Jeremia 20:9
Da sa jeg: Jeg vil ikke lenger nevne ham eller tale i hans navn. Men i mitt hjerte var hans ord som en brennende ild, stengt inne i mine bein. Jeg ble trett av å holde det tilbake; jeg maktet det ikke.
Da sa jeg: Jeg vil ikke lenger nevne ham eller tale i hans navn. Men i mitt hjerte var hans ord som en brennende ild, stengt inne i mine bein. Jeg ble trett av å holde det tilbake; jeg maktet det ikke.
Jeg sa: «Jeg vil ikke minnes ham og ikke lenger tale i hans navn.» Men det var som en brennende ild i mitt hjerte, innesluttet i mine ben. Jeg ble trett av å holde det inne, og jeg klarte det ikke.
Jeg sa: «Jeg vil ikke minnes ham og ikke lenger tale i hans navn.» Da var det som en brennende ild i mitt hjerte, innestengt i mine bein. Jeg ble trett av å holde det tilbake, jeg makter det ikke.
Da sa jeg: Jeg vil ikke nevne ham mer og ikke lenger tale i hans navn. Men hans ord var i mitt hjerte som en brennende ild, innestengt i mine ben. Jeg ble trett av å holde det tilbake og maktet det ikke.
Men hvis jeg sier: «Jeg vil ikke nevne ham eller tale mer i hans navn,» blir det som en brennende ild i mitt hjerte, stengt inne i mine bein. Jeg blir sliten av å holde det inne, og jeg klarer ikke.
Da sa jeg: Jeg vil ikke nevne ham mer eller tale i hans navn. Men hans ord var i mitt hjerte som en brennende ild, stengt inne i mine bein, og jeg var trett av å holde det tilbake, og kunne ikke.
Da sa jeg: Jeg vil ikke nevne ham, ei tale mer i hans navn. Men hans ord var i hjertet mitt som en brennende ild, som brant i mine bein; jeg ble utmattet av å holde det tilbake, og jeg kunne ikke.
Så jeg sa: Jeg vil ikke tenke på ham eller tale mer i hans navn, men det var som en brennende ild i mitt hjerte, innestengt i mine ben; og jeg forsøkte å utholde det, men jeg kunne ikke.
Men hvis jeg sier: «Jeg vil ikke nevne ham eller tale mer i hans navn,» blir ordet hans som en brennende ild i mitt hjerte, innestengt i min kropp. Jeg blir trett av å holde det tilbake, og jeg kan ikke.
Da sa jeg: Jeg vil ikke mer nevne ham eller tale i hans navn. Men hans ord ble i mitt hjerte som en brennende ild innestengt i mine bein, og jeg var trett av å holde det tilbake og klarte det ikke.
Da sa jeg: 'Jeg skal ikke nevne ham lenger, eller tale noen mer i hans navn.' Men hans ord var i mitt hjerte som en brennende ild, begravet dypt i mine ben. Jeg ble utmattet av å holde tilbake og klarte ikke å fortsette.
Da sa jeg: Jeg vil ikke mer nevne ham eller tale i hans navn. Men hans ord ble i mitt hjerte som en brennende ild innestengt i mine bein, og jeg var trett av å holde det tilbake og klarte det ikke.
Men hvis jeg sier: «Jeg vil ikke nevne ham, heller ikke tale i hans navn,» blir det i mitt hjerte som en ild brennende, innestengt i mine bein, og jeg blir trett av å holde det inne, og jeg kan ikke.
But if I say, 'I will not mention Him or speak any more in His name,' His word is in my heart like a fire, a fire shut up in my bones. I am weary of holding it in; indeed, I cannot.
Men jeg sa: Jeg vil ikke nevne ham, jeg vil ikke lenger tale i hans navn. Da ble det i mitt hjerte som en brennende ild, innestengt i mine bein. Jeg ble trett av å holde det tilbake, og jeg klarte det ikke.
Og jeg sagde: Jeg vil ikke komme ham ihu, og ei tale ydermere i hans Navn, men det var i mit Hjerte, som en brændende Ild (havde været) indelukket i mine Been; og jeg søgte med Møie at fordrage det, men jeg kunde ikke.
Then I said, I will not make mention of him, nor speak any more in his name. But his word was in mine heart as a burning fire shut up in my bones, and I was weary with forbearing, and I could not stay.
Da sa jeg: Jeg vil ikke nevne ham, heller ikke tale mer i hans navn. Men hans ord var i mitt hjerte som en brennende ild innesperret i mine ben, og jeg ble trett av å holde det tilbake, og jeg kunne ikke.
Then I said, I will not make mention of him, nor speak anymore in his name. But his word was in my heart as a burning fire shut up in my bones, and I was weary with holding back, and I could not stay.
Hvis jeg sier: Jeg vil ikke nevne ham, eller tale lenger i hans navn, da er det som en brennende ild i mitt hjerte, stengt inne i mine ben, og jeg er lei av å holde igjen, og jeg klarer det ikke [mer].
