2 Kongebok 8:11
Elisja festet blikket på ham og stirret så lenge at Hasael ble forlegen, og Guds mann gråt.
Elisja festet blikket på ham og stirret så lenge at Hasael ble forlegen, og Guds mann gråt.
Elisa festet blikket stivt på ham til Hasael ble skamfull. Da begynte Guds mann å gråte.
Elisa stirret på ham med fast blikk helt til han ble forlegen, og Guds mann begynte å gråte.
Han holdt ansiktet stivt rettet mot ham til han ble flau. Og gudsmannen gråt.
Elisja stirret intenst på Hasael, til Hasael ble flau. Så begynte Guds mann å gråte.
Og han stirret på ham til skam, mens Guds mann gråt.
Og han så fast på ham, til han ble rørt, og Guds mann gråt.
Elisa stirret rett fram, og Gehasi skammet seg. Og Guds mann begynte å gråte.
Han stirret inngående på ham og ble stående til han ble skamfull, og gudsmannen begynte å gråte.
Hazael holdt blikket fast inntil han ble flau, og profeten gråt.
Han stirret inngående på ham og ble stående til han ble skamfull, og gudsmannen begynte å gråte.
Elisha stirret fast på ham til det ble ubehagelig, og så begynte gudsmannen å gråte.
Elisha fixed his gaze on him and stared until Hazael was embarrassed. Then the man of God began to weep.
Han stirret på ham med et stivt blikk så lenge at Hasael ble forlegen, og Guds mann begynte å gråte.
Og han gjorde sit Ansigt stivt og vendte det (til ham), indiil han bluedes derved: og den Guds Mand græd.
And he settled his countenance stedfastly, until he was ashamed: and the man of God wept.
Han stirret stivt på ham til han skammet seg, og Guds mann begynte å gråte.
And he fixed his gaze steadily, until he was ashamed: and the man of God wept.
And he settled his countenance stedfastly, until he was ashamed: and the man of God wept.
Han stirret intenst på ham til han ble skamfull. Da begynte Guds mann å gråte.
Han satte sitt ansikt helt til han ble skamfull, og Guds mann gråt.
Elisha stirret fast på ham, til han ble flau, og Guds mann begynte å gråte.
Elisha stirret på ham inntil han ble skamfull, og Guds mann brast i gråt.
And he settled his countenance stedfastly [upon him], until he was ashamed: and the man of God wept.
And he settled his countenance stedfastly, until he was ashamed: and the man of God wept.
And the man of God loked earnestly, & made a troublous countenaunce, & wepte.
And hee looked vpon him stedfastly, till Hazael was ashamed, and the man of God wept.
He loked vpon him stedfastlie, vntill he was ashamed: & the man of God wept.
And he settled his countenance stedfastly, until he was ashamed: and the man of God wept.
He settled his gaze steadfastly [on him], until he was ashamed: and the man of God wept.
And he setteth his face, yea, he setteth `it' till he is ashamed, and the man of God weepeth.
And he settled his countenance stedfastly `upon him', until he was ashamed: and the man of God wept.
And he settled his countenance stedfastly [upon him], until he was ashamed: and the man of God wept.
And he kept his eyes fixed on him till he was shamed, and the man of God was overcome with weeping.
He settled his gaze steadfastly [on him], until he was ashamed. Then the man of God wept.
Elisha just stared at him until Hazael became uncomfortable. Then the prophet started crying.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
12Da sa Hasael: Hvorfor gråter min herre? Han svarte: Fordi jeg vet hvilket ondt du vil gjøre mot Israels barn: Du vil sette deres befestede byer i brann, du vil drepe deres unge menn med sverd, knuse deres små barn og skjære opp de gravide kvinnene.
13Hasael sa: Hva er vel din tjener – en hund – siden han skulle gjøre denne store gjerningen? Elisja svarte: Herren har vist meg at du skal bli konge over Aram.
14Så gikk han bort fra Elisja og kom til sin herre. Han spurte ham: Hva sa Elisja til deg? Han svarte: Han sa til meg: Du kommer helt sikkert til å bli frisk.
15Neste dag tok han teppet, dyppet det i vann, brettet det ut over ansiktet hans, og han døde. Hasael ble konge i hans sted.
7Elisja kom til Damaskus. Ben-Hadad, kongen i Aram, var syk. Da fikk han melding: Guds mann er kommet hit.
8Da sa kongen til Hasael: Ta med deg en gave, gå i møte med Guds mann og søk råd hos Herren gjennom ham og si: Blir jeg frisk av denne sykdommen?
9Hasael gikk for å møte ham. Han tok med en gave og alt det beste fra Damaskus, lastet på førti kameler. Han kom og sto framfor ham og sa: Din tjener Ben-Hadad, kongen i Aram, har sendt meg til deg og sier: Kommer jeg til å bli frisk av denne sykdommen?
10Elisja sa til ham: Gå og si til ham: Du kommer helt sikkert til å bli frisk. Men Herren har vist meg at han likevel kommer til å dø.
30Da kongen hørte kvinnens ord, flerret han klærne sine. Mens han gikk forbi på muren, fikk folket se at han bar sekkestrie innenpå kroppen.
31Han sa: Gud la det gå meg ille og verre til om Elisas, Sjafats sønns, hode blir sittende på ham i dag!
32Elisa satt i huset sitt, og de eldste satt hos ham. Kongen hadde sendt en mann i forveien. Før budbæreren kom fram til ham, sa han til de eldste: Ser dere at denne morderens sønn har sendt noen for å ta mitt hode? Når budbæreren kommer, så lukk døren og hold ham igjen ved døren! Hører dere ikke lyden av hans herres skritt like bak ham?
