2 Korinterbrev 2:1
Jeg bestemte meg for dette: at jeg ikke igjen ville komme til dere med sorg.
Jeg bestemte meg for dette: at jeg ikke igjen ville komme til dere med sorg.
Men jeg bestemte meg for dette: at jeg ikke på ny skulle komme til dere i sorg.
Jeg bestemte meg for dette: ikke å komme til dere igjen i sorg.
Men jeg bestemte hos meg selv at jeg ikke igjen ville komme til dere med sorg.
Men jeg bestemte med meg selv at jeg ikke ville komme til dere igjen i sorg.
Jeg har derfor bestemt meg for ikke å komme tilbake til dere med sorg i hjertet.
Men jeg har bestemt meg for ikke å komme til dere igjen med tungt hjerte.
Jeg har bestemt meg for at jeg ikke vil komme til dere igjen i sorg.
Men jeg besluttet dette hos meg selv, at jeg ikke ville komme igjen til dere med sorg.
Jeg har bestemt meg for at jeg ikke igjen vil komme til dere med sorg.
Men jeg bestemte meg for dette med meg selv: At jeg ikke skulle komme igjen til dere med sorg.
Men jeg bestemte med meg selv at jeg ikke skulle komme tilbake til dere med sorg.
Men jeg bestemte meg for dette i mitt eget sinn, at jeg ikke igjen skulle komme til dere med sorg.
Men jeg bestemte meg for dette i mitt eget sinn, at jeg ikke igjen skulle komme til dere med sorg.
Jeg bestemte meg for dette, at jeg ikke igjen skulle komme til dere med sorg.
I decided this for myself: that I would not come to you again in sorrow.
Jeg bestemte meg for dette: at jeg ikke igjen skulle komme til dere med sorg.
Men jeg besluttede dette hos mig selv, at jeg ikke vilde atter komme til eder i Bedrøvelse.
But I determined this with myself, that I would not come again to you in heaviness.
Men jeg bestemte meg for dette med meg selv, at jeg ikke ville komme tilbake til dere i sorg.
But I decided this for myself, that I would not come to you again in sorrow.
But I determined this with myself, that I would not come again to you in heaviness.
Men jeg bestemte meg for dette for min egen del, at jeg ikke ville komme til dere igjen med sorg.
Og jeg bestemte meg for ikke å komme til dere igjen med sorg,
Men jeg bestemte meg for dette, at jeg ikke ville komme til dere igjen med sorg.
Men det var min beslutning å ikke komme til dere igjen med sorg.
But I determened this in my silfe yt I wolde not come agayne to you in hevines.
But I determyned this wt my selfe, that I wolde not come agayne to you in heuynes.
Bvt I determined thus in my selfe, that I would not come againe to you in heauinesse.
But I determined this in my selfe, yt I would not come againe to you in heauynesse.
¶ But I determined this with myself, that I would not come again to you in heaviness.
But I determined this for myself, that I would not come to you again in sorrow.
And I decided this to myself, not again to come in sorrow unto you,
But I determined this for myself, that I would not come again to you with sorrow.
But I determined this for myself, that I would not come again to you with sorrow.
But it was my decision for myself, not to come again to you with sorrow.
But I determined this for myself, that I would not come to you again in sorrow.
So I made up my own mind not to pay you another painful visit.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
2For hvis jeg gjør dere sorg, hvem kan da gjøre meg glad, om ikke den som ble bedrøvet av meg?
3Og jeg skrev dette nettopp for at jeg ikke, når jeg kom, skulle få sorg fra dem som skulle ha gitt meg glede; jeg hadde tillit til dere alle at min glede er alles glede.
4For i stor nød og hjertets angst skrev jeg til dere med mange tårer, ikke for at dere skulle bli bedrøvet, men for at dere skulle lære å kjenne den kjærligheten jeg har til dere, mer enn noen annen.
5Men hvis noen har voldt sorg, har han ikke gjort meg sorg, men til en viss grad — for ikke å overdrive — dere alle.
7Ikke bare ved hans komme, men også ved den trøsten han hadde fått hos dere. Han fortalte oss om deres lengsel, deres sorg og deres iver for meg, så jeg gledet meg enda mer.
8For selv om jeg gjorde dere sorg med brevet, angrer jeg ikke. Om jeg også har angret – jeg ser at brevet, om så bare for en tid, gjorde dere sorg –
9så gleder jeg meg nå, ikke fordi dere ble bedrøvet, men fordi dere ble bedrøvet til omvendelse. For dere ble bedrøvet etter Guds vilje, for at dere i ingenting skulle lide skade av oss.
15I denne tillit ville jeg først komme til dere, for at dere skulle få et annet nådebevis,
16og gjennom dere reise videre til Makedonia, og fra Makedonia igjen komme til dere, og av dere bli fulgt på veien til Judea.
17Var jeg da lettsindig da jeg planla dette? Eller legger jeg planer etter menneskelige vurderinger, så det hos meg skulle være både ja, ja og nei, nei?
27Ja, han var syk, nær ved døden; men Gud forbarmet seg over ham – og ikke bare over ham, men også over meg – for at jeg ikke skulle få sorg på sorg.
28Derfor sendte jeg ham desto mer ivrig, for at dere, når dere ser ham igjen, skal glede dere, og jeg selv være mindre bedrøvet.
23Jeg kaller Gud til vitne over min sjel at det var for å skåne dere jeg ikke kom til Korint igjen.