Da sa jeg: "Jeg vil ikke nevne Ham mer, ikke tale i Hans navn." Men det ble i mitt hjerte som en brennende ild stengt inne i mine ben, og jeg ble trett av å holde det inne, og jeg klarte det ikke.
Og hvis jeg sier: Jeg vil ikke nevne ham, eller tale i hans navn mer, da er det som en brennende ild i mitt hjerte, innestengt i mine ben, og jeg er trett av å holde det tilbake, og jeg kan ikke.
Og hvis jeg sier: Jeg vil ikke tenke på ham, jeg vil ikke tale mer i hans navn, da er det som en brennende ild i mitt hjerte, stengt inne i mine bein, og jeg er trett av å holde det inne, jeg orker det ikke.
Wherfore, I thought from hence forth, not to speake of him, ner to preach eny more in his name. But the worde off the LORDE was a very burnynge fyre in my hert and in my bones, which when I wolde haue stopped, I might not.
Then I said, I will not make mention of him, nor speake any more in his Name. But his worde was in mine heart as a burning fire shut vp in my bones, and I was weary with forbearing, and I could not stay.
Wherefore I thought from hencefoorth not to speake of hym, nor to preache any more in his name: but the worde of the Lorde was a very burning fire in my heart and in my bones, whiche when I woulde haue stopped, I might not.
Then I said, I will not make mention of him, nor speak any more in his name. But [his word] was in mine heart as a burning fire shut up in my bones, and I was weary with forbearing, and I could not [stay].
If I say, I will not make mention of him, nor speak any more in his name, then there is in my heart as it were a burning fire shut up in my bones, and I am weary with forbearing, and I can't [contain].
And I said, `I do not mention Him, Nor do I speak any more in His name,' And it hath been in my heart As a burning fire shut up in my bones, And I have been weary of containing, And I am not able.
And if I say, I will not make mention of him, nor speak any more in his name, then there is in my heart as it were a burning fire shut up in my bones, and I am weary with forbearing, and I cannot `contain'.
And if I say, I will not make mention of him, nor speak any more in his name, then there is in my heart as it were a burning fire shut up in my bones, and I am weary with forbearing, and I cannot [contain] .
And if I say, I will not keep him in mind, I will not say another word in his name; then it is in my heart like a burning fire shut up in my bones, and I am tired of keeping myself in, I am not able to do it.
If I say, I will not make mention of him, nor speak any more in his name, then there is in my heart as it were a burning fire shut up in my bones, and I am weary with forbearing, and I can't [contain].
Sometimes I think,“I will make no mention of his message. I will not speak as his messenger any more.” But then his message becomes like a fire locked up inside of me, burning in my heart and soul. I grow weary of trying to hold it in; I cannot contain it.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
8Hver gang jeg taler, må jeg rope: Vold og ødeleggelse! For Herrens ord er blitt til spott og hån for meg dag etter dag.
2Jeg var stum og tidde; jeg holdt meg tilbake, selv fra det gode, og min smerte vokste.
3Mitt hjerte brant i mitt indre; mens jeg grublet, flammet ilden opp. Da talte jeg med tungen:
10For jeg hørte mange baktale: Skrekk på alle kanter! Meld fra, sier de, så skal vi melde fra. Alle mine fortrolige lurer på når jeg skal snuble: Kanskje han lar seg lokke, så får vi overtaket på ham og kan ta vår hevn over ham.
13Fra det høye sendte han ild inn i mine ben, og den trengte igjennom dem. Han spente et nett for mine føtter, han fikk meg til å snu tilbake. Han gjorde meg øde og kraftløs hele dagen.
3Da jeg tidde, tæret det på knoklene mine av min stønning hele dagen.
10Da ville jeg likevel ha trøst; ja, jeg ville stå fast i sorgen. La ham ikke spare, for jeg har ikke skjult Den Helliges ord.
11Derfor vil jeg ikke holde munn; jeg vil tale i min ånds angst, jeg vil klage i min sjels bitterhet.
14Derfor, så sier Herren, hærskarenes Gud: Fordi dere taler dette ordet, se, gjør jeg mine ord i din munn til ild, og dette folket til ved, og ilden skal fortære dem.
19Ve meg for min skade! Mitt sår er alvorlig. Men jeg sa: Sannelig, dette er min sorg, og den må jeg bære.
19Mitt indre, mitt indre! Jeg er i smerte i mitt hjerte; hjertet bruser i meg. Jeg kan ikke tie, for du, min sjel, har hørt lyden av hornet, krigsalarmen.
35Da skulle jeg tale uten å frykte ham. Men slik er det ikke med meg.
19Hvem er den som vil føre sak mot meg? For nå, hvis jeg tier, må jeg gi opp ånden.
29Er ikke mitt ord som en ild? sier Herren, og som en hammer som knuser fjellet i stykker?
16Dine ord ble funnet, og jeg åt dem; og ditt ord ble for meg mitt hjertes glede og fryd, for jeg er kalt ved ditt navn, Herren, hærskarenes Gud.
17Jeg satt ikke i spotternes forsamling og jublet; jeg satt alene på grunn av din hånd, for du hadde fylt meg med harme.
