Filipperbrevet 2:27
Ja, han var syk, nær ved døden; men Gud forbarmet seg over ham – og ikke bare over ham, men også over meg – for at jeg ikke skulle få sorg på sorg.
Ja, han var syk, nær ved døden; men Gud forbarmet seg over ham – og ikke bare over ham, men også over meg – for at jeg ikke skulle få sorg på sorg.
For han var virkelig syk, nær ved døden; men Gud forbarmet seg over ham, og ikke bare over ham, men også over meg, for at jeg ikke skulle få sorg på sorg.
Ja, han ble syk, nær ved døden; men Gud forbarmet seg over ham – og ikke bare over ham, men også over meg – for at jeg ikke skulle få sorg på sorg.
For han var virkelig syk, nær døden. Men Gud forbarmet seg over ham, og ikke bare over ham, men også over meg, for at jeg ikke skulle få sorg på sorg.
For han var faktisk syk nær døden; men Gud hadde barmhjertighet med ham; og ikke bare med ham, men også med meg, for at jeg ikke skulle ha sorg på sorg.
Og han var syk, nær døden; men Gud hadde medynk med ham, og ikke bare med ham, men også med meg, for at jeg ikke skulle få sorg på sorg.
For han var faktisk syk, nær døden: men Gud hadde barmhjertighet over ham; og ikke bare over ham, men også over meg, så jeg ikke skulle ha sorg på sorg.
For han var virkelig syk, nesten døden nær, men Gud forbarmet seg over ham, og ikke bare over ham, men også over meg, for at jeg ikke skulle ha sorg på sorg.
For han var virkelig syk nesten til døden: men Gud forbarmet seg over ham; og ikke bare over ham, men også over meg, for at jeg ikke skulle ha sorg på sorg.
Han var virkelig nær døden, men Gud hadde medynk med ham, og ikke bare med ham, men også med meg, for at jeg ikke skulle ha sorg på sorg.
Ja, han var virkelig syk, så han nærmest døde. Men Gud hadde barmhjertighet med ham, og ikke bare med ham, men også med meg, for at jeg ikke skulle ha sorg på sorg.
Faktisk var han så syk at han nærmet seg døden; men Gud viste ham barmhjertighet, og ikke bare for hans skyld, men også for meg, for at jeg ikke skulle få sorg etter sorg.
Og han var virkelig syk, ja nær ved døden; men Gud forbarmet seg over ham, og ikke bare over ham, men også over meg, slik at jeg ikke skulle få sorg på sorg.
Og han var virkelig syk, ja nær ved døden; men Gud forbarmet seg over ham, og ikke bare over ham, men også over meg, slik at jeg ikke skulle få sorg på sorg.
For han var virkelig syk, nesten til døden. Men Gud hadde barmhjertighet med ham, og ikke bare med ham, men også med meg, for at jeg ikke skulle få sorg på sorg.
Indeed, he was so sick he nearly died. But God had mercy on him, and not only on him but also on me, so that I would not have sorrow upon sorrow.
For han var virkelig syk, nesten til døden. Men Gud barmhjertig ham, og ikke bare ham, men også meg, for at jeg ikke skulle ha sorg på sorg.
Thi han var ogsaa syg og nær Døden; men Gud forbarmede sig over ham, dog ikke alene over ham, men ogsaa over mig, at jeg ikke skulde have Sorg paa Sorg.
For indeed he was sick nigh unto death: but God had mercy on him; and not on him only, but on me also, lest I should have sorrow upon sorrow.
For han var virkelig syk, nær døden; men Gud hadde miskunn med ham, og ikke bare med ham, men også med meg, for at jeg ikke skulle ha sorg på sorg.
For indeed he was sick nearly unto death: but God had mercy on him; and not only on him, but on me also, lest I should have sorrow upon sorrow.
For indeed he was sick nigh unto death: but God had mercy on him; and not on him only, but on me also, lest I should have sorrow upon sorrow.
Han var nemlig syk, nær døden, men Gud hadde barmhjertighet med ham; ikke bare med ham, men også med meg, for at jeg ikke skulle få sorg på sorg.
For han var også nær døden, men Gud forbarmet seg over ham, og ikke bare over ham, men også over meg, så jeg ikke skulle ha sorg på sorg.
For han var virkelig syk, nær døden. Men Gud forbarmet seg over ham, og ikke bare over ham, men også over meg, så jeg ikke skulle ha sorg på sorg.
