Jesaja 49:15
Kan en kvinne glemme sitt diende barn og ikke ha barmhjertighet med sønnen hun bar? Selv om de skulle glemme, vil jeg ikke glemme deg.
Kan en kvinne glemme sitt diende barn og ikke ha barmhjertighet med sønnen hun bar? Selv om de skulle glemme, vil jeg ikke glemme deg.
Glemmer en kvinne sitt diende barn, så hun ikke forbarmer seg over sønnen hun bar? Ja, selv om de skulle glemme, vil ikke jeg glemme deg.
Glemmer en kvinne sitt diende barn, så hun ikke forbarmer seg over sin livsfrukt? Selv om de skulle glemme, vil ikke jeg glemme deg.
Kan en kvinne glemme sitt diende barn, så hun ikke forbarmer seg over sønnen fra sitt liv? Selv om de glemmer, vil jeg ikke glemme deg.
Kan en kvinne glemme sitt diende barn, så hun ikke viser omsorg for sin sønn? Selv om disse skulle glemme, vil jeg ikke glemme deg.
«Kan en kvinne glemme sitt diebarn, så hun ikke har medlidenhet med sitt mors livs barn? Ja, de kan glemme, men jeg vil ikke glemme deg.
Kan en kvinne glemme sitt spedbarn, slik at hun ikke har medlidenhet med sitt barn fra sin liv? Ja, de kan glemme, men jeg vil aldri glemme deg.
Kan en kvinne glemme sitt diende barn så hun ikke har medfølelse med sin livs sønn? Selv om disse skulle glemme, vil jeg ikke glemme deg.
Kan en kvinne glemme sitt diende barn, så hun ikke har medfølelse med sønn av sitt skjød? Selv om disse skulle glemme, vil jeg ikke glemme deg.
Kan en kvinne glemme sitt diende barn, så hun ikke har medfølelse med livsfrukten sin? Selv om de skulle glemme, vil jeg aldri glemme deg.
Kan en kvinne glemme sitt ammede barn, og ikke vise medlidenhet med sin foster? Ja, de skulle kanskje glemme, men jeg vil aldri glemme deg.
Kan en kvinne glemme sitt diende barn, så hun ikke har medfølelse med livsfrukten sin? Selv om de skulle glemme, vil jeg aldri glemme deg.
Kan en kvinne glemme sitt diende barn, så hun ikke forbarmer seg over barn av sitt morsliv? Selv om disse skulle glemme, vil jeg aldri glemme deg.
Can a woman forget her nursing child or lack compassion for the child of her womb? Even if these forget, I will not forget you.
Kan en kvinne glemme sitt spedbarn og ikke ha medfølelse med sitt livs sønn? Selv om de skulle glemme, vil jeg aldri glemme deg.
Kan og en Qvinde glemme sit diende (Barn), at hun ikke forbarmer sig over sit Livs Søn? ja, om (Nogen af) dem kan glemme dem, da vil jeg, jeg (dog) ikke glemme dig.
Can a woman forget her sucking child, that she should not have compassion on the son of her womb? yea, they may forget, yet will I not forget thee.
Kan en kvinne glemme sitt diende barn, så hun ikke skal ha medlidenhet med sitt livs sønn? Ja, de kan glemme, men jeg vil ikke glemme deg.
Can a woman forget her nursing child, that she should not have compassion on the son of her womb? yes, they may forget, yet I will not forget you.
Can a woman forget her sucking child, that she should not have compassion on the son of her womb? yea, they may forget, yet will I not forget thee.
Kan en kvinne glemme sitt diende barn, så hun ikke har medfølelse med sin mors livs sønn? Ja, disse kan glemme, men jeg vil ikke glemme deg.
Glemmer en kvinne sitt diende barn, at hun ikke har medfølelse med sitt livs sønn? Selv om disse glemmer, vil jeg ikke glemme deg.
Kan en kvinne glemme sitt dietbarn, så hun ikke har medlidenhet med sitt livs sønn? Selv om de kan glemme, vil jeg ikke glemme deg.
Kan en kvinne glemme barnet hun ammer, uten å ha medfølelse med sønnen hun fødte? Ja, selv om de skulle glemme, vil jeg ikke glemme deg.
Can a woman forget her sucking child, that she should not have compassion on the son of her womb? yea, these may forget, yet will not I forget thee.
