Jakobs brev 1:11
For solen stiger opp med brennende hete og svir av gresset; blomsten faller, og skjønnheten i dens utseende ble borte. Slik skal også den rike visne bort i all sin ferd.
For solen stiger opp med brennende hete og svir av gresset; blomsten faller, og skjønnheten i dens utseende ble borte. Slik skal også den rike visne bort i all sin ferd.
For solen står opp med brennende hete og svir gresset; blomsten faller av, og dens skjønnhet forgår. Slik skal også den rike visne bort på sine veier.
For solen stiger med brennende hete og svider gresset; blomsten faller, og dets skjønnhet blir borte. Slik skal også den rike visne bort på sine veier.
For solen stiger opp med sin brennende hete og tørker gresset, og blomsten faller av, og dets skjønnhet går til grunne. Slik skal også den rike visne bort midt i sine gjøremål.
For solen stiger opp med brennende varme, og tørker gresset, og blomstene faller, og skjønnheten i det forsvinner; slik skal også den rike mannen visne bort i sine veier.
For solen går opp med sin hete, tørker gresset, blomsten faller av, og skjønnheten i den forsvinner; slik skal også den rike forgå i sine veier.
For solen går opp med brennende hete, og gresset visner, og blomsten faller av, og dens skjønnhet visner; slik skal også den rike mannen falme bort i sine veier.
For solen stiger opp med heten og tørker ut gresset; blomsten faller av, og skjønnheten forsvinner. På samme måte skal også den rike visne bort i sine gjøremål.
Når solen stiger med brennende hete, visner gresset, blomsten faller av, og dens skjønnhet forgår. På samme måte skal også den rike visne bort i sine veier.
For solen stiger opp med sin brennende hete og sverter gresset, dets blomst faller, og dens skjønnhet går tapt. Slik skal også den rike visne bort midt i all sin ferd.
For solen stiger snart opp med sin brennende hete og tørker gresset, blomsten faller av, og dens skjønnhet forsvinner; slik vil også den rike svinne bort i sin ferd.
For solen stiger opp med en brennende hete, men før lenge visner gresset, blomsten faller, og dens prakt forsvinner; slik skal også den rike blekne bort i sine veier.
For solen står ikke før den brenner med hete, slik at den får gresset til å visne; blomstene faller av, og deres skjønnhet ødelegges. Slik skal den rike også visne bort midt i sine gjerninger.
For solen står ikke før den brenner med hete, slik at den får gresset til å visne; blomstene faller av, og deres skjønnhet ødelegges. Slik skal den rike også visne bort midt i sine gjerninger.
For solen går opp med brennende hete og tørker opp gresset, blomstene faller av, og deres skjønnhet forsvinner; slik vil også den rike forsmekte i sine veier.
For the sun rises with its scorching heat, and withers the grass; its flower falls, and its beauty perishes. In the same way, the rich person will fade away in the midst of his pursuits.
For solen stiger opp med sin brennhete hete, og gresset visner, blomsten faller av, og dens skjønnhet forsvinner. Slik skal også den rike visne midt i sine sysler.
Thi Solen gik op med Hede og gjorde Græsset vissent, og Blomsteret derpaa faldt af, og den deilige Skikkelse, som var at see derpaa, blev fordærvet. Saaledes skal og den Rige visne i sine Veie.
For the sun is no sooner risen with a burning heat, but it withereth the grass, and the flower thereof falleth, and the grace of the fashion of it perisheth: so also shall the rich man fade away in his ways.
For solen står opp med sin brennende hete og tørker gresset, og blomsten faller av, og dens skjønnhet ødelegges. Slik skal også den rike svinne hen i sine veier.
For the sun rises with a burning heat, and it withers the grass, and its flower falls, and the beauty of its appearance perishes: so also will the rich man fade away in his pursuits.
For the sun is no sooner risen with a burning heat, but it withereth the grass, and the flower thereof falleth, and the grace of the fashion of it perisheth: so also shall the rich man fade away in his ways.
For solen stiger opp med den brennende heten, og svidder gresset; blomsten faller av, og dens skjønnhet ødelegges. Slik vil også den rike forsvinne i sine sysler.
Solen stiger opp med sin brennende hete og svir gresset, blomstene faller av, og deres skjønnhet forsvinner; slik skal også den rike forgå på sin vei!
For solen steker med sin brennende hete og får gresset til å visne; blomstene faller, og dens skjønnhet forsvinner. Slik skal også den rike forsvinne midt i sitt foretag.
For når solen går opp med brennende hete, tørker gresset bort, og blomsten faller av, og dens skjønnhet forsvinner; slik skal også den rike visne bort på sine veier.
The sonne ryseth with heate and the grasse wydereth and his flower falleth awaye and the beautie of the fassion of it perissheth: even so shall the ryche man perisshe with his aboundance.
The Sonne ryseth wt heat and the grasse wydereth, & his floure falleth awaye, and the beautie of the fassion of it perissheth: euen so shal the ryche man perisshe with his abundaunce.
For as when the sunne riseth with heate, then the grasse withereth, and his flower falleth away, and the goodly shape of it perisheth: euen so shall the rich man wither away in all his waies.
For the sunne hath rysen with heate, and the grasse hath withered, and his flowre hath fallen away, & the beautie of the fashion of it hath perished: So also shall the ryche man fade away in his wayes.
For the sun is no sooner risen with a burning heat, but it withereth the grass, and the flower thereof falleth, and the grace of the fashion of it perisheth: so also shall the rich man fade away in his ways.
For the sun arises with the scorching wind, and withers the grass, and the flower in it falls, and the beauty of its appearance perishes. So also will the rich man fade away in his pursuits.
for the sun did rise with the burning heat, and did wither the grass, and the flower of it fell, and the grace of its appearance did perish, so also the rich in his way shall fade away!
For the sun ariseth with the scorching wind, and withereth the grass: and the flower thereof falleth, and the grace of the fashion of it perisheth: so also shall the rich man fade away in his goings.
For the sun ariseth with the scorching wind, and withereth the grass: and the flower thereof falleth, and the grace of the fashion of it perisheth: so also shall the rich man fade away in his goings.
For when the sun comes up with its burning heat, the grass gets dry and the grace of its form is gone with the falling flower; so the man of wealth comes to nothing in his ways.
For the sun arises with the scorching wind, and withers the grass, and the flower in it falls, and the beauty of its appearance perishes. So also will the rich man fade away in his pursuits.
For the sun rises with its heat and dries up the meadow; the petal of the flower falls off and its beauty is lost forever. So also the rich person in the midst of his pursuits will wither away.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
10og den rike over sin fornedrelse; for han skal forgå som blomsten i gresset.
24For alt kjød er som gress, og all menneskets herlighet som blomsten i gresset. Gresset tørket, og blomsten falt av,
15Menneskets dager er som gress, det blomstrer som blomsten på marken.
16Når vinden farer over den, er den borte, og stedet dens kjenner den ikke mer.
