1 Kongebok 21:3
Men Nabot sa til Akab: Herren forby at jeg skulle gi deg mine fedres arv!
Men Nabot sa til Akab: Herren forby at jeg skulle gi deg mine fedres arv!
Men Nabot sa til Akab: Herren forbyr meg å gi deg mine fedres arv.
Men Nabot sa til Akab: 'Herren må verne meg mot å gi deg mine fedres arv.'
Nabot sa til Akab: HERREN forby at jeg skulle gi deg mine fedres arv!
Men Nabot svarte Akab: 'Måtte Herren forby meg å gi deg arven etter mine fedre!'
Men Naboth svarte Akab: «Måtte Herren forby at jeg gir deg arven etter mine fedre.»
Men Nabot svarte Akab: Herren forbyr meg å selge deg min fars arv.
Men Naboth svarte Akab: «Må Herren bevare meg fra å gi bort min familiearv til deg.»
Men Nabot svarte Akab: "Måtte Herren forby meg å gi deg mine forfedres arv."
Men Naboth svarte Akab: Herren forby at jeg skulle gi deg mine fedres arv.
Men Naboth svarte Ahab: «Herren må forhindre meg i å gi deg den arven mine fedre har etterlatt meg.»
Men Naboth svarte Akab: Herren forby at jeg skulle gi deg mine fedres arv.
Men Nabot svarte Akab: 'Det være langt fra meg, fra Herren, å gi deg min fedrearv.'
But Naboth said to Ahab, 'The LORD forbid that I should give you my ancestral inheritance!'
Men Nabot svarte Akab: 'Måtte Herren forby at jeg gir deg mine forfedres arv.'
Og Naboth sagde til Achab: Herren lade det være langt fra mig, at jeg skulde give dig mine Fædres Arv.
And Naboth said to Ahab, The LORD forbid it me, that I should give the inheritance of my fathers unto thee.
Men Naboth svarte Akab: Herren forby at jeg skulle gi deg den arven jeg har fått fra mine fedre.
And Naboth said to Ahab, The LORD forbid that I should give the inheritance of my fathers to you.
And Naboth said to Ahab, The LORD forbid it me, that I should give the inheritance of my fathers unto thee.
Men Naboth svarte Ahab: «Måtte Herren forby at jeg skulle gi deg fedrearven min.»
Men Naboth svarte Akab: 'Herren forby at jeg skulle gi deg mine fedres arv!'
Men Naboth sa til Akab: Herren forby at jeg gir deg arven fra mine fedre.
Men Naboth svarte Akab: Herren forby at jeg gir deg arven fra mine fedre.
And Naboth said to Ahab, Jehovah forbid it me, that I should give the inheritance of my fathers unto thee.
And Naboth said to Ahab, The LORD forbid it me, that I should give the inheritance of my fathers unto thee.
But Naboth sayde vnto Achab: The LORDE let that be farre fro me, that I shulde geue ye my fathers heretage.
And Naboth said to Ahab, The Lord keepe me from giuing the inheritance of my father vnto thee.
And Naboth sayd to Ahab: The Lord forbid that from me, that I should geue the inheritauce of my fathers vnto thee.
And Naboth said to Ahab, The LORD forbid it me, that I should give the inheritance of my fathers unto thee.
Naboth said to Ahab, Yahweh forbid it me, that I should give the inheritance of my fathers to you.
And Naboth saith unto Ahab, `Far be it from me, by Jehovah, my giving the inheritance of my fathers to thee;'
And Naboth said to Ahab, Jehovah forbid it me, that I should give the inheritance of my fathers unto thee.
And Naboth said to Ahab, Jehovah forbid it me, that I should give the inheritance of my fathers unto thee.
But Naboth said to Ahab, By the Lord, far be it from me to give you the heritage of my fathers.
Naboth said to Ahab, "May Yahweh forbid me, that I should give the inheritance of my fathers to you!"
But Naboth replied to Ahab,“The LORD forbid that I should sell you my ancestral inheritance.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1En tid etter dette var det en vinmark i Jisreel som tilhørte Nabot fra Jisreel; den lå ved siden av palasset til Akab, kongen i Samaria.
