Jesaja 49:20
Enda skal de barna du ble berøvet, si i dine ører: «Plassen er for trang for meg; gjør rom for meg så jeg kan bo her.»
Enda skal de barna du ble berøvet, si i dine ører: «Plassen er for trang for meg; gjør rom for meg så jeg kan bo her.»
De barna du får etter at du mistet de andre, skal enda en gang si i dine ører: Stedet er for trangt for meg; gi meg plass så jeg kan bo.
Enda skal barna du ble frarøvet, si i dine ører: Plassen er for trang for meg. Gjør plass for meg, så jeg kan bo her!
Barna du fikk etter at du mistet de andre, skal ennå si for dine ører: Stedet er for trangt for meg. Gi meg plass så jeg kan bo!
Bene du mistet skal på den tid si til deg: 'Plassen er for trang for meg, gi meg rom så jeg kan bo her.'
De barn du en gang mistet, skal igjen si i dine ører: 'Dette stedet er for trangt for meg, gi meg plass til å bo.'
Barna du skal få etter å ha mistet de andre, skal si til deg: Stedet er for lite for meg; gi meg plass til å bo der.
De barna du var berøvet skal enda si i dine ører: Stedet er for trangt for meg, flytt deg, så jeg kan bo her.
Barna som du mistet, skal enda si i ørene dine: Dette stedet er for trangt for meg, gjør plass for meg så jeg kan bo.
Barna, som du skal ha etter at du har mistet de andre, skal si i dine ører: Stedet er for trangt for meg; gi plass til meg så jeg kan bo her.
Barna du får, etter at du har mistet de andre, skal igjen hviske til deg: «Plassen er for trang for meg. Gi meg rom, så jeg kan bo her.»
Barna, som du skal ha etter at du har mistet de andre, skal si i dine ører: Stedet er for trangt for meg; gi plass til meg så jeg kan bo her.
Barna født i sorgen din vil ennå si til deg: 'Plassen er for trang for meg, gjør plass for meg så jeg kan bo her.'
The children you thought you had lost will say in your hearing, 'This place is too small for us. Make room for us to live here.'
Barn av din fordervelse skal ennå si i ditt øre: Plassen er for trang for meg, gi meg rom så jeg kan bo!
Dine Børn, som du var berøvet, skulle endnu sige for dine Øren: Stedet er mig for trangt, hold dig nær til mig, at jeg maa boe (hos dig).
The children which thou shalt have, after thou hast lost the other, shall say again in thine ears, The place is too strait for me: give place to me that I may dwell.
De barna du skal få etter at du har mistet de andre, skal si i dine ører: Stedet er for trangt for meg; gi meg plass å bo.
The children which you shall have, after you have lost the other, shall say again in your ears, The place is too narrow for me: give place to me that I may dwell.
The children which thou shalt have, after thou hast lost the other, shall say again in thine ears, The place is too strait for me: give place to me that I may dwell.
Dine barn i sorg skal en gang si i ditt øre: Stedet er for trangt for meg; gi meg plass så jeg kan bo.
Barna som fødes etter tapet, skal si i ditt øre: 'Dette stedet er for trangt for meg, gi meg plass, så jeg kan bo her.'
Barna som er født i din sorg, skal si i ditt øre: Stedet er for trangt for meg; gi meg rom så jeg kan bo.
Barna du fødte i andre land vil si i dine ører: Stedet er ikke stort nok for meg: gi meg plass til å ha et hvilested.
The children of thy bereavement shall yet say in thine ears, The place is too strait for me; give place to me that I may dwell.
Then the childe who ye bare shall bringe forth vnto ye, shal saye in thine eare: this place is to narow, syt nye together, yt I maye haue rowme.
The children of thy barennesse shall say againe in thine eares, The place is straict for mee: giue place to me that I may dwell.
Then thy children whom the barren shall bring foorth, shall say in thine eare: This place is to narowe, geue place that I may haue roome.
The children which thou shalt have, after thou hast lost the other, shall say again in thine ears, The place [is] too strait for me: give place to me that I may dwell.
The children of your bereavement shall yet say in your ears, The place is too small for me; give place to me that I may dwell.
