David sa til Gud: Var det ikke jeg som sa at det skulle holdes folketelling blant folket? Det er jeg som har syndet og gjort ondt. Men disse, fårene, hva har de gjort? Herre, min Gud, la din hånd komme over meg og over min fars hus, men ikke over ditt folk, så det rammes av plage.
Og David sa til Gud: Er det ikke jeg som befalte at folket skulle telles? Ja, det er jeg som har syndet og gjort ondt. Men disse sauene, hva har de gjort? La din hånd, jeg ber deg, Herre min Gud, komme over meg og min fars hus, men ikke over ditt folk, så de blir rammet.
Og David sa til Gud: Var det ikke jeg som befalte at folket skulle telles? Det er jeg som har syndet og gjort ondt. Men disse, flokken, hva har de gjort? Herre, min Gud, la din hånd komme over meg og min fars hus, men ikke mot ditt folk – ikke til plage!
David sa til Gud: Var det ikke jeg som ga befaling om å telle folket? Det er jeg som har syndet og gjort det som er ondt. Men disse fårene, hva har de gjort? HERRE, min Gud, la din hånd ramme meg og mitt fars hus, men ikke ditt folk med plagen!
David sa til Gud: 'Er det ikke jeg som befalte folketelling? Jeg er den som har syndet og handlet galt, men hva har disse menneskene gjort? Herre, min Gud, la din hånd ramme meg og min fars hus, men ikke ram ditt folk med pest.'
David sa til Gud: Er det ikke jeg som beordret folket å bli telt? Jeg har syndet og virkelig gjort ondt; men disse sauene, hva har de gjort? Herre, min Gud, la din hånd være over meg og min fars hus, men ikke over ditt folk, så de lider pest.
Og David sa til Gud: Er det ikke jeg som befalte at folket skulle telles? Det er meg som har syndet og gjort ondt; men hva har disse fårene gjort? La din hånd, jeg ber deg, O Herre min Gud, være over meg og over min fars hus; men ikke over ditt folk, at de skal bli plaget.
David sa til Gud: Var det ikke jeg som befalte å telle folket? Jeg har syndet og handlet ille. Men disse fårene, hva har de gjort? Herre min Gud, la din hånd ramme meg og min fars hus, men ikke plagen ditt folk!
David sa til Gud: Var det ikke jeg som befalte folketellingen? Jeg er den som har syndet og handlet ondt; men disse får, hva har de gjort? Herre, min Gud, la din hånd være mot meg og min fars hus, men ikke mot ditt folk for å slå dem.
Og David sa til Gud: Er det ikke jeg som befalte at folket skulle telles? Det er jeg som har syndet og gjort ondt, men hva har disse fårene gjort? Jeg ber deg, Herre min Gud, la din hånd være over meg og over min fars hus, men ikke på ditt folk, slik at de blir rammet.
David sa til Gud: «Er det ikke jeg som befalte folket å telles? Det er jeg som har syndet og handlet ondt, men hva har disse fårene gjort? La din hånd, jeg bønnfaller, ramme meg og mitt fedres hus, men ikke ditt folk, så de ikke skal rammes av ulykke.»
Og David sa til Gud: Er det ikke jeg som befalte at folket skulle telles? Det er jeg som har syndet og gjort ondt, men hva har disse fårene gjort? Jeg ber deg, Herre min Gud, la din hånd være over meg og over min fars hus, men ikke på ditt folk, slik at de blir rammet.
David sa til Gud: 'Var det ikke jeg som befalte folketelling? Jeg er den som har syndet og handlet ondt, men disse som er som sauer, hva har de gjort? Herre, min Gud, la din hånd komme over meg og min fars hus, men ikke la plagen ramme ditt folk.'
David said to God, "Was it not I who gave the command to count the people? I am the one who has sinned and acted wickedly. But these sheep, what have they done? LORD my God, let Your hand fall on me and my family, but do not let this plague remain on Your people."
David sa til Gud: «Var det ikke jeg som befalte å telle folket? Jeg, den som har syndet og gjort mye ondt. Men disse, de er bare sauer. Hva har de gjort? Herre, min Gud, vend din hånd mot meg og min fars hus, men ikke la folket plages.»
Og David sagde til Gud: Haver jeg ikke sagt, at man skulde tælle Folket? ja jeg, jeg er den, som syndede og gjorde meget ilde, men disse Faar, hvad have de gjort? Herre min Gud! Kjære, lad din Haand være paa mig og paa min Faders Huus, og ikke paa dit Folk til Plage!
And David said unto God, Is it not I that commanded the people to be numbered? even I it is that have sinned and done evil indeed; but as for these sheep, what have they done? let thine hand, I pray thee, O LORD my God, be on me, and on my father's house; but not on thy people, that they should be plagued.