For han var virkelig syk, nesten til døden; men Gud hadde barmhjertighet med ham; og ikke bare med ham, men også med meg, for at jeg ikke skulle ha sorg på sorg.
And no doute he was sicke and that nye vnto deeth. But god had mercy on him: not on him only but on me also lest I shuld have had sorowe apon sorowe.
And no doute he was sicke, and that nye vnto death: but God had mercy on him, and not on him onely, but on me also, lest I shulde haue had sorowe vpon sorowe.
And no doubt he was sicke, very neere vnto death: but God had mercie on him, and not on him onely, but on me also, least I should haue sorowe vpon sorowe.
And no doubt he was sicke nye vnto death, but God had mercie on hym, and not on hym only, but on me also, lest I shoulde haue sorowe vpon sorowe.
For indeed he was sick nigh unto death: but God had mercy on him; and not on him only, but on me also, lest I should have sorrow upon sorrow.
For indeed he was sick, nearly to death, but God had mercy on him; and not on him only, but on me also, that I might not have sorrow on sorrow.
for he also ailed nigh to death, but God did deal kindly with him, and not with him only, but also with me, that sorrow upon sorrow I might not have.
for indeed he was sick nigh unto death: but God had mercy on him; and not on him only, but on me also, that I might not have sorrow upon sorrow.
for indeed he was sick nigh unto death: but God had mercy on him; and not on him only, but on me also, that I might not have sorrow upon sorrow.
For in fact he was ill almost to death: but God had mercy on him; and not only on him but on me, so that I might not have grief on grief.
For indeed he was sick, nearly to death, but God had mercy on him; and not on him only, but on me also, that I might not have sorrow on sorrow.
In fact he became so ill that he nearly died. But God showed mercy to him– and not to him only, but also to me– so that I would not have grief on top of grief.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
25Jeg anså det nødvendig å sende til dere Epafroditus, min bror, medarbeider og stridskamerat, men også deres utsending og tjener i min nød,
26for han lengtet etter dere alle og var urolig, fordi dere hadde hørt at han var blitt syk.
28Derfor sendte jeg ham desto mer ivrig, for at dere, når dere ser ham igjen, skal glede dere, og jeg selv være mindre bedrøvet.
30For for Kristi verk var han nær ved døden; han satte livet på spill for å gjøre opp for det som manglet i deres tjeneste for meg.
1Jeg bestemte meg for dette: at jeg ikke igjen ville komme til dere med sorg.
2For hvis jeg gjør dere sorg, hvem kan da gjøre meg glad, om ikke den som ble bedrøvet av meg?
3Og jeg skrev dette nettopp for at jeg ikke, når jeg kom, skulle få sorg fra dem som skulle ha gitt meg glede; jeg hadde tillit til dere alle at min glede er alles glede.
4For i stor nød og hjertets angst skrev jeg til dere med mange tårer, ikke for at dere skulle bli bedrøvet, men for at dere skulle lære å kjenne den kjærligheten jeg har til dere, mer enn noen annen.
5Men hvis noen har voldt sorg, har han ikke gjort meg sorg, men til en viss grad — for ikke å overdrive — dere alle.
12Ham sender jeg tilbake til deg – det er mitt eget hjerte; ta imot ham.
13Ham ville jeg gjerne ha beholdt hos meg, for at han på dine vegne kunne tjene meg i lenkene for evangeliet.
16Må Herren vise barmhjertighet mot Onesiforos’ hus, for ofte gav han meg ny styrke, og han skammet seg ikke over lenken min.
17Da han kom til Roma, lette han desto ivrigere etter meg og fant meg.
18Må Herren la ham finne barmhjertighet hos Herren på den dagen! Og alt det han tjente meg med i Efesos, vet du best.
7Derfor bør dere tvert imot heller tilgi og trøste ham, så han ikke blir helt oppslukt av altfor stor sorg.
8Derfor oppfordrer jeg dere til å bekrefte deres kjærlighet til ham.
7Ikke bare ved hans komme, men også ved den trøsten han hadde fått hos dere. Han fortalte oss om deres lengsel, deres sorg og deres iver for meg, så jeg gledet meg enda mer.
8For selv om jeg gjorde dere sorg med brevet, angrer jeg ikke. Om jeg også har angret – jeg ser at brevet, om så bare for en tid, gjorde dere sorg –
9så gleder jeg meg nå, ikke fordi dere ble bedrøvet, men fordi dere ble bedrøvet til omvendelse. For dere ble bedrøvet etter Guds vilje, for at dere i ingenting skulle lide skade av oss.