Again do the sons of thy bereavement say in thine ears: `The place is too strait for me, Come nigh to me -- and I dwell.'
The children of thy bereavement shall yet say in thine ears, The place is too strait for me; give place to me that I may dwell.
The children of thy bereavement shall yet say in thine ears, The place is too strait for me; give place to me that I may dwell.
The children to whom you gave birth in other lands will say in your ears, The place is not wide enough for me: make room for me to have a resting-place.
The children of your bereavement shall yet say in your ears, The place is too small for me; give place to me that I may dwell.
Yet the children born during your time of bereavement will say within your hearing,‘This place is too cramped for us, make room for us so we can live here.’
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
19For dine ruiner og øde plasser og det landet som ble revet ned, skal nå bli for trangt for innbyggerne, og de som slukte deg, skal være langt borte.
21Da skal du si i ditt hjerte: «Hvem har født meg disse? Jeg var barnløs og ensom, bortført og drevet bort. Hvem har oppfostret disse? Se, jeg var blitt alene; hvor er disse kommet fra?»
22Slik sier Herren Gud: Se, jeg løfter min hånd mot folkeslagene, reiser mitt banner for folkene. De skal bære dine sønner i sin favn, og dine døtre skal bli båret på sine skuldre.
15Kan en kvinne glemme sitt diende barn og ikke ha barmhjertighet med sønnen hun bar? Selv om de skulle glemme, vil jeg ikke glemme deg.
16Se, i mine håndflater har jeg risset deg; dine murer står alltid for meg.
17Dine sønner skynder seg tilbake; dine ødeleggere og de som har lagt deg øde, drar bort fra deg.
1Juble, du ufruktbare som ikke har født! Bryt ut i jubel og rop av glede, du som ikke har hatt rier! For den forlatte har flere barn enn hun som har mann, sier Herren.
2Utvid plassen for teltet ditt, la teppene i boligene dine spennes ut; spar ikke! Gjør snorene lange og sett pluggene fast.
3For til høyre og til venstre skal du bre deg ut; dine etterkommere skal ta folkeslag i eie, og ødelagte byer skal de bosette.
41Sønner og døtre skal du få, men de skal ikke bli dine; for de går i fangenskap.
32Sønnene og døtrene dine skal gis til et annet folk; øynene dine skal se det og tæres bort av lengsel etter dem hele dagen, men du har ingen makt i hånden.
19To ting har rammet deg – hvem synes synd på deg? Ødeleggelse og knusning, sult og sverd. Hvem skal trøste deg?
11La de farløse bli igjen! Jeg skal holde dem i live. Enkene dine kan sette sin lit til meg.
55slik at han ikke vil gi noen av dem noe av kjøttet av barna sine som han selv spiser, fordi han ikke har noe igjen – i beleiringen og trengselen som din fiende skal føre over deg i alle dine byer.
12Selv om de oppfostrer sønnene sine, vil jeg gjøre dem barnløse, så det ikke blir et menneske igjen. Ja, ve dem når jeg vender meg bort fra dem!
19Da skulle din ætt vært som sanden og barna av ditt liv som sandkornene. Hans navn skulle ikke bli avskåret eller utslettet for mitt ansikt.
57og mot etterbyrden som kommer ut mellom føttene hennes, og mot barna hun føder; for i mangel på alt skal hun i hemmelighet spise dem, i den trengsel og nød som fienden fører over deg i dine byer.
39Og de små barna deres, som dere sa skulle bli til bytte, og sønnene deres som ennå i dag ikke kjenner forskjell på godt og ondt, de skal komme inn dit. Til dem vil jeg gi det, og de skal ta det i eie.
22Svovel og salt, brann over hele landet! Det blir verken sådd eller spirer der, og ingen vekst gror i det, som ved omveltningen av Sodoma og Gomorra, Adma og Sebojim, som Herren ødela i sin vrede og harme.
18Og noen av dine sønner, som skal utgå fra deg, som du skal få, skal de ta med seg; de skal være hoffmenn i palasset hos kongen i Babylon.
20Mitt telt er plyndret, alle snorene er revet over. Barna mine har gått bort, de er ikke mer. Ingen reiser mitt telt lenger, ingen setter opp mine teltduker.