David sa til Gud: Var det ikke jeg som beordret tellingen av folket? Det er jeg som har syndet og gjort ondt; men disse, som er som får, hva har de gjort? Herre min Gud, la din hånd være på meg og min fars hus, men ikke på ditt folk så de blir rammet.
And David said to God, Was it not I who commanded the people to be numbered? It is I who have sinned and done evil indeed; but as for these sheep, what have they done? Let your hand, I pray, O LORD my God, be on me, and on my father's house; but not on your people, that they should be afflicted.
And David said unto God, Is it not I that commanded the people to be numbered? even I it is that have sinned and done evil indeed; but as for these sheep, what have they done? let thine hand, I pray thee, O LORD my God, be on me, and on my father's house; but not on thy people, that they should be plagued.
David sa til Gud: Var det ikke jeg som befalte å telle folket? Det er jeg som har syndet og handlet veldig dårlig; men disse, som er som sauer, hva har de gjort? Jeg ber, la din hånd, Herre min Gud, være mot meg og min fars hus, men ikke mot ditt folk, så de lider.
David sa til Gud: 'Var det ikke jeg som sa at folket skulle telles? Det er jeg som har syndet og handlet ondt. Men disse, flokken, hva har de gjort? Herre, min Gud, la din hånd være over meg og min fars hus, men ikke mot ditt folk, så de blir rammet av pest!'
David sa til Gud: Det er jeg som har befalt at folket skulle telles. Det er jeg som har syndet og handlet veldig ondt; men disse sauene, hva har de gjort? Herre, min Gud, la din hånd komme over meg og min fars hus, men ikke mot ditt folk, så de skal bli rammet.
Og David sa til Gud: Var det ikke jeg som ga ordre om at folket skulle telles? Det er jeg som har syndet og gjort stor feil; men disse er bare sauer; hva har de gjort? la din hånd, Herre Gud, løftes mot meg og mot min familie, men ikke mot ditt folk for å sende sykdom over dem.
And David said unto God, Is it not I that commanded the people to be numbered? even I it is that have sinned and done very wickedly; but these sheep, what have they done? let thy hand, I pray thee, O Jehovah my God, be against me, and against my father's house; but not against thy people, that they should be plagued.
And David said unto God, Is it not I that commanded the people to be numbered? even I it is that have sinned and done evil indeed; but as for these sheep, what have they done? let thine hand, I pray thee, O LORD my God, be on me, and on my father's house; but not on thy people, that they should be plagued.
And Dauid sayde vnto God: Am not I he that caused the people to be nombred? I am he that hath synned and done euell: as for these shepe, what haue they done? LORDE my God, let thine hande be agaynst me and agaynst my fathers house, and not agaynst thy people to plage them.
And Dauid said vnto God, Is it not I that commanded to nomber the people? It is euen I that haue sinned and haue committed euil, but these sheepe what haue they done? O Lorde my God, I beseech thee, let thine hande be on me and on my fathers house, and not on thy people for their destruction.
And Dauid sayde vnto God: Is it not I that commaunded the people to be numbred? It is I that haue sinned and done euyll in deede: and what haue these sheepe done? Let thyne hande O Lorde my God be on me, and on my fathers house: but not on thy people, that they shoulde be punished.
And David said unto God, [Is it] not I [that] commanded the people to be numbered? even I it is that have sinned and done evil indeed; but [as for] these sheep, what have they done? let thine hand, I pray thee, O LORD my God, be on me, and on my father's house; but not on thy people, that they should be plagued.
David said to God, Isn't it I who commanded the people to be numbered? It is even I who have sinned and done very wickedly; but these sheep, what have they done? Please let your hand, O Yahweh my God, be against me, and against my father's house; but not against your people, that they should be plagued.
And David saith unto God, `Did not I -- I say to number the people? Yea, I it `is' who have sinned, and done great evil: and these, the flock, what did they? O Jehovah, my God, let, I pray Thee, Thy hand be on me, and on the house of my father, and not on Thy people -- to be plagued.'
And David said unto God, Is it not I that commanded the people to be numbered? even I it is that have sinned and done very wickedly; but these sheep, what have they done? let thy hand, I pray thee, O Jehovah my God, be against me, and against my father's house; but not against thy people, that they should be plagued.
And David said unto God, Is it not I that commanded the people to be numbered? even I it is that have sinned and done very wickedly; but these sheep, what have they done? let thy hand, I pray thee, O Jehovah my God, be against me, and against my father's house; but not against thy people, that they should be plagued.
