Salmenes bok 139:4
Før et ord er på min tunge, se, Herre, du kjenner det fullt ut.
Før et ord er på min tunge, se, Herre, du kjenner det fullt ut.
Før ordet er på tungen min, Herre, vet du det helt og fullt.
For det er ikke et ord på min tunge uten at du, HERRE, kjenner det fullt ut.
For det er ikke et ord på min tunge, se, HERRE, du vet det alt sammen.
For det er ikke et ord på tungen min, men se, Herre, du vet det alt sammen.
Det er ikke et ord på min tunge, se, Herre, du kjenner det fullstendig.
For det finnes ikke et ord på min tunge; se, Herre, du vet det hele.
For det finnes ikke et ord på min tunge, se, Herre, du vet det alt.
Før et ord er på min tunge, se, Herre, så kjenner du det helt.
For det er ikke et ord på min tunge, se, HERRE, uten at du vet alt om det.
For det finnes ikke et ord på min tunge uten at du, o Herre, kjenner det i sin helhet.
For det er ikke et ord på min tunge, se, HERRE, uten at du vet alt om det.
For enda ikke et ord er på min tunge, se, Herre, du vet det fullt og helt.
Before a word is on my tongue, You, LORD, know it completely.
Før et ord er på min tunge, se, Herre, du vet det fullt ut allerede.
Thi der er ikke et Ord paa min Tunge, see, Herre! du veed det altsammen.
For there is not a word in my tongue, but, lo, O LORD, thou knowest it altogether.
For det er ikke et ord på min tunge før du, Herre, kjenner det til fulle.
For there is not a word on my tongue, but behold, O LORD, You know it altogether.
For før et ord er på min tunge, Herre, så vet du alt om det.
For det er ikke et ord på min tunge, se, Herre, du vet det alt.
For det er ikke et ord på min tunge, se, Herre, du kjenner det fullt ut.
Det finnes ikke et ord på min tunge som du ikke kjenner, Herre.
For there is not a word in my tongue, But, lo, O Jehovah, thou knowest it altogether.
For there is not a word in my tongue, but, lo, O LORD, thou knowest it altogether.
Thou hast fashioned me behinde & before, & layed thine hode vpon me.
For there is not a word in my tongue, but loe, thou knowest it wholy, O Lord.
For there is not a word in my tongue: but beholde thou O Lorde knowest it altogether.
For [there is] not a word in my tongue, [but], lo, O LORD, thou knowest it altogether.
For there is not a word on my tongue, But, behold, Yahweh, you know it altogether.
For there is not a word in my tongue, Lo, O Jehovah, Thou hast known it all!
For there is not a word in my tongue, But, lo, O Jehovah, thou knowest it altogether.
For there is not a word in my tongue, But, lo, O Jehovah, thou knowest it altogether.
For there is not a word on my tongue which is not clear to you, O Lord.
For there is not a word on my tongue, but, behold, Yahweh, you know it altogether.
Certainly my tongue does not frame a word without you, O LORD, being thoroughly aware of it.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1Herre, du har gransket meg og kjenner meg.
2Du vet når jeg sitter og når jeg reiser meg; du forstår min tanke langt fra.
3Du gransker min ferd og mitt leie; du kjenner alle mine veier.
5Du har omsluttet meg bak og foran og lagt din hånd på meg.
6Denne kunnskapen er for underfull for meg; den er for høy, jeg kan ikke nå opp til den.
7Hvor skulle jeg gå fra din Ånd? Hvor skulle jeg flykte fra ditt nærvær?
8Om jeg stiger opp til himmelen, er du der; reder jeg mitt leie i dødsriket, se, så er du der.
9Hvis jeg tar morgenrødens vinger og slår meg ned ved havets ytterste grense,
10Selv der skal din hånd lede meg, og din høyre hånd holde meg fast.
23Gransk meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine tanker,
24og se om det finnes en ond vei i meg, og led meg på den evige veien.
5Gud, du kjenner min dårskap, og mine synder er ikke skjult for deg.
3Da min ånd var motløs i meg, kjente du min vei. På veien jeg gikk, la de i skjul ut en snare for meg.
