Jesaja 24:4
Jorden sørger og visner, verden visner og tærer bort; de høyeste blant folket på jorden visner hen.
Jorden sørger og visner, verden visner og tærer bort; de høyeste blant folket på jorden visner hen.
Jorden sørger og visner, verden vansmekter og visner; de stolte blant jordens folk vansmekter.
Jorden sørger og visner, verden visner og tæres bort; de mektige på jorden tæres bort.
Jorden sørger og visner, verden vånsmekter og visner, de hovmodige på jorden vånsmekter.
Jorden sørger og visner; verden lider og blekner, de fremstående blant folket i landet svinner hen.
Jorden sørger og visner bort, verden visner og blekner bort, de stolte av folket på jorden blir svake.
Jorden sørger, og visner; verden lider, og visner; de stolte folkemassene lider.
Landet sørger, det visner, jorden svekkes, det visner; de høye blant folket i landet er blitt svake.
Jorden sørger, visner bort; verden visner bort, svekkes; de store blant folket på jorden svekkes.
Jorden sørger og visner bort, verden tæres og visner bort, de stolte blant jordens folk tæres bort.
Jorden sørger og visner hen, verden svinner hen og visner, og de hovmodige på jorden forsvinner.
Jorden sørger og visner bort, verden tæres og visner bort, de stolte blant jordens folk tæres bort.
Jorden sørger og visner, verden sykner bort og visner, de mektige folk på jorden blir svake.
The earth mourns and withers; the world fades and withers; the exalted of the earth languish.
Jorden sørger og visner; verden vrenger seg og visner bort; de høye i folket på jorden visner bort.
Landet sørger, det forsmægter, Jorderige er afmægtigt, det forsmægter; de Høie af Folket i Landet ere blevne afmægtige.
The earth mourneth and fadeth away, the world languisheth and fadeth away, the haughty people of the earth do languish.
Jorden sørger og visner bort, verden svinner hen og falmer, de hovmodige i landet klager.
The earth mourns and fades away, the world languishes and fades away, the proud people of the earth do languish.
The earth mourneth and fadeth away, the world languisheth and fadeth away, the haughty people of the earth do languish.
Jorden sørger og blekner bort, verden sygner og blekner bort, de stolte mennesker på jorden sygner hen.
Jorden sørger og visner, verden visner og blekner, de høye på jorden visner bort.
Jorden sørger og visner bort, verden sykner hen og visner bort, de mektige blant jordens folk blir svake.
Jorden sørger og svinner bort, verden er full av sorg og svinner bort, de mektige på jorden kommer til ingenting.
The earth shalbe heuye and decaye: The face of ye earth shal perish & fal awaye, the proude people of ye worlde shal come to naught,
The earth lamenteth and fadeth away: the world is feeble and decaied: the proude people of the earth are weakened.
The earth is sory and consumeth away, the worlde is feeble & perisheth, the proude people of the earth are come to naught.
The earth mourneth [and] fadeth away, the world languisheth [and] fadeth away, the haughty people of the earth do languish.
The earth mourns and fades away, the world languishes and fades away, the lofty people of the earth do languish.
Mourned, faded hath the land, Languished, faded hath the world, Languished have they -- the high place of the people of the land.
The earth mourneth and fadeth away, the world languisheth and fadeth away, the lofty people of the earth do languish.
The earth mourneth and fadeth away, the world languisheth and fadeth away, the lofty people of the earth do languish.
The earth is sorrowing and wasting away, the world is full of grief and wasting away, the high ones of the earth come to nothing.
The earth mourns and fades away. The world languishes and fades away. The lofty people of the earth languish.
The earth dries up and withers, the world shrivels up and withers; the prominent people of the earth fade away.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
5Jorden er blitt uren under dem som bor der, for de har brutt lovene, overtrådt forskriften, brutt den evige pakten.
6Derfor har forbannelsen fortært jorden, og de som bor der, må bære sin skyld. Derfor er jordens innbyggere utbrent, og det er bare få mennesker igjen.
7Den nye vinen sørger, vintreet visner, alle de glade i hjertet sukker.
3Jorden blir lagt helt øde og plyndret, for Herren har talt dette ordet.
3Derfor sørger landet, og alle som bor der, tæres bort; markens dyr og himmelens fugler, ja, også havets fisk blir borte.
1Se, Herren tømmer jorden og legger den øde; han vrenger den og sprer dem som bor der.
8Veiene ligger øde, ingen vandrer på stiene. Han har brutt pakten, foraktet byene og ikke aktet mennesker.
9Landet sørger og visner, Libanon står med skam og visner; Saron er blitt som ørkenen, Basan og Karmel mister løvet.
19Jorden er slått i stykker, fullstendig knust; jorden er sprukket, brutt helt opp; jorden rister og skjelver voldsomt.
20Jorden sjangler som en drukken, den svaier som en vakthytte; hennes skyld ligger tungt på henne, hun faller og reiser seg ikke mer.
21Den dagen straffer Herren hærskaren i det høye der oppe og jordens konger på jorden.
4Hvor lenge skal landet sørge og alt markens gress visne? På grunn av ondskapen til dem som bor der blir både dyr og fugl ryddet bort; for de sier: Han ser ikke vår ende.
10Åkeren er herjet, jorden sørger, for kornet er ødelagt; nyvinen har tørket inn, oljen visner.