9Mitt hjerte er knust i meg på grunn av profetene; alle mine ben skjelver. Jeg er som en drukken mann, som en mann som vinen har overvunnet, på grunn av Herren og på grunn av hans hellige ord.
6Selv om jeg taler, blir ikke min smerte lindret; og tier jeg, hva gagn har jeg av det?
2Han gjorde min munn lik et skarpt sverd; i skyggen av sin hånd har han skjult meg. Han gjorde meg til en blank pil; i sitt kogger har han gjemt meg.
18Når jeg vil trøste meg mot sorgen, blir hjertet mitt kraftløst i meg.
15Hva skal jeg si? Han har både talt til meg og selv gjort det. Jeg skal gå varsomt alle mine år etter min sjels bitterhet.
11Derfor er jeg full av Herrens harme; jeg er trett av å holde den tilbake. Jeg vil øse den ut over barna i gatene og over forsamlingen av unge menn sammen; for både mann med hustru skal bli grepet, den gamle sammen med ham som har nådd sine dagers mål.
9For mitt navns skyld utsetter jeg min vrede, for min pris holder jeg den tilbake for deg, så jeg ikke utsletter deg.
9Jeg har forkynt rettferdighet i den store forsamlingen; se, jeg har ikke holdt mine lepper tilbake, Herre, du vet det.
15Hadde jeg sagt: Slik vil jeg tale, da ville jeg svike dine barns slekt.
19Men jeg var som et lam eller en okse som føres til slakting; jeg visste ikke at de hadde lagt onde planer mot meg og sa: La oss ødelegge treet med frukten på det, og la oss utrydde ham fra de levendes land, så hans navn ikke lenger blir husket.
20Men, Herre, hærskarenes Gud, du som dømmer rettferdig, som prøver nyrer og hjerte, la meg se din hevn over dem, for til deg har jeg lagt min sak fram.
14Lenge har jeg tidt, jeg har vært stille og holdt meg tilbake; nå vil jeg rope som en fødende kvinne, jeg vil ødelegge og fortære på én gang.
14Jeg er utøst som vann, alle mine bein er gått av ledd; hjertet er som voks, det smelter i mitt indre.
15Min kraft er tørket ut som et potteskår; tungen klistrer seg til ganen; du legger meg i dødens støv.
16Når det gjelder meg, har jeg ikke skyndt meg bort fra å være en hyrde som følger deg; jeg har heller ikke ønsket ulykkens dag. Du vet det: Det som kom fra mine lepper, var rett for ditt ansikt.
23Å, om bare mine ord ble skrevet ned! Å, om de ble nedtegnet i en bok!
18For jeg er full av ord; ånden i meg driver meg.
1For Sions skyld vil jeg ikke tie, for Jerusalems skyld får jeg ikke ro, før hennes rettferd bryter fram som lysglans, og hennes frelse som en brennende fakkel.
27Men hvis dere ikke vil høre på meg og holde sabbatsdagen hellig, og dere bærer en byrde, ja, går inn gjennom Jerusalems porter på sabbatsdagen, da vil jeg tenne en ild i portene der; den skal fortære Jerusalems palasser og ikke slukkes.
20Skal det meldes ham at jeg taler? Om et menneske taler, blir han visselig oppslukt.
3For dagene mine svinner bort som røyk, og mine bein brenner som glør i ildstedet.
49Da sa jeg: Å, Herre Gud! De sier om meg: Taler han ikke i lignelser?
8Jeg er kraftløs og helt knust; jeg stønner av hjertets uro.
22Herrens hånd kom over meg om kvelden, før den som hadde rømt, kom. Han åpnet min munn til han kom til meg om morgenen; da ble min munn åpnet, og jeg var ikke lenger stum.
3Derfor er livet mitt fylt av smerte; rier har grepet meg som hos en fødende kvinne. Jeg krummet meg da jeg hørte det, jeg ble forferdet da jeg så det.
20Jeg vil tale for å få lettelse; jeg vil åpne leppene og svare.
20Se, HERRE, for jeg er i nød! Mine innvoller er i opprør, hjertet har vendt seg i meg, for jeg har gjort alvorlig opprør. Ute gjør sverdet folk barnløse, i huset er det som døden.
14Slik var jeg som en mann som ikke hører, og som ikke har noe å svare.
9Så rakte HERREN ut hånden og rørte ved min munn. Og HERREN sa til meg: Se, jeg har lagt mine ord i din munn.
27Hvis jeg sier: Jeg vil glemme min klage, jeg vil legge bort mitt tungsinn og trøste meg,
12Jeg vil ikke tie om hans lemmer, hans kraft eller hans vakre form.
17For hans grådighets urett var jeg vred og slo ham; jeg skjulte meg og var vred, men han gikk trassig videre på sitt hjertes vei.
15Så sier Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud: Se, jeg fører over denne byen og over alle byene som hører til den, alt det onde jeg har forkynt mot den, fordi de har gjort nakken stiv for ikke å høre mine ord.
13Ti stille, la meg være, så jeg kan tale, og la det komme over meg hva som vil.