Can a woman forget her sucking child, that she should not have compassion on the son of her womb? yea, they may forget, yet will I not forget thee.
Doth a wife forget the childe of hir wombe, ad the sonne who she hath borne? And though she do forget, yet wil not I forget the.
Can a woman forget her childe, & not haue compassion on the sonne of her wombe? Though they should forget, yet wil I not forget thee.
Will a woman forget her owne infant, and not pitie the sonne of her owne wombe? And though they do forget, yet wyll I not forget thee.
Can a woman forget her sucking child, that she should not have compassion on the son of her womb? yea, they may forget, yet will I not forget thee.
Can a woman forget her sucking child, that she should not have compassion on the son of her womb? yes, these may forget, yet I will not forget you.
Forget doth a woman her suckling, The loved one -- the son of her womb? Yea, these forget -- but I -- I forget not thee.
Can a woman forget her sucking child, that she should not have compassion on the son of her womb? yea, these may forget, yet will not I forget thee.
Can a woman forget her sucking child, that she should not have compassion on the son of her womb? yea, these may forget, yet will not I forget thee.
Will a woman give up the child at her breast, will she be without pity for the fruit of her body? yes, these may, but I will not let you go out of my memory.
"Can a woman forget her nursing child, that she should not have compassion on the son of her womb? Yes, these may forget, yet I will not forget you!
Can a woman forget her baby who nurses at her breast? Can she withhold compassion from the child she has borne? Even if mothers were to forget, I could never forget you!
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
14Men Sion sier: Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg.
16Se, i mine håndflater har jeg risset deg; dine murer står alltid for meg.
17Dine sønner skynder seg tilbake; dine ødeleggere og de som har lagt deg øde, drar bort fra deg.
32Glemmer en jomfru sine smykker, en brud sine belter? Men mitt folk har glemt meg i utallige dager.
6For som en forlatt kvinne, sorgfull til sinns, kalte Herren deg; som en ungdoms hustru som blir forkastet, sier din Gud.
7I et lite øyeblikk forlot jeg deg, men med stor barmhjertighet vil jeg samle deg.
8I et utbrudd av vrede skjulte jeg ansiktet mitt for deg et øyeblikk, men med evig miskunn viser jeg deg barmhjertighet, sier Herren, din gjenløser.
9Dette er for meg som Noas dager: Slik jeg svor at Noas vann aldri mer skulle gå over jorden, slik har jeg nå sverget at jeg ikke mer vil bli vred på deg eller true deg.
10For om fjellene viker og haugene vakler, skal min miskunn mot deg ikke vike, og min fredspakt skal ikke rokkes, sier Herren, han som viser deg barmhjertighet.
5Glemmer jeg deg, Jerusalem, skal min høyre hånd glemme.
6Må tungen min klebe seg til ganen hvis jeg ikke husker deg, hvis jeg ikke setter Jerusalem høyere enn min største glede.
4Frykt ikke, for du skal ikke bli til skamme. Vær ikke motløs, for du skal ikke bli vanæret. Skammen fra din ungdom skal du glemme, og din enkestands vanære skal du ikke minnes mer.
11La de farløse bli igjen! Jeg skal holde dem i live. Enkene dine kan sette sin lit til meg.
39— se, da vil jeg løfte dere bort og kaste dere fra meg, og jeg vil forlate dere og byen som jeg gav dere og fedrene deres, bort fra mitt ansikt.
40Jeg legger over dere en evig skam og en evig vanære som aldri skal bli glemt.
3Hør på meg, Jakobs hus, og all rest av Israels hus, dere som er båret av meg fra mors liv, løftet fra mors skjød.
21Da skal du si i ditt hjerte: «Hvem har født meg disse? Jeg var barnløs og ensom, bortført og drevet bort. Hvem har oppfostret disse? Se, jeg var blitt alene; hvor er disse kommet fra?»
22Slik sier Herren Gud: Se, jeg løfter min hånd mot folkeslagene, reiser mitt banner for folkene. De skal bære dine sønner i sin favn, og dine døtre skal bli båret på sine skuldre.
21Husk dette, Jakob, og Israel, for du er min tjener. Jeg har formet deg; du er min tjener. Israel, jeg glemmer deg ikke.
12Selv om de oppfostrer sønnene sine, vil jeg gjøre dem barnløse, så det ikke blir et menneske igjen. Ja, ve dem når jeg vender meg bort fra dem!