11Bli til skamme, dere bønder; hyl, dere vinbønder, over hvete og bygg, for åkerens høst er gått tapt.
12Vinstokken er tørket inn, fikentreet visner; granatepletreet, også daddelpalmen og epletreet—alle trærne på marken er tørre. For gleden er tørket bort fra menneskenes barn.
11Den er gjort til ødemark; den sørger foran meg, den ligger øde. Hele landet er øde, for ingen tar det til hjertet.
7Gresset tørker, blomsten visner når Herrens pust blåser på det. Ja, sannelig, folket er gress.
8Gresset tørker, blomsten visner, men vår Guds ord står fast til evig tid.
4Den visnende blomsten, hans pryd og herlighet på toppen av den fruktbare dalen, skal være som en tidlig fiken før sommeren: Den som får øye på den, knapt har han den i hånden før han sluker den.
10Plundre sølv, plundre gull! Det er ingen ende på forrådet, overflod av alle kostelige gjenstander.
11Det ropes etter vin på gatene; all glede er blitt mørk, jordens fryd er borte.
12I byen ligger det bare øde, porten er slått i grus.
13For slik skal det være på jorden, blant folkene: som når en rister oliven, som etterplukk etter at vinhøsten er over.
4De skyver de nødlidende bort fra veien; alle de fattige i landet må gjemme seg.
16Fra jordens ende hører vi sanger: «Heder til den rettferdige!» Men jeg sier: «Jeg tæres bort, jeg tæres bort, ve meg! Forrædere har forrådt, ja, i forræderi har forrædere forrådt.»
17Redsel, grop og snare over deg, du som bor på jorden!
6Løft øynene mot himmelen og se på jorden der nede! For himmelen løses opp som røyk, jorden slites ut som en kledning, og de som bor på den, dør på samme vis. Men min frelse varer til evig tid, og min rettferdighet tar ikke slutt.
8Skal ikke landet skjelve for dette, og skal ikke alle som bor der, sørge? Hele landet hever seg som Nilen, svulmer og synker som elven i Egypt.
17Såkornet råtner under jordklumpene; forrådshusene ligger øde, låvene er brutt ned, for kornet har tørket inn.
5Herren, hærskarenes Gud, rører ved jorden så den smelter, og alle som bor der, må sørge. Hele landet hever seg som Nilen og synker som Nilen i Egypt.
28Derfor skal landet sørge, og himmelen der oppe bli mørk. For jeg har talt, jeg har besluttet; jeg angrer ikke og vender ikke om fra det.
2Juda sørger, og portene hennes er avmektige; de er blitt mørke og bøyd mot jorden, og Jerusalems skrik har steget opp.
37Fredelige beitemarker er lagt øde på grunn av Herrens brennende vrede.
4Den dagen skal det bli sunget en spottvise om dere, og en bitter klagesang skal lyde: «Fullstendig ødelagt er vi! Mitt folks del skifter han om. Hvordan tar han den fra meg! Til en frafallen deler han ut våre marker.»
8Derfor: Bind sekk om dere, klag og hyl! For Herrens brennende vrede har ikke vendt seg fra oss.
9Den dagen, sier Herren, skal kongens og fyrstenes hjerte svikte. Prestene skal bli forferdet, og profetene skal bli slått av undring.
12Herren sender menneskene langt bort, og de forlatte stedene blir mange i landet.
14Nær er Herrens store dag, nær og den kommer svært raskt. Hør, Herrens dag! Der roper helten bittert.
4Hør dette, dere som tråkker på den fattige og vil gjøre ende på de hjelpeløse i landet,
28Jeg vil gjøre landet til ødemark og ruin; stoltheten over dets styrke skal opphøre. Israels fjell skal ligge øde, så ingen går der.
10Jeg vil gjøre Jerusalem til ruinhauger, et tilhold for sjakaler. Byene i Juda gjør jeg til øde, uten en eneste beboer.
17Alle hender skal synke, og alle knær skal bli som vann.
26Hennes porter skal sukke og sørge; ribbet skal hun sitte nede på jorden.
21For se, Herren går ut fra sitt sted for å straffe jordens innbyggere for deres skyld. Jorden skal avdekke sitt blod og ikke lenger skjule sine drepte.
34Hyl, dere hyrder, rop! Velt dere i støvet, dere mektige i flokken! For dagene deres er fullført, tiden for slakt; dere skal bli spredt, og dere skal falle som et kostbart kar.
10For landet er fullt av ekteskapsbrytere. På grunn av forbannelse sørger landet, ørkenens beitemarker er tørket ut. Deres ferd er ond, og deres styrke er ikke rett.
20Ødeleggelse på ødeleggelse meldes, for hele landet er ødelagt. Brått er teltene mine ødelagt, i et øyeblikk mine teltduker.
26Deres innbyggere var maktesløse, de ble forferdet og til skamme; de ble som gress på marken, grønt gress, takgress som svis av før det skyter opp.
4Derfor sa jeg: Se bort fra meg, jeg vil gråte bittert. Press meg ikke for å trøste meg over ødeleggelsen av mitt folks datter.
10Sions datters eldste sitter på bakken og tier; de har strødd støv på hodet og kledd seg i sekkestrie. Jerusalems jomfruer har bøyd hodet mot jorden.