awaye.
Now wha the Sonne arose, it caught heate: and in so moch as it had no rote, it wythred awaye.
But assoone as ye Sunne was vp, it was burnt vp, and because it had not roote, it withered away.
But assoone as the sonne was vp, it caught heate: and because it hadde not roote, it wythered away.
‹But when the sun was up, it was scorched; and because it had no root, it withered away.›
When the sun had risen, it was scorched; and because it had no root, it withered away.
and the sun having risen, it was scorched, and because of not having root it did wither;
and when the sun was risen, it was scorched; and because it had no root, it withered away.
and when the sun was risen, it was scorched; and because it had no root, it withered away.
And when the sun was high, it was burned; and because it had no root, it became dry and dead.
When the sun had risen, it was scorched; and because it had no root, it withered away.
When the sun came up it was scorched, and because it did not have sufficient root, it withered.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
4Da han sådde, falt noe ved veien, og fuglene kom og åt det opp.
5Noe falt på steingrunn, der det ikke var mye jord. Det skjøt straks opp fordi jorden var grunn.
6Men da solen steg, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
7Noe falt blant torner, og tornene skjøt opp og kvalte det.
8Men noe falt i god jord og bar frukt: noe hundre ganger, noe seksti, noe tretti.
7Noe falt blant torner; og tornene skjøt opp og kvalte det, så det ikke bar frukt.
8Men noe falt i god jord og bar frukt; det skjøt opp og vokste, og ga avling, noen tretti, noen seksti og noen hundre ganger så mye.
5En såmann gikk ut for å så såkornet sitt. Mens han sådde, falt noe ved veikanten; det ble tråkket ned, og himmelens fugler åt det opp.
6Noe falt på steingrunn; og det skjøt straks opp, men visnet fordi det manglet fuktighet.
7Noe falt blant torner; og tornene skjøt opp sammen med det og kvalte det.
3Hør! En såmann gikk ut for å så.
4Og det skjedde mens han sådde, falt noe ved veien, og fuglene under himmelen kom og spiste det opp.
5Noe falt på steingrunn, hvor det var lite jord; det skjøt straks opp fordi jorden ikke var dyp.
14Såmannen sår ordet.
15Dette er de ved veien, der ordet blir sådd: Når de har hørt, kommer Satan straks og tar bort ordet som ble sådd i deres hjerter.
16På samme måte er det med dem som blir sådd på steingrunn: Når de hører ordet, tar de det straks imot med glede,
17men de har ingen rot i seg; de holder bare ut en stund. Når det siden kommer trengsel eller forfølgelse for ordets skyld, snubler de straks.
18Andre er de som blir sådd blant tornene: Det er de som hører ordet,
19men dette livets bekymringer, rikdommens bedrag og lysten etter alt annet trenger inn og kveler ordet, så det blir uten frukt.
20Men de som blir sådd i god jord, er de som hører ordet og tar imot det og bærer frukt: noen tretti ganger så mye, noen seksti og noen hundre.
19Når noen hører ordet om riket og ikke forstår det, kommer den onde og river bort det som er sådd i hjertet hans. Dette er det som ble sådd ved veien.
20Den som fikk såkornet på steingrunn, er den som hører ordet og straks tar det imot med glede.
21Men han har ingen rot i seg; han holder ut en tid, og når det kommer trengsel eller forfølgelse for ordets skyld, tar han anstøt og faller straks fra.
22Den som fikk såkornet blant tornene, er den som hører ordet, men dette livets bekymringer og rikdommens bedrag kveler ordet, så det ikke bærer frukt.
23Men den som fikk såkornet i den gode jorden, er den som hører ordet og forstår det; han bærer frukt og gir avling, noen hundre, noen seksti, noen tretti ganger.
11Dette er lignelsen: Såkornet er Guds ord.
12De ved veikanten er de som hører; så kommer Djevelen og tar ordet bort fra hjertet deres, så de ikke skal tro og bli frelst.
13De på steingrunn er de som, når de hører, tar imot ordet med glede, men de har ingen rot. De tror for en tid, men i prøvelsens stund faller de fra.
14Det som falt blant tornene, er de som, når de har hørt, går videre og kveles av bekymringer og rikdom og livets gleder, og de bærer ikke moden frukt.
15Men det som er i den gode jorden, er de som med et ærlig og godt hjerte hører ordet, tar vare på det og bærer frukt i utholdenhet.
20Om morgenen, da de gikk forbi, så de at fikentreet var visnet fra roten.
31Det er som et sennepsfrø som, når det blir sådd i jorden, er mindre enn alle frø på jorden.
32Men når det er sådd, vokser det og blir større enn alle hagevekster, og det skyter store grener, så himmelens fugler kan slå seg ned i skyggen av det.
11For solen står opp med brennende hete og svir gresset; blomsten faller av, og dens skjønnhet forgår. Slik skal også den rike visne bort på sine veier.
26Da kornet skjøt opp og satte aks, viste også ugresset seg.
8Men den som bærer torner og tistler, blir forkastet og er nær ved å bli forbannet; enden er at den blir brent.
10Ja, se, selv om den er plantet, skal den lykkes? Skal den ikke fullstendig visne når østvinden treffer den? Den skal visne i de furer der den har vokst.
6Om morgenen blomstrer det og gror, om kvelden blir det skåret av og visner.
26Han sa videre: Slik er Guds rike: Det er som når en mann sår korn i jorden.
27Han sover og står opp, natt og dag, og kornet spirer og vokser, han vet ikke hvordan.
28Av seg selv bærer jorden grøde: først strå, så aks, deretter fullt korn i akset.
29Men når grøden er moden, sender han straks sigden ut, for høsten er kommet.
12Selv mens det ennå står grønt og ikke er skåret ned, visner det før noe annet gras.
19Han fikk øye på et fikentre ved veien, gikk bort til det, men fant ikke noe annet enn blader. Da sa han til det: Aldri mer skal det vokse frukt på deg! Og straks visnet fikentreet.
17når det blir mildvær, forsvinner de; når det er varmt, tørker de ut fra sitt leie.
17Frøet råtner under jordklumpene sine; forrådshusene ligger øde, låvene bryter sammen, for kornet er tørket inn.
4Fordi jorden er sprukken, siden det ikke har kommet regn i landet, skammer bøndene seg; de dekker til hodet.
11samme dag får du plantingen til å vokse, og om morgenen får du såkornet til å blomstre. Men høsten blir bare en haug på sorgens dag, en dag med fortvilet smerte.
13Han svarte: Hver plante som min himmelske Far ikke har plantet, skal rykkes opp med roten.
12Men hun ble rykket opp i vrede, kastet ned til jorden, og østavinden tørket ut frukten hennes; de sterke skuddene ble brukket og visnet, og ilden fortærte dem.