15Hun glemmer at en fot kan knuse dem, og at markens dyr kan trampe dem ned.
16Hun er hard mot ungene sine som om de ikke var hennes; hennes strev er forgjeves, uten frykt.
11Slik kan dere suge og bli mette ved hennes trøstebryst, ja, drikke dypt og fryde dere ved hennes herlighets overflod.
12For så sier Herren: Se, jeg lar fred strømme til henne som en elv og folkenes herlighet som en flommende bekk. Dere skal få die; på hoften skal dere bæres, og på knærne skal dere kjærlig vugges.
13Som en mor trøster sitt barn, slik vil jeg trøste dere; i Jerusalem skal dere få trøst.
18Av alle de sønnene hun har født, er det ingen som leder henne; av alle de sønnene hun har oppfostret, er det ingen som tar henne ved hånden.
19To ting har rammet deg – hvem synes synd på deg? Ødeleggelse og knusning, sult og sverd. Hvem skal trøste deg?
15I stedet for at du var forlatt og hatet, og ingen gikk gjennom deg, gjør jeg deg til en evig stolthet, en glede fra slekt til slekt.
16Du skal die folkeslagenes melk og die ved kongers bryst; og du skal kjenne at jeg, Herren, er din frelser og din gjenløser, Jakobs Veldige.
9Skulle jeg åpne morslivet og ikke la føde? sier Herren. Skulle jeg, som lar føde, stenge? sier din Gud.
31For Herren din Gud er en barmhjertig Gud. Han vil ikke slippe deg og ikke ødelegge deg og ikke glemme pakten med dine fedre, den han med ed har sluttet med dem.
56Den mest fornemme og bortskjemte kvinnen hos deg, som av finhet og skjørhet aldri har prøvd å sette fotsålen på jorden, hennes øye skal være ondt mot mannen i sin favn og mot sønnen og datteren sin,
57og mot etterbyrden som kommer ut mellom føttene hennes, og mot barna hun føder; for i mangel på alt skal hun i hemmelighet spise dem, i den trengsel og nød som fienden fører over deg i dine byer.
20Hvorfor glemmer du oss for alltid, hvorfor forlater du oss så lenge?
3Selv sjakaler gir bryst og dier ungene sine; mitt folks datter er blitt grusom, som strutser i ørkenen.
35Derfor, så sier Herren Gud: Fordi du har glemt meg og kastet meg bak din rygg, skal også du bære din skamløshet og dine horerier.
1Hør på meg, kystland! Lytt, dere folk i det fjerne! Herren kalte meg fra mors liv, fra min mors skjød nevnte han mitt navn.
10For om far og mor forlater meg, vil Herren ta meg til seg.
9Overlat det til Herren! La ham fri ham, la ham berge ham, for han har jo behag i ham.
17hun som forlater sin ungdoms venn og glemmer sin Guds pakt,
20Er Efraim en dyrbar sønn for meg, et barn jeg har glede i? For hver gang jeg taler om ham, må jeg likevel huske ham. Derfor bruser mitt indre for ham; jeg vil vise ham barmhjertighet, sier Herren.
7Herren har sverget ved Jakobs stolthet: Aldri i evighet vil jeg glemme alle deres gjerninger.
10Kongedøtre er blant dine æreskvinner; ved din høyre side står dronningen i gull fra Ofir.
1Til korlederen. En salme av David.
9Hun som har født sju, visnet bort; hennes liv for ut. Hennes sol gikk ned mens det ennå var dag; hun ble til skamme og ydmyket. Den resten som er igjen av dem, vil jeg overgi til sverdet for øynene på deres fiender, sier Herren.
18for fra min ungdom av har den farløse vokst opp hos meg som hos en far, og enken har jeg veiledet fra jeg var i mors liv,
31For jeg hører en røst som fra en kvinne i barnsnød, angst som hos en førstegangsfødende: Sions datters røst gisper etter luft; hun brer ut hendene: Ve meg, for min sjel er utmattet av drapsmenn!
19Et folk skal bo på Sion, i Jerusalem. Du skal ikke gråte mer; han vil vise deg nåde når du roper. Så snart han hører, svarer han deg.
17på grunn av røsten fra den som håner og spotter, for fienden og hevnerens skyld.
9Nå, hvorfor skriker du høyt? Har du ingen konge? Er din rådgiver gått tapt, siden veer har grepet deg som en fødende kvinne?