2Akab sa til Nabot: Gi meg vinmarken din, så kan den bli min grønnsakhage, for den ligger nær ved huset mitt. Jeg vil gi deg en bedre vinmark i bytte; eller, hvis det er godt i dine øyne, vil jeg gi deg penger som kjøpesum for den.
4Akab kom hjem mismodig og opprørt over det ordet som Nabot fra Jisreel hadde talt til ham: Jeg vil ikke gi deg mine fedres arv. Han la seg på sengen, vendte ansiktet bort og ville ikke spise.
5Da kom Jesabel, hans kone, inn til ham og sa: Hva er det med deg siden du er så nedstemt og ikke vil spise?
6Han svarte henne: Jeg talte til Nabot fra Jisreel og sa til ham: Gi meg vinmarken din for penger, eller, hvis du vil, skal jeg gi deg en vinmark i stedet for den. Men han sa: Jeg vil ikke gi deg vinmarken min.
7Da sa Jesabel, hans kone, til ham: Er det du som nå vil være konge over Israel? Stå opp, spis, og la hjertet ditt være glad! Jeg skal gi deg Nabots vinmark, han fra Jisreel.
8Så skrev hun brev i Akabs navn, forseglet dem med hans segl og sendte brevene til de eldste og de fornemme i hans by, de som bodde der sammen med Nabot.
9I brevene skrev hun: Rop ut en faste, og la Nabot sitte øverst blant folket.
14Deretter sendte de bud til Jesabel og sa: Nabot er steinet og er død.
15Da Jesabel hørte at Nabot var steinet og død, sa hun til Akab: Stå opp og ta Nabots vinmark, han fra Jisreel, i eie, den som han nektet å gi deg for penger; for Nabot lever ikke lenger, han er død.
16Da Akab hørte at Nabot var død, sto han opp og gikk ned til Nabots vinmark i Jisreel for å ta den i besittelse.
17Da kom Herrens ord til Elia fra Tisjbe:
18Stå opp, gå ned og møt Akab, Israels konge i Samaria. Se, han er i Nabots vinmark; dit har han gått ned for å ta den i besittelse.
19Du skal tale til ham og si: Så sier Herren: Har du myrdet og også tatt den i eie? Du skal tale til ham og si: Så sier Herren: På det stedet hvor hundene slikket opp Nabots blod, skal hundene slikke opp ditt blod – ja, ditt.
20Akab sa til Elia: Har du funnet meg, min fiende? Han svarte: Jeg har funnet deg, fordi du har solgt deg til å gjøre det som er ondt i Herrens øyne.
25Deretter sa han til sin offiser Bidkar: Ta ham opp og kast ham på jordstykket til jisreelitten Nabot! Husk hvordan du og jeg red i par etter hans far Ahab, da Herren løftet fram denne dommen over ham:
26Sannelig, jeg så i går Nabots blod og blodet etter sønnene hans, sier Herren, og på dette jordstykket vil jeg gjengjelde deg, sier Herren. Og nå: Ta ham og kast ham på jordstykket, slik som Herrens ord sier.
14Du skal ikke flytte din nabos grensestein, den som de første har satt, i den arven du får i det landet som Herren din Gud gir deg til å eie.
16Men han sa: "Så sant Herren lever, som jeg tjener, jeg vil ikke ta imot." Han ba ham inntrengende om å ta imot, men han nektet.
17Da sa Na’aman: "Om ikke, så la din tjener få så mye jord som to muldyr kan bære. For din tjener vil ikke lenger ofre brennoffer eller slaktoffer til andre guder, bare til Herren.
7Da kalte Israels konge til seg alle landets eldste og sa: "Legg merke til og se at han søker ondt. Han har sendt bud etter mine koner og mine sønner og mitt sølv og mitt gull, og jeg nektet ham ikke."
8Da sa alle de eldste og hele folket til ham: "Hør ikke på ham, og samtykk ikke."
9Så sa han til Ben-Hadads sendebud: "Si til min herre kongen: Alt det første du sendte til din tjener om, vil jeg gjøre; men dette kan jeg ikke gjøre." Sendebudene gikk og bar ham svar.
