Salmenes bok 137:6
Hvis jeg ikke husker deg, la tungen min klebe til ganen; om jeg ikke setter Jerusalem høyere enn min største glede.
Hvis jeg ikke husker deg, la tungen min klebe til ganen; om jeg ikke setter Jerusalem høyere enn min største glede.
Må tungen min klebe seg til ganen hvis jeg ikke husker deg, hvis jeg ikke setter Jerusalem høyere enn min største glede.
La tungen min klebe til ganen dersom jeg ikke minnes deg, dersom jeg ikke setter Jerusalem over min største glede.
La min tunge klebe til min gane om jeg ikke minnes deg, om jeg ikke setter Jerusalem over min høyeste glede.
La tungen min bli lammet om jeg ikke husker deg, om jeg ikke setter Jerusalem over all annen glede.
La min tunge klebe til ganen hvis jeg ikke husker deg, hvis jeg ikke setter Jerusalem over min største glede.
Hvis jeg ikke husker deg, la tungen min sitte fast i ganen; hvis jeg ikke setter Jerusalem høyere enn min største glede.
Må tungen min klebe seg til ganen hvis jeg ikke husker deg, hvis jeg ikke setter Jerusalem over min høyeste glede!
La min tunge klistre seg til ganen hvis jeg ikke husker deg, hvis jeg ikke setter Jerusalem over min største glede.
Om jeg ikke minnes deg, la tungen min klebe til ganen; om jeg ikke setter Jerusalem høyere enn min største glede.
Om jeg ikke husker deg, la min tunge feste seg til ganen, og om jeg ikke foretrekker Jerusalem fremfor min høyeste glede.
Om jeg ikke minnes deg, la tungen min klebe til ganen; om jeg ikke setter Jerusalem høyere enn min største glede.
La min tunge hefte ved ganen hvis jeg ikke husker deg, hvis jeg ikke setter Jerusalem høyere enn min største glede.
Let my tongue cling to the roof of my mouth if I do not remember you, if I do not set Jerusalem above my greatest joy.
La min tunge feste seg til ganen hvis jeg ikke husker deg, hvis jeg ikke setter Jerusalem over min største glede.
Min Tunge hænge ved min Gane, om jeg ikke kommer dig ihu, om jeg ikke ophøier Jerusalem over min høieste Glæde!
If I do not remember thee, let my tongue cleave to the roof of my mouth; if I prefer not Jerusalem above my chief joy.
Hvis jeg ikke husker deg, la min tunge sitte fast i ganen; hvis jeg ikke setter Jerusalem over all min glede.
If I do not remember you, let my tongue cling to the roof of my mouth; if I do not prefer Jerusalem above my chief joy.
La tungen klebe til ganen hvis jeg ikke husker deg, hvis jeg ikke setter Jerusalem høyere enn min største glede.
Må tungen min klebe seg til ganen om jeg ikke husker deg, om jeg ikke setter Jerusalem høyere enn min største glede.
La tungen min klistre seg til ganen hvis jeg ikke husker deg, hvis jeg ikke setter Jerusalem høyere enn min største glede.
Hvis du ikke er i mine tanker, hvis Jerusalem ikke er min største glede, la min tunge klistre seg til ganen min.
Yf I do not remembre the, let my tonge cleue to the rofe of my mouth: yee yf I preferre not Ierusalem in my myrth.
If I do not remember thee, let my tongue cleaue to the roofe of my mouth: yea, if I preferre not Ierusalem to my chiefe ioy.
Let my tongue cleaue to the roofe of my mouth, if I do not remember thee: yea if I preferre not thee O Hierusalem aboue my most myrth.
If I do not remember thee, let my tongue cleave to the roof of my mouth; if I prefer not Jerusalem above my chief joy.
Let my tongue stick to the roof of my mouth if I don't remember you; If I don't prefer Jerusalem above my chief joy.
My tongue doth cleave to my palate, If I do not remember thee, If I do not exalt Jerusalem above my chief joy.
Let my tongue cleave to the roof of my mouth, If I remember thee not; If I prefer not Jerusalem Above my chief joy.
Let my tongue cleave to the roof of my mouth, If I remember thee not; If I prefer not Jerusalem Above my chief joy.
If I let you go out of my thoughts, and if I do not put Jerusalem before my greatest joy, let my tongue be fixed to the roof of my mouth.
Let my tongue stick to the roof of my mouth if I don't remember you; if I don't prefer Jerusalem above my chief joy.
May my tongue stick to the roof of my mouth, if I do not remember you, and do not give Jerusalem priority over whatever gives me the most joy.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
4Hvordan kan vi synge Herrens sang i et fremmed land?
5Hvis jeg glemmer deg, Jerusalem, la min høyre hånd glemme sin dyktighet.
7Husk, Herre, Edoms barn på Jerusalems dag, de som sa: Riv det ned, riv det ned, helt til grunnen.
8La deg formane, Jerusalem, ellers vender jeg meg fra deg, så jeg ikke gjør deg til en ødemark, et ubebodd land.
6På murene dine, Jerusalem, har jeg satt vektere; de skal aldri tie, verken dag eller natt. Dere som minner Herren, ti ikke stille,
7og gi ham ingen ro før han grunnfester, før han gjør Jerusalem til en lovsang på jorden.
6Be om fred for Jerusalem: Må de som elsker deg, ha fremgang.
2Våre føtter skal stå innenfor dine porter, Jerusalem.
3Jerusalem er bygd som en by som er tett sammenføyd.
