Jobs bok 6:17

Norsk lingvistic Aug 2025

Når de blir oppvarmet, blir de borte; i heten tørker de ut fra sitt sted.

Tilleggsressurser

Andre oversettelser

Henviste vers

  • 1 Kong 17:1 : 1 Elia fra Tisjbe blant innbyggerne i Gilead sa til Akab: Så sant Herren lever, Israels Gud, han som jeg tjener: I disse årene skal det ikke komme dugg eller regn uten etter mitt ord.
  • Job 24:19 : 19 Som tørke og hete røver snøvann, slik tar dødsriket dem som har syndet.

Lignende vers (AI)

Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.

  • 18Karavanenes veier slår om; de drar opp i ødemarken og går til grunne.

  • 16De er mørke av is; snøen skjuler seg over dem.

  • 77%

    19Hvor mye mer hos dem som bor i hus av leire, som har sin grunnvoll i støv! De blir knust før en møll.

    20Fra morgen til kveld blir de knust; uten at noen legger det på hjertet går de til grunne for alltid.

    21Blir ikke teltsnoren deres rykket opp? De dør – uten visdom.

  • 77%

    18Han er rask over vannflaten; deres jordlodd blir forbannet i landet; mot vinmarkenes vei vender han ikke.

    19Som tørke og hete røver snøvann, slik tar dødsriket dem som har syndet.

  • 9Ved Guds pust går de til grunne, og ved hans vredes ånde blir de fortært.

  • 16Når vinden farer over den, er den borte, og stedet dens kjenner den ikke mer.

  • 74%

    18Sannelig, på glatte steder setter du dem; du lar dem falle til ruiner.

    19Hvor brått blir de til ødeleggelse! De feies bort, de går under i redsel.

  • 18De blir som halm for vinden, som agner stormen fører bort.

  • 6Om morgenen spirer det og blomstrer, om kvelden visner det og tørker.

  • 73%

    7Gud, knus tennene i munnen på dem; HERRE, bryt de unge løvenes hjørnetenner.

    8La dem smelte bort som vann som renner bort; når han spenner buen og sikter sine piler, la pilene hans være som avskårne.

    9La dem bli som en snegl som går i oppløsning mens den kryper, som et dødfødt barn som aldri fikk se solen.

  • 2Må Gud reise seg! Hans fiender blir spredt, de som hater ham, flykter for hans ansikt.

  • 11For solen stiger opp med brennende hete og svir av gresset; blomsten faller, og skjønnheten i dens utseende ble borte. Slik skal også den rike visne bort i all sin ferd.

  • 6Men da solen steg, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.

  • 16Vern om stammen som din høyre hånd har plantet, om sønnen du har gjort sterk for deg.

  • 14Se, de er som halm, ilden brenner dem opp. De kan ikke berge seg fra flammens makt. Det er ikke glør til å varme seg ved, ikke noe bål å sitte foran.

  • 26De farer forbi som papyrusskip, som en ørn som stuper ned på byttet.

  • 2For de blir snart slått ned som gresset, de visner som den grønne eng.

  • 12Den står ennå i sin frodighet og blir ikke skåret; men før alt annet gress visner den.

  • 3Skjul ikke ansiktet ditt for meg på nødens dag! Bøy øret til meg; den dagen jeg roper, skynd deg, svar meg!

  • 10For de er som en sammenfiltret tornhekk og som drukne av sitt drikkegilde; de blir fortært som knusktørr halm.

  • 20Sannelig, vår motstander er utslettet, og det som var igjen av dem, har ilden fortært.

  • 7Den uforstandige mann vet det ikke, og dåren forstår dette ikke.

  • 3Derfor skal de bli som en morgensky, som dugg som tidlig forsvinner, som agner som feies bort fra treskeplassen, som røyk fra ljoren.

  • 24De blir opphøyet en kort stund, så er de borte; de blir bøyd ned som alle andre og samles inn, og som aksens topp skjæres de av.

  • 12De gjør natt til dag; «lyset er nær», sier de, i møte med mørket.

  • 6Den går ut som en brudgom fra sitt kammer, den gleder seg som en helt til å løpe sin bane.

  • 71%

    8Viltet går inn i sitt skjul og blir værende i sine hi.

    9Fra kammeret kommer stormen, og fra nordavinden kulde.

  • 6Men da solen steg, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.

  • 30Han skal ikke vike fra mørket; en flamme tørker hans skudd, og han feies bort av pusten fra hans munn.

  • 3I nød og sult, utmagret, gnager de på den tørre ødemarken, i øde og ødslige trakter.

  • 18Ved Herren over hærskarenes vrede ble landet svidd, og folket ble som ildens brensel; den ene sparte ikke sin bror.

  • 17Han kaster isen sin i biter; hvem kan stå seg mot kulden hans?

  • 29Skjuler du ditt ansikt, blir de skrekkslagne; tar du livspusten fra dem, dør de og blir til støv igjen.

  • 14Min Gud, gjør dem som virvlende støv, som agner for vinden.

  • 15Tomhet er de, et verk av bedrag; når tiden for deres hjemsøkelse kommer, går de til grunne.

  • 3Foran dem fortærer ild, og bak dem brenner en flamme. Som Edens hage var landet foran dem, men bak dem et øde ødeland; ingen slipper unna dem.

  • 18De er tomhet, et verk av villfarelse; når tiden for deres oppgjør kommer, går de til grunne.

  • 11«De skal gå til grunne, men du består; de skal alle eldes som et klesplagg.»

  • 6De skal bli som gresset på taket, som visner før det skyter opp.

  • 24Knapt er de plantet, knapt er de sådd, knapt har deres stubb slått rot i jorden, før han blåser på dem så de visner, og stormen fører dem bort som strå.

  • 16De ble rykket bort før tiden, en flom strømmet over grunnvollen deres.

  • 18Men et fjell som faller, smuldrer, og en klippe flyttes fra sitt sted.

  • 17Såkornet råtner under jordklumpene; forrådshusene ligger øde, låvene er brutt ned, for kornet har tørket inn.