33Mens han ennå talte med dem, kom budbæreren ned til ham, og han sa: Se, denne ulykken kommer fra Herren; hvorfor skulle jeg lenger vente på Herren?
14Da Elisja ble syk av den sykdommen han skulle dø av, kom Joasj, Israels konge, ned til ham. Han gråt over ham og sa: Min far, min far! Israels vogner og hestfolk!
15Elisja sa til ham: Ta bue og piler! Han tok bue og piler.
8Da Guds mann Elisja hørte at Israels konge hadde revet klærne sine, sendte han bud til kongen og sa: "Hvorfor har du revet klærne dine? La ham komme til meg, så skal han få vite at det er en profet i Israel."
20Så ropte han til Herren og sa: Herre, min Gud, vil du også gjøre ondt mot enken som jeg bor hos, så du lar sønnen hennes dø?
2Da vendte Hiskia ansiktet mot veggen og ba til Herren.
3Han sa: Å, Herre, kom i hu at jeg har vandret for ditt ansikt i troskap og med helt hjerte, og at jeg har gjort det som er godt i dine øyne. Og Hiskia gråt sårt.
41Straks tok han bindet av øynene, og Israels konge kjente ham igjen som en av profetene.
38Profeten gikk og stilte seg i veien for kongen, og han forkledde seg med et bind over øynene.
22Han svarte: Så lenge barnet ennå levde, fastet jeg og gråt, for jeg tenkte: Hvem vet? Kanskje Herren vil være meg nådig, så barnet får leve.
12Elisja så det og ropte: "Min far, min far! Israels vogner og hestfolk!" Og han så ham ikke mer. Da grep han sine klær og rev dem i to stykker.
13Så tok han opp kappen til Elia, som var falt av ham. Han vendte tilbake og stilte seg ved bredden av Jordan.
15Herren sa til ham: «Gå tilbake den veien du kom, til ørkenen ved Damaskus. Når du kommer dit, skal du salve Hasael til konge over Aram.
11Da ble Na’aman harm og dro sin vei. Han sa: "Se, jeg tenkte at han sikkert ville komme ut til meg, stille seg fram, påkalle Herrens, sin Guds, navn, svinge hånden over det angrepne stedet og ta bort hudsykdommen."
2Da vendte han ansiktet mot veggen og ba til Herren og sa:
3Å, Herre, kom i hu at jeg har vandret for ditt ansikt i trofasthet og med et helt hjerte og gjort det som er godt i dine øyne! Og Hiskia gråt høyt.
19Da ble Guds mann sint på ham og sa: Du burde ha slått fem eller seks ganger; da ville du ha slått Aram helt til det var gjort ende på det. Men nå skal du slå Aram tre ganger.
27Da Akab hørte disse ordene, rev han klærne sine og tok sekkestrie på kroppen; han fastet, lå i sekkestrie og gikk stille og rolig.
28Da kom Herrens ord til Elia fra Tisjbe:
18For et klagerop høres fra Sion: «Hvordan er vi ødelagt! Vi er dypt skamfulle, for vi har forlatt landet, for boligene våre er kastet ned.»
16Ansiktet mitt er rødt av gråt, og mørke ligger over øyelokkene mine.
21Da Israels konge så dem, sa han til Elisa: Min far, skal jeg slå dem ned? Skal jeg slå dem ned?
18Da de kom ned mot ham, ba Elisa til Herren og sa: Slå dette folket med blindhet! Og han slo dem med blindhet etter Elisas ord.
16Menneskesønn, se, jeg tar fra deg med et slag det som er øyenstenen din. Du skal ikke sørge og ikke gråte, og ingen tårer skal renne.
14Elisja sa: «Så sant Herren, hærskarenes Gud, lever, han som jeg står for: Var det ikke for Josjafat, kongen i Juda, ville jeg verken se på deg eller bry meg om deg.
27Da hun kom til Guds mann på fjellet, grep hun om føttene hans. Gehasi gikk fram for å skyve henne bort, men Guds mann sa: "La henne være! Hun er bitter i sjelen, og Herren har skjult det for meg og ikke latt meg vite det."
21Han ropte til Guds mann som var kommet fra Juda: Så sier Herren: Fordi du har trosset Herrens ord og ikke holdt det budet Herren din Gud bød deg,
3Da ble Herrens vrede opptent mot Israel, og han ga dem i hendene til Hasael, kongen i Aram, og i hendene til Ben-Hadad, Hasaels sønn, hele tiden.
11Kongen av Aram ble svært urolig over dette. Han kalte sammen tjenerne sine og sa til dem: Vil dere ikke fortelle meg hvem av oss som står på Israels konges side?
13Da Herren så henne, fikk han inderlig medfølelse med henne og sa: Gråt ikke!
20Han bar ham og kom med ham til moren. Gutten satt på fanget hennes til midt på dagen; da døde han.
12Den dagen kalte Herren, Allhærs Gud, til gråt og klage, til å rake hodet og til å spenne sekk om seg.
35En av profetenes disipler sa til sin neste etter Herrens ord: "Slå meg, vær så snill!" Men mannen nektet å slå ham.
35Jesus gråt.
4Mens kongen holdt samtale med Gehasi, tjeneren til Guds mann, sa han: Fortell meg, jeg ber deg, om alle de store gjerningene Elisja har gjort.
43Israels konge dro hjem, nedslått og harm, og kom til Samaria.
1Kongen skalv, gikk opp i rommet over porten og gråt. Mens han gikk, sa han: «Min sønn Absalom, min sønn, min sønn Absalom! Å, om jeg hadde fått dø i stedet for deg, Absalom, min sønn, min sønn!»