28Da kom Herrens ord til Elia fra Tisjbe:
29Har du sett at Akab har ydmyket seg for meg? Fordi han har ydmyket seg for meg, vil jeg ikke la ulykken komme i hans dager; i hans sønns dager vil jeg la ulykken komme over hans hus.
23at jeg ikke vil ta så mye som en tråd eller en sandalrem, ja, ikke noe som er ditt, så du ikke skal si: Jeg har gjort Abram rik.
9Han sa: Hva har jeg syndet, siden du vil overgi din tjener i Akabs hånd, så han dreper meg?
21Herren ble harm på meg for deres skyld, og han sverget at jeg ikke skulle gå over Jordan og ikke komme inn i det gode landet som Herren din Gud gir deg til arv.
13Elisja sa til Israels konge: «Hva har jeg med deg å gjøre? Gå til din fars profeter og til din mors profeter!» Men Israels konge sa til ham: «Nei; det er Herren som har kalt disse tre kongene sammen for å gi dem i Moabs hånd.»
12De ropte ut en faste og lot Nabot sitte øverst blant folket.
11Nei, herre, hør på meg! Marken gir jeg deg, og hulen som er i den, gir jeg deg. I mitt folks påsyn gir jeg den til deg. Grav din døde.
7De svarte ham: Hvorfor taler min herre slike ord? Det være langt fra dine tjenere å gjøre noe slikt.
5Langt derifra at jeg skulle frikjenne dere! Inntil jeg dør, vil jeg ikke ta min uskyld fra meg.
29Det være langt fra oss å gjøre opprør mot Herren og i dag vende oss bort fra Herren ved å bygge et alter til brennoffer, grødeoffer og slaktoffer, ved siden av Herren vår Guds alter, som står foran hans bolig.
3Mitt fjell i det åpne landet: Din rikdom og alle dine skatter gir jeg til rov; dine offerhauger – for din synd – overalt innenfor dine grenser.
25Det har aldri vært noen som Akab; han solgte seg til å gjøre det som var ondt i Herrens øyne, egget av Jesabel, hans kone.
3Da angret Herren på dette. 'Det skal ikke skje,' sa Herren.
22Jeg vil gjøre ditt hus lik Jeroboams, Nebats sønns, og lik Basjas, Ahias sønns, fordi du har vakt min harme og fått Israel til å synde.
24Men kong David sa til Ornan: Nei! Jeg vil kjøpe den for full pris. For jeg vil ikke gi Herren det som er ditt eller bære fram brennoffer som ikke koster meg noe.
6Men etterpå slo samvittigheten David fordi han hadde skåret av fliken på Sauls kappe.
34Da sa Ben-Hadad til ham: "Byene som min far tok fra din far, vil jeg gi tilbake. Du kan sette opp handelsplasser for deg i Damaskus, slik min far satte i Samaria. Så vil jeg sende deg bort i en pakt." Ahab sluttet pakt med ham og lot ham fare.
35En av profetenes disipler sa til sin neste etter Herrens ord: "Slå meg, vær så snill!" Men mannen nektet å slå ham.
17Israels konge sa til Josjafat: «Sa jeg ikke til deg at han ikke profeterer godt om meg, men bare ondt?»
3og sa til ham: "Så sier Ben-Hadad: Sølvet og gullet ditt er mitt, og dine koner og dine beste sønner er mine."
7Du skal slå ned din herre Ahabs hus, og jeg vil hevne mine tjenere profetenes blod og blodet av alle Herrens tjenere på Jesabel.
16Han skal komme og gjøre ende på disse vinbøndene og gi vingården til andre. Da de hørte det, sa de: Det må aldri skje!
28Flytt ikke det gamle grensemerket som dine fedre satte.
49Josjafat bygde Tarsis-skip for å dra til Ofir etter gull, men de kom ikke av sted; for skipene ble vrak i Esjon-Geber.
23Da sa David: «Slik skal dere ikke gjøre, mine brødre, med det Herren har gitt oss. Han har vernet oss, og han gav røverflokken som kom mot oss, i vår hånd.
13Bileam sto opp om morgenen og sa til Balaks høvdinger: Dra hjem til landet deres, for Herren vil ikke la meg gå med dere.