And David said to God, Was it not I who gave the order for the people to be numbered? It is I who have done the sin and the great wrong; but these are only sheep; what have they done? let your hand, O Lord God, be lifted up against me and against my family, but not against your people to send disease on them.
David said to God, "Isn't it I who commanded the people to be numbered? It is even I who have sinned and done very wickedly; but these sheep, what have they done? Please let your hand, O Yahweh my God, be against me, and against my father's house; but not against your people, that they should be plagued."
David said to God,“Was I not the one who decided to number the army? I am the one who sinned and committed this awful deed! As for these sheep– what have they done? O LORD my God, attack me and my family, but remove the plague from your people!”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
16Da engelen rakte hånden ut mot Jerusalem for å ødelegge det, angret Herren det onde og sa til engelen som herjet blant folket: Nok! Hold nå hånden din tilbake. Herrens engel var da ved jebusitten Araunas treskeplass.
17Da David så engelen som slo folket, sa han til Herren: Det er jeg som har syndet, og jeg som har gjort urett. Men disse, flokken—hva har de gjort? La din hånd komme over meg og over min fars hus!
10Men etter at David hadde talt folket, slo samvittigheten ham. David sa til Herren: Jeg har syndet stort i det jeg har gjort. Men ta nå bort din tjeners skyld, Herre, for jeg har handlet svært uforstandig.
11Da David sto opp om morgenen, kom Herrens ord til profeten Gad, Davids seer:
7Det som var gjort, var ondt i Guds øyne, og han slo Israel.
8Da sa David til Gud: Jeg har syndet svært med det jeg har gjort. Ta nå bort din tjeners skyld, for jeg har handlet svært uforstandig.
9Herren talte til Gad, Davids seer, og sa:
13Da sa David til Gad: Det er meg svært trangt. La meg falle i Herrens hånd, for hans barmhjertighet er stor. Men i menneskehånd vil jeg ikke falle.
14Så sendte Herren pest i Israel, og sytti tusen menn falt.
15Gud sendte en engel til Jerusalem for å ødelegge den. Men idet han ødela, fikk Herren medynk med ulykken og sa til engelen som ødela: Nå er det nok! Legg ned hånden! Herrens engel stod da ved jebusitten Ornans treskeplass.
16Da løftet David blikket og så Herrens engel stå mellom jorden og himmelen med draget sverd i hånden, rakt ut over Jerusalem. Da kastet David og de eldste, kledd i sekkestrie, seg ned med ansiktet mot jorden.
18Herrens engel sa til Gad at han skulle si til David at David skulle gå opp og reise et alter for Herren på jebusitten Ornans treskeplass.
19Da gikk David opp etter det ord Gad hadde talt i Herrens navn.
14David sa til Gad: Jeg er i stor nød. La oss falle i Herrens hånd, for hans barmhjertighet er stor. Men i menneskers hånd vil jeg ikke falle.
18Da gikk kong David inn og satte seg for Herrens ansikt. Han sa: «Hvem er jeg, Herre Gud, og hva er mitt hus, siden du har ført meg hit?»
19«Og dette var lite i dine øyne, Herre Gud; du har også talt om din tjeners hus langt fram i tid. Dette er menneskets lov, Herre Gud.»
2Da sa David til Joab og til folkets høvdinger: Gå og hold folketelling i Israel fra Beersjeba til Dan. Kom så til meg med det, så jeg får vite tallet på dem.
3Joab sa: Måtte Herren legge til sitt folk hundre ganger så mange som de er! Er de ikke alle min herre kongens tjenere? Hvorfor ønsker min herre dette? Hvorfor skal dette bli til skyld for Israel?
16Kong David gikk inn, satte seg for Herrens ansikt og sa: «Hvem er jeg, Herre Gud, og hva er mitt hus, siden du har ført meg så langt?»
17«Og selv dette var lite i dine øyne, Gud; du talte også om din tjeners hus langt fram i tid. Du har sett på meg som en mann av høy rang, Herre Gud.»
28Da Eliab, hans eldste bror, hørte at han talte med mennene, ble Eliab brennende harm på David og sa: «Hvorfor er du kommet hit ned? Og hvem har du overlatt de få sauene der i ørkenen til? Jeg kjenner ditt overmot og ondskapen i hjertet ditt; du er kommet ned for å se på krigen.»
29David svarte: «Hva har jeg gjort nå? Det var da bare et spørsmål.»
18Så sa han: «Hvorfor jager min herre sin tjener? Hva har jeg gjort, og hvilken skyld har jeg?»