9Kvinnene i mitt folk jager dere bort fra deres kjære hjem; min herlighet tar dere fra deres barn for alltid.
3For så sier Herren om de sønnene og døtrene som blir født på dette stedet, om mødrene som føder dem og fedrene som avler dem i dette landet:
19Fra dem skal det komme takk og lyden av dem som jubler. Jeg vil gjøre dem mange, og de skal ikke bli få. Jeg vil gjøre dem æret, og de skal ikke bli ringe.
20Hans barn skal være som før, og hans menighet skal stå fast for mitt ansikt. Jeg vil straffe alle som undertrykker ham.
17Det er håp for din framtid, sier Herren. Barna skal vende tilbake til sitt land.
16Med glede og jubel blir de ført inn; de går inn i kongens palass.
22Men se, det blir igjen en rest der, noen som blir ført ut, sønner og døtre. De kommer ut til dere; dere skal se deres ferd og deres gjerninger, og dere skal bli trøstet for den ulykken jeg førte over Jerusalem, alt det jeg førte over byen.
4Løft blikket og se deg omkring: Alle samler seg, de kommer til deg; dine sønner kommer fra det fjerne, og dine døtre blir båret på armen.
5De mette må leie seg bort for brød, men de som var sultne, slutter å hungre. Den ufruktbare har født sju, men hun som hadde mange barn, visner bort.
12Jeg vil la mennesker gå over dere, mitt folk Israel; de skal ta dere i eie. Du skal være til arv for dem, og du skal ikke mer gjøre dem barnløse.
7Noen av dine sønner, de som skal komme fra deg, som du skal få, skal tas bort; de skal være hoffmenn i palasset hos kongen i Babylon.
17Samle sammen din bagasje fra landet, du som bor under beleiring.
15For se, jeg har gjort deg liten blant folkene, foraktet blant menneskene.
27For det står skrevet: Gled deg, du ufruktbare, du som ikke føder! Bryt ut og rop, du som ikke har fødselsveer! For den enslige har flere barn enn hun som har mann.
1Profetsønnene sa til Elisa: Se, stedet hvor vi bor her hos deg, er for trangt for oss.
3Han skal stå og gjete i Herrens kraft, i Herrens, sin Guds, navns majestet. De skal bo, for nå skal han være stor til jordens ender.
10La barna hans streife omkring og tigge, la dem lete etter brød fra sine ruiner.
19Den gang var dere få i tallet, få og fremmede der.
11Se hvordan de lønner oss: De kommer for å drive oss bort fra din arv, den du har latt oss ta i eie.
16Klipp håret og rak deg skallet for dine yndlingsbarn; gjør skalletheten din stor som ørnen, for de er ført bort fra deg i eksil.
53Da skal du spise frukten av ditt morsliv, kjøttet av sønnene og døtrene dine som Herren din Gud har gitt deg, i den trengsel og nød som fienden vil trenge deg med.
20Se, Herre, og legg merke til: Hvem har du gjort dette mot? Skal kvinner spise sin frukt, sine små som de har pleiet? Skal prest og profet bli drept i Herrens helligdom?
22Du kalte sammen mine redsler fra alle kanter som til en høytidsdag. På Herrens vredes dag var det ingen som slapp unna eller overlevde. Dem jeg bar og fostret, gjorde fienden ende på.
9I mine ører, sier Herren, Allhærs Gud: Sannelig, mange hus skal bli øde, store og fine, uten noen som bor i dem.
19Jeg sa: Hvordan skal jeg gi deg plass blant barna og gi deg et herlig land, en vakker arv, en pryd blant folkeslagene? Jeg sa: Du skal kalle meg «Far» og ikke vende deg bort fra meg.
9Enkene sendte du tomhendte bort, og de farløses armer ble knust.
10Hans sønner må gjøre godt igjen for de fattige; hans egne hender gir rikdommen tilbake.
43Det skal komme dager over deg da fiendene dine kaster opp en voll omkring deg, omringer deg og presser deg fra alle kanter,
22Det skal skje at dere skal kaste lodd om det som arv for dere og for innflytterne som bor hos dere og som har fått barn blant dere. De skal være for dere som hjemmefødte blant Israels barn; sammen med dere skal de få arv midt blant Israels stammer.