12Selv ikke mørket skjuler noe for deg; natten lyser som dagen. Mørket og lyset er like for deg.
13For du har skapt mine innvoller; du har vevd meg i min mors liv.
14Jeg vil prise deg, for jeg er skapt på underfullt vis, i ærefrykt. Underfulle er dine gjerninger; det vet min sjel godt.
15Mitt legeme var ikke skjult for deg da jeg ble formet i det skjulte, kunstferdig vevd i jordens dyp.
16Dine øyne så mitt vesen da det ennå var ufullendt; i din bok var alle delene skrevet opp, de ble formet én etter én, før noen av dem fantes.
17Hvor dyrebare er dine tanker for meg, Gud! Hvor stor er summen av dem!
18Telte jeg dem, er de flere enn sandkorn; når jeg våkner, er jeg fortsatt hos deg.
3Du har prøvd mitt hjerte, du har besøkt meg om natten; du har ransaket meg og skal ikke finne noe; jeg har bestemt at min munn ikke skal synde.
4Når det gjelder menneskers gjerninger, har jeg ved ordene fra dine lepper holdt meg borte fra ødeleggerens stier.
28Men jeg kjenner hvor du bor, din utgang og din inngang, og ditt raseri mot meg.
4For sannelig, mine ord skal ikke være falske; han som er fullkommen i kunnskap, er hos deg.
27Men jeg kjenner hvor du bor, din utgang og din inngang og ditt raseri mot meg.
16For nå teller du mine skritt; holder du ikke også øye med min synd?
3Men du, HERRE, kjenner meg; du har sett meg og prøvd mitt hjerte overfor deg. Dra dem ut som sauer til slakting, og gjør dem klare for slaktedagen.
13Men dette skjulte du i ditt hjerte; jeg vet at dette lå i ditt sinn.
20Hva mer kan David si til deg? For du, Herre Gud, kjenner din tjener.
2Jeg vet at du makter alt, og at ingenting du planlegger, blir hindret.
3Hvem er det som formørker råd uten kunnskap? Derfor har jeg talt om det jeg ikke forstod, om ting som er for underfulle for meg, som jeg ikke kjente.
9Herre, all min lengsel ligger åpen for deg; sukkene mine er ikke skjult for deg.
23Gud kjenner veien til den, han vet hvor den finnes.
4Ser han ikke mine veier og teller alle mine skritt?
21Skulle ikke Gud finne det? Han kjenner jo hjertets hemmeligheter.
4Alle jordens konger skal prise deg, Herre, når de hører ordene fra din munn.
19Du kjenner min spott, min skam og min vanære; alle mine motstandere står for ditt åsyn.
168Jeg har holdt dine påbud og dine vitnesbyrd, for alle mine veier er for ditt ansikt.
169TAV. La mitt rop komme nær for ditt ansikt, Herre; gi meg forstand etter ditt ord.
8Du teller mine omflakkelser; samle mine tårer i din flaske. Er de ikke oppskrevet i din bok?
4HERRE, lær meg å kjenne min ende og målet for mine dager, hvor kort det er, så jeg forstår hvor skrøpelig jeg er.
16Når det gjelder meg, har jeg ikke skyndt meg bort fra å være en hyrde som følger deg; jeg har heller ikke ønsket ulykkens dag. Du vet det: Det som kom fra mine lepper, var rett for ditt ansikt.
7Du vet at jeg ikke er ugudelig; og det er ingen som kan berge fra din hånd.
172Tungen min skal tale om ditt ord, for alle dine bud er rettferdighet.
18Herren lot meg få vite det, og jeg visste det; da viste du meg deres gjerninger.
27så de kan kjenne at dette er din hånd, at du, Herre, har gjort det.
3Det finnes ikke tale eller språk hvor deres stemme ikke høres.
3Sett vakt, Herre, for min munn; vokt døren til mine lepper.
4Vet du ikke dette fra gammelt av, siden mennesket ble satt på jorden,
22Dette har du sett, HERRE; ti ikke! Herre, vær ikke langt borte fra meg.