1Ved Babylons elver satte vi oss ned; ja, vi gråt da vi husket Sion.
1Hvor lenge vil du glemme meg, Herre? For alltid? Hvor lenge vil du skjule ansiktet ditt for meg?
7I nødens og elendighetens dager minnes Jerusalem alle sine dyrebare ting som hun hadde i fordums dager, da hennes folk falt i fiendens hånd og ingen hjalp henne. Motstanderne så på henne og lo av hennes sabbater.
19I forgårdene i Herrens hus, midt i deg, Jerusalem. Lov Herren.
12Lov Herren, Jerusalem, lov din Gud, Sion.
139Min iver har fortært meg, fordi mine fiender har glemt dine ord.
14Men Sion sa: HERREN har forlatt meg, min Herre har glemt meg.
15Glemmer en kvinne sitt diende barn, så hun ikke forbarmer seg over sønnen hun bar? Ja, selv om de skulle glemme, vil ikke jeg glemme deg.
18Gjør godt mot Sion i din godvilje; bygg Jerusalems murer.
6Jeg rekker hendene ut mot deg; min sjel tørster etter deg som et uttørket land. Sela.
7Da min sjel vansmektet i meg, kom jeg HERREN i hu; min bønn nådde fram til deg, til ditt hellige tempel.
50Dere som har sluppet unna sverdet, dra av sted, stå ikke stille! Husk Herren i det fjerne, og la Jerusalem komme dere i hu.
6Når jeg husker deg på sengen min og tenker på deg gjennom nattevaktene,
8For Jerusalem er ødelagt, og Juda er falt, fordi deres tale og deres gjerninger er mot Herren, for å utfordre hans herlighets åsyn.
6Min Gud, min sjel er nedbøyd i meg; derfor vil jeg minnes deg fra Jordans land og Hermonhøydene, fra haugen Misar.
20Sjelen min minnes det stadig og er nedbøyd i meg.
1En sang ved festreisene. Herre, husk David og alle hans trengsler:
21Lovet være Herren fra Sion, han som bor i Jerusalem. Lov Herren.
16Herre, etter all din rettferdighet ber jeg: La din vrede og harme vende seg bort fra din by Jerusalem, ditt hellige fjell. For på grunn av våre synder og våre fedres misgjerninger er Jerusalem og ditt folk blitt til spott for alle rundt oss.
5For hvem vil ha medlidenhet med deg, Jerusalem? Hvem vil sørge over deg? Hvem vil gå av veien for å spørre hvordan det står til med deg?
9Så sier Herren: Slik vil jeg ødelegge Judas stolthet og Jerusalems store hovmod.
4Kom meg i hu, Herre, i nåde mot ditt folk. La meg få del i din frelse,
16Jeg vil glede meg over dine forskrifter; jeg vil ikke glemme ditt ord.
17Du drev sjelen min langt bort fra fred; jeg glemte det gode.
4Hjertet mitt er rammet og visnet som gress, så jeg glemmer å spise brødet mitt.
5Av all min jamring klistrer beina mine seg til huden.
4Når jeg minnes dette, heller jeg ut min sjel. For jeg pleide å gå med mengden, jeg gikk sammen med dem til Guds hus, med jubel og lovsang, en skare som holdt høytid.
15Min kraft er tørket ut som et potteskår; tungen klistrer seg til ganen; du legger meg i dødens støv.
2Juda sørger, og byportene sygner hen; folk sitter i sørgeklær på bakken, og ropet fra Jerusalem stiger opp.
25Hvordan er lovsangens by ikke forlatt, byen som var min glede?
39se, derfor vil jeg, ja jeg, glemme dere fullstendig og forlate dere, og den byen jeg gav dere og fedrene deres, og jeg vil kaste dere bort fra mitt ansikt.
40Og jeg vil la en evig vanære og en varig skam komme over dere, som ikke skal bli glemt.
10Dine hellige byer er blitt ødemark, Sion er blitt ødemark, Jerusalem ligger øde.
15Herre, du vet det: Husk meg, se til meg, og hevn meg på mine forfølgere. Ta meg ikke bort i din langmodighet. Vit at for din skyld har jeg båret vanære.
1For Sions skyld vil jeg ikke tie, for Jerusalems skyld får jeg ikke ro, før hennes rettferd bryter fram som lysglans, og hennes frelse som en brennende fakkel.
14Kom meg i hu, min Gud, for dette, og stryk ikke ut de gode gjerningene jeg har gjort for min Guds hus og for tjenestene der.
22Jeg sa i min hast: Jeg er støtt bort fra dine øyne. Likevel hørte du lyden av mine inderlige bønner da jeg ropte til deg.
32Kan en jomfru glemme sine smykker, eller en brud sin drakt? Men mitt folk har glemt meg dag etter dag, uten tall.
9Da sa jeg: Jeg vil ikke lenger nevne ham eller tale i hans navn. Men i mitt hjerte var hans ord som en brennende ild, stengt inne i mine bein. Jeg ble trett av å holde det tilbake; jeg maktet det ikke.
17Men hvis dere ikke vil høre, skal min sjel gråte i det skjulte over deres stolthet; mitt øye skal gråte bittert og renne med tårer, fordi Herrens hjord blir ført bort i fangenskap.
2Gå og rop i Jerusalems ører og si: Så sier Herren: Jeg husker din ungdoms hengivenhet, brudekjærligheten i din forlovelsestid, da du fulgte etter meg i ørkenen, i et land som ikke var sådd.