Jobs bok 29:22

Norsk lingvistic Aug 2025

Etter mine ord talte de ikke mer, og min tale dryppet over dem.

Tilleggsressurser

Andre oversettelser

Henviste vers

  • 5 Mos 32:2 : 2 Min lære skal dryppe som regn, mitt ord falle som dugg, som regnskurer over det grønne og som rikelige byger over gresset.
  • Matt 22:46 : 46 Ingen var i stand til å svare ham et ord, og fra den dagen våget heller ingen å spørre ham mer.
  • Høys 4:11 : 11 Honningkake drypper fra leppene dine, min brud; honning og melk er under tungen din. Duften av klærne dine er som duften av Libanon.
  • Jes 52:15 : 15 Slik skal han få mange folkeslag til å undre seg; for hans skyld skal konger lukke sin munn. For det som aldri ble fortalt dem, får de se, og det de ikke har hørt, får de forstå.
  • Amos 7:16 : 16 Og nå, hør Herrens ord: Du sier: 'Du skal ikke profetere mot Israel, og du skal ikke tale mot Isaks hus.'
  • Mika 2:6 : 6 «Slutt å profetere!», profeterer de. «De skal ikke profetere om slike ting!» – men skammene skal ikke vike.
  • Job 32:15-16 : 15 De er slått av undring; de svarer ikke mer, ordene svikter dem. 16 Jeg ventet, for de talte ikke; de sto der uten å svare mer.
  • Job 33:31-33 : 31 Gi akt, Job, hør på meg; ti stille, så skal jeg tale. 32 Har du ord, så svar meg; tal, for jeg ønsker å frikjenne deg. 33 Hvis ikke, så hør på meg; ti stille, så vil jeg lære deg visdom.

Lignende vers (AI)

Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.

  • 82%

    23De ventet på meg som på regn, og de åpnet munnen for vårregnet.

    24Jeg smilte til dem; de kunne knapt tro det. Lyset i ansiktet mitt lot de ikke blekne.

  • 21De lyttet til meg og ventet; de tidde når jeg ga mitt råd.

  • 78%

    14Han har ikke rettet ord mot meg; jeg vil ikke svare ham med deres ord.

    15De er slått av undring; de svarer ikke mer, ordene svikter dem.

    16Jeg ventet, for de talte ikke; de sto der uten å svare mer.

  • 75%

    9Stormenn stanset sin tale og la hånden over munnen.

    10De fornemmes røst ble stille, og tungen deres klistret seg til ganen.

    11For øret som hørte, kalte meg lykkelig, og øyet som så, bar vitnesbyrd til min fordel.

  • 72%

    1Lytt, dere himler, så vil jeg tale; la jorden høre min munns ord.

    2Min lære skal dryppe som regn, mitt ord falle som dugg, som regnskurer over det grønne og som rikelige byger over gresset.

  • 69%

    13De som står meg etter livet, legger snarer; de som søker min ulykke, taler ødeleggelse. Hele dagen planlegger de svik.

    14Men jeg er som en døv som ikke hører, som en stum som ikke åpner munnen.

  • 69%

    2Jeg sa: Jeg vil vokte mine veier, så jeg ikke synder med tungen. Jeg vil sette en munnkurv for min munn så lenge en gudløs står meg imot.

    3Jeg var stum og helt stille, jeg tidde også om det gode; men min smerte ble bare verre.

  • 31Gi akt, Job, hør på meg; ti stille, så skal jeg tale.

  • 11Se, jeg ventet på deres ord, jeg lyttet til deres innsikt, til dere gransket ordene.

  • 15Mens han talte slike ord til meg, bøyde jeg ansiktet mot jorden og ble stum.

  • 21Men de tidde og svarte ham ikke et ord, for kongens befaling lød: «Dere skal ikke svare ham.»

  • 20Skal det fortelles ham at jeg vil tale? Skulle et menneske ønske å bli oppslukt?

  • 27Alle stormennene kom da til Jeremia og spurte ham ut, og han fortalte dem alt dette, slik kongen hadde pålagt. Da tidde de, for ingen hadde fått vite om saken.

  • 23Hør og lytt til min røst, gi akt og hør mitt ord.

  • 22Hadde de stått i mitt råd, ville de latt mitt folk høre mine ord og ført dem tilbake fra sin onde vei og fra det onde i sine gjerninger.

  • 16For til deg, Herre, setter jeg mitt håp; du vil svare meg, Herre, min Gud.

  • 17De har ører, men hører ikke; det er ingen ånde i deres munn.

  • 9Davids unge menn kom og talte til Nabal etter alle disse ordene i Davids navn, og de ventet.

  • 30de ville ikke ha mitt råd, de foraktet all min tilrettevisning.

  • 3Dag etter dag lar den tale strømme fram, natt etter natt gjør den kunnskap kjent.

  • 33Hvis ikke, så hør på meg; ti stille, så vil jeg lære deg visdom.

  • 12Han sa til dem: Dette er roen; la den trette få hvile. Dette er hvilen. Men de ville ikke høre.

  • 1Men hør nå, Job, på mine ord; lytt oppmerksomt til alt jeg sier.

  • 3For da jeg tidde, ble mine bein tæret bort av min jamring dagen lang.

  • 20La meg tale, så får jeg lettet meg; la meg åpne leppene og svare.

  • 28Skyene lar det strømme, de lar det dryppe over mange mennesker.

  • 14Som gjennom et vidt brudd stormer de inn; under ødeleggelsens bulder ruller de fram.

  • 17Da sa Herren til meg: Det de har sagt, er godt.

  • 66%

    31Så kommer de til deg som folk pleier å komme, de setter seg foran deg som mitt folk og hører dine ord, men de gjør dem ikke. Med munnen synger de kjærlighetssanger, men hjertet jager etter vinning.

    32Ja, for dem er du som en kjærlighetssang, en med vakker røst og som kan spille godt. De hører dine ord, men de gjør dem ikke.

  • 19Dette fordi de ikke ville høre mine ord, sier Herren, enda jeg gang på gang sendte mine tjenere profetene til dem. Men dere ville ikke høre, sier Herren.

  • 20For de taler ikke fred; mot de stille i landet planlegger de svikefulle ord.

  • 9Fri meg fra alle mine overtredelser; gjør meg ikke til spott for dåren.

  • 9Jeg sa: «Jeg vil ikke minnes ham og ikke lenger tale i hans navn.» Men det var som en brennende ild i mitt hjerte, innesluttet i mine ben. Jeg ble trett av å holde det inne, og jeg klarte det ikke.

  • 19til basunstøt og en røst av ord; de som hørte, ba om at det ikke måtte bli talt mer til dem.

  • 6Han tok dem igjen og sa disse ordene til dem.

  • 3Da skal de seendes øyne ikke lenger være tildekket, og de hørendes ører skal lytte.

  • 16Jeg ropte på min tjener, men han svarer ikke; med min egen munn må jeg bønnfalle ham.

  • 22Herrens hånd kom over meg om kvelden før flyktningen kom, og han åpnet min munn før han kom til meg om morgenen. Da ble min munn åpnet, og jeg var ikke lenger stum.

  • 27Når du taler alle disse ordene til dem, vil de ikke høre på deg. Når du roper til dem, vil de ikke svare deg.

  • 6Hør nå min sak, og lytt til de anførsler som kommer fra mine lepper.

  • 36Men folket tidde og svarte ham ikke et ord, for kongens befaling lød: «Svar ham ikke.»