19«Hør nå, min herre konge, din tjeners ord! Hvis det er Herren som har hisset deg opp mot meg, må han ta imot et offer; men er det mennesker, så er de forbannet for Herrens ansikt. For i dag har de drevet meg bort, så jeg ikke får ha del i Herrens arv. De sier: ‘Gå og tjen andre guder.’»
20«La nå ikke mitt blod falle til jorden, borte fra Herrens ansikt. For Israels konge har dratt ut for å lete etter én eneste loppe, lik en som jager en rapphøne i fjellene.»
21Da sa Saul: «Jeg har syndet. Kom tilbake, min sønn David! Jeg skal ikke gjøre deg mer ondt, fordi du i dag har holdt mitt liv for dyrebart i dine øyne. Se, jeg har vært uforstandig og tatt meget feil.»
22David sa til Ornan: Gi meg plassen med treskeplassen, så jeg kan bygge et alter der for Herren. Selg den til meg for full pris, så skal pesten stanse fra folket.
23Ornan sa til David: Ta den! La min herre kongen gjøre det som er godt i hans øyne. Se, jeg gir oksene til brennoffer, treskesledene til ved og hveten til grødeofferet – alt gir jeg.
3David sa til gibeonittene: «Hva skal jeg gjøre for dere, og hvordan kan jeg gjøre soning, så dere velsigner Herrens arv?»
13Da sa David til Natan: Jeg har syndet mot Herren. Natan sa til David: Også Herren har tatt bort din synd; du skal ikke dø.
30Da sa han: Jeg har syndet. Men gi meg nå ære, vær så snill, for folkets eldste og for Israel; vend tilbake med meg, så vil jeg tilbe Herren din Gud.
21Arauna sa: Hvorfor kommer min herre kongen til sin tjener? David svarte: For å kjøpe treskeplassen av deg og bygge et alter for Herren, så pesten kan stanse blant folket.
17Kongen sa til livvaktene som stod omkring ham: «Gå rundt og drep HERRENS prester! For også de holder med David; de visste at han var på flukt, og de fortalte meg det ikke.» Men kongens tjenere ville ikke rekke ut hånden for å slå HERRENS prester.
19Ferja ble også satt inn for å føre kongens hus over og gjøre det som var godt i hans øyne. Sjimi, sønn av Gera, kastet seg ned for kongen da han skulle gå over Jordan,
1Herren ble igjen vred på Israel, og han egget David mot dem og sa: Gå og hold manntall over Israel og Juda.
22Da svarte Abisjai, sønn av Seruja: «Skal ikke Sjimi dø for dette? Han har jo forbannet Herrens salvede.»
1David flyktet fra Najot i Rama. Han kom og sa til Jonatan: «Hva har jeg gjort? Hva er min skyld, og hva er min synd mot din far, siden han vil ta livet mitt?»
7«Så skal du si til min tjener David: Så sier Herren, Allhærs Gud: Jeg tok deg fra beitemarken, fra å følge småfeet, for at du skulle være fyrste over mitt folk Israel.»
20Jeg har syndet. Hva kan jeg gjøre for deg, menneskevokter? Hvorfor har du gjort meg til målskive for deg, så jeg er blitt en byrde for meg selv?
3Ellers river han som en løve livet mitt i stykker, sliter det opp, og det er ingen som redder.
30Men David kunne ikke gå dit for å søke Gud, for han var forferdet for sverdet til Herrens engel.
23Men du, Herre, du vet om all deres plan mot meg for å ta livet mitt. Tilgi ikke deres skyld, stryk ikke deres synd ut fra ditt ansikt! La dem snuble for ditt ansikt; i din vredes tid, gjør med dem som du vil.
15Er det i dag jeg første gang søker råd hos Gud for ham? Langt derifra! Måtte ikke kongen legge skyld på sin tjener eller på hele min fars hus; for din tjener visste ingenting om dette, verken lite eller mye.»
17Og det kom menn fra Benjamin og Juda helt til festningen til David.
17Da David hadde talt disse ordene til Saul, sa Saul: «Er det din røst, min sønn David?» Og Saul brast i gråt.
21David hadde sagt: «Sannelig, forgjeves har jeg vernet alt som denne eier, ute i ørkenen, så ingenting ble borte av det som tilhører ham. Han har gjengjeldt meg ondt for godt.
7Der ble Israelsfolket slått av Davids menn, og nedslaktingen ble stor den dagen: tjue tusen mann.
1David mønstret folket som var med ham og satte over dem førere over tusen og førere over hundre.
38Da sa Saul: Kom hit, alle folkets ledere! Finn ut og se hvordan denne synden er oppstått i dag.
7Da sa Natan til David: Du er mannen! Så sier Herren, Israels Gud: Jeg salvet deg til konge over Israel, og jeg berget deg fra Sauls hånd.