2at jeg har stor sorg og uopphørlig smerte i mitt hjerte.
8Vi vil nemlig ikke, brødre, at dere skal være uvitende om den trengselen som rammet oss i Asia: Vi ble tyngt i overmål, over vår kraft, så vi endog fortvilte om livet.
9Ja, vi hadde i oss selv fått dødsdommen, for at vi ikke skulle sette vår lit til oss selv, men til Gud, han som reiser opp de døde.
18På samme måte skal også dere glede dere og glede dere sammen med meg.
19Jeg håper i Herren Jesus å sende Timoteus snart til dere, så også jeg kan bli oppmuntret når jeg får vite hvordan det står til med dere.
20For jeg har ingen som er likesinnet, som oppriktig vil bry seg om hvordan det går med dere.
7For jeg har stor glede og oppmuntring på grunn av din kjærlighet, fordi de helliges hjerter er blitt forfrisket ved deg, bror.
8Derfor, enda jeg i Kristus har stor frimodighet til å befale deg det som er rett,
3Jeg sier dette ikke for å dømme dere; for jeg har sagt før at dere er i våre hjerter, så vi vil både dø og leve sammen med dere.
4Stor er min frimodighet overfor dere, og mye har jeg å rose meg av på deres vegne. Jeg er fylt av trøst, jeg flommer over av glede midt i all vår trengsel.
16Men nettopp derfor fikk jeg barmhjertighet, for at Kristus Jesus på meg som den første skulle vise all sin langmodighet, til et forbilde for dem som skal komme til tro på ham og få evig liv.
19For jeg vet at dette skal bli meg til frelse ved deres bønn og ved Jesu Kristi Ånds hjelp,
30idet dere har den samme kamp som dere så hos meg og nå hører om hos meg.
10Jeg gledet meg stort i Herren over at omsorgen deres for meg nå endelig har blomstret opp igjen. Dere hadde den jo, men manglet anledning.
12det vil si at vi sammen blir oppmuntret ved vår felles tro, både deres og min.
37Alle brast i gråt, de falt Paulus om halsen og kysset ham igjen og igjen,
38særlig bedrøvet over ordet han hadde sagt, at de ikke lenger skulle få se ansiktet hans. Så fulgte de ham til skipet.
26så deres stolthet i Kristus Jesus kan bli større på grunn av meg, ved at jeg igjen kommer til dere.
20Ja, bror, la meg få glede av deg i Herren; forfrisk mitt hjerte i Herren.
7Derfor ble vi, søsken, oppmuntret på grunn av dere i all vår trengsel og nød, ved deres tro.
15For kanskje var det derfor han ble skilt fra deg for en stund, for at du skulle få ham tilbake for alltid,
16ikke lenger som en slave, men mer enn en slave – en elsket bror. Særlig er han det for meg; hvor mye mer da for deg, både i det menneskelige og i Herren!
7Det er rett at jeg tenker slik om dere alle, fordi jeg har dere i mitt hjerte; både når jeg er i lenker og når jeg forsvarer og stadfester evangeliet, er dere alle meddelaktige i nåden sammen med meg.
8For Gud er mitt vitne på hvor jeg lengter etter dere alle med Jesu Kristi hjertelag.
13For hva er det dere har vært dårligere stilt i enn de andre menighetene, bortsett fra at jeg selv ikke har vært til byrde for dere? Tilgi meg denne urett!
14Likevel gjorde dere vel i å ta del med meg i min trengsel.
12Så, om jeg også skrev til dere, var det ikke for den som gjorde urett og heller ikke for den som ble gjort urett, men for at vår iver for dere skulle bli åpenbar hos dere, for Guds ansikt.
13Derfor ble vi trøstet ved den trøsten dere fikk. Og mer enn det, vi gledet oss enda mer over Titus' glede, fordi hans ånd har fått ny styrke hos dere alle.
6Om vi blir trengt, er det til deres trøst og frelse, den som virker ved utholdenhet i de samme lidelsene som også vi lider; og om vi blir trøstet, er det til deres trøst og frelse.
11Samtidig hjelper også dere oss med deres bønn, slik at mange kan gi takk på våre vegne for den nådegave som er kommet oss til del.
13Derfor ber jeg at dere ikke mister motet på grunn av mine trengsler for deres skyld; de er deres ære.