2at jeg har stor sorg og uopphørlig smerte i mitt hjerte.
1Og jeg, da jeg kom til dere, søsken, kom jeg ikke med overlegen tale eller visdom da jeg forkynte for dere Guds vitnesbyrd.
2For jeg hadde bestemt meg for ikke å vite noe annet blant dere enn Jesus Kristus, og ham korsfestet.
2Jeg har sagt det før, og nå sier jeg det på forhånd, som da jeg var hos dere for andre gang: Også nå, mens jeg er borte, skriver jeg til dem som har syndet tidligere, og til alle de andre: Når jeg kommer igjen, vil jeg ikke skåne.
22Derfor er jeg også ofte blitt hindret i å komme til dere.
23Men nå har jeg ikke lenger noe arbeidsområde i disse traktene, og jeg har i mange år hatt et sterkt ønske om å komme til dere;
24når jeg drar til Spania. For jeg håper at jeg på gjennomreisen får se dere og at dere vil hjelpe meg videre dit, etter at jeg først for en tid har fått glede meg sammen med dere.
25Og fordi jeg er overbevist om dette, vet jeg at jeg skal bli, og bli hos dere alle, til framgang og glede i troen,
26så deres stolthet i Kristus Jesus kan bli større på grunn av meg, ved at jeg igjen kommer til dere.
12Jeg har mye å skrive til dere; jeg ville ikke gjøre det med papir og blekk. Jeg håper å komme til dere og tale ansikt til ansikt, for at vår glede kan være fullkommen.
21Jeg er redd for at når jeg kommer igjen, vil min Gud gjøre meg ydmyk blant dere, og at jeg må sørge over mange av dem som tidligere har syndet og ikke har omvendt seg fra den urenhet og hor og utskeielse som de har gjort.
32så jeg ved Guds vilje kan komme til dere med glede og bli forfrisket sammen med dere.
9Da jeg var hos dere og led mangel, lå jeg ikke noen til byrde; for brødrene som kom fra Makedonia, gjorde opp for min mangel. I alle ting har jeg holdt meg fra å være til byrde for dere, og det vil jeg også gjøre.
10Så sant Kristi sannhet er i meg, skal denne min ros ikke bli stanset i områdene i Akaia.
13For hva er det dere har vært dårligere stilt i enn de andre menighetene, bortsett fra at jeg selv ikke har vært til byrde for dere? Tilgi meg denne urett!
14Se, for tredje gang er jeg klar til å komme til dere, og jeg vil ikke være en byrde; for jeg søker ikke det som er deres, men dere. For det er ikke barna som skal legge opp for foreldrene, men foreldrene for barna.
13Ham ville jeg gjerne ha beholdt hos meg, for at han på dine vegne kunne tjene meg i lenkene for evangeliet.
14Men uten ditt samtykke ville jeg ikke gjøre noe, for at det gode du gjør ikke skal være som under tvang, men av fri vilje.
13Jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om at jeg ofte har satt meg fore å komme til dere (men er blitt hindret helt til nå), for også blant dere å få noen frukt, slik som blant de andre folkeslagene.
13fant jeg likevel ikke ro i min ånd, fordi jeg ikke fant Titus, min bror. Så tok jeg avskjed med dem og dro til Makedonia.
13Jeg hadde mye å skrive, men jeg vil ikke gjøre det med blekk og penn.
17Vi derimot, søsken, ble for en kort stund revet bort fra dere—i det ytre, ikke i hjertet—og vi la desto større iver i, med sterk lengsel, å få se ansiktet deres.
5Jeg kommer til dere når jeg har reist gjennom Makedonia, for jeg drar gjennom Makedonia.
6Hos dere vil jeg kanskje bli en tid, eller også overvintre, så dere kan sende meg videre dit jeg enn reiser.
7For jeg vil ikke se dere nå bare i forbifarten; jeg håper tvert imot å bli en tid hos dere, om Herren vil.
1Å rose seg gagner meg egentlig ikke; nå vil jeg gå over til syner og åpenbaringer fra Herren.
18Noen har blåst seg opp, som om jeg ikke kom til dere.
9Jeg vil ikke at det skal se ut som om jeg vil skremme dere med brevene.
18På samme måte skal også dere glede dere og glede dere sammen med meg.
3Jeg sier dette ikke for å dømme dere; for jeg har sagt før at dere er i våre hjerter, så vi vil både dø og leve sammen med dere.
1Dere vet jo selv, søsken, at vårt besøk hos dere ikke har vært forgjeves.
4Jeg lengter etter å se deg; jeg minnes dine tårer, for at jeg kan bli fylt av glede.
10Derfor skriver jeg dette mens jeg er borte, for at jeg, når jeg er hos dere, ikke skal måtte opptre strengt, i samsvar med den myndighet Herren har gitt meg til å bygge opp, og ikke til å rive ned.
10alltid i mine bønner og ber om at det om mulig omsider, om Gud vil, må lykkes for meg å komme til dere.
4Så vi ikke – om det skulle komme makedonere med meg og de finner dere uforberedt – blir gjort til skamme, vi (for ikke å si dere), i denne tillitsfulle rosen.
1Derfor, da vi ikke lenger kunne holde det ut, fant vi det riktig å bli igjen alene i Aten.
15Men jeg har ikke gjort bruk av noe av dette, og jeg skriver ikke dette for at det skal bli slik for meg. Jeg vil heller dø enn at noen skulle gjøre tomt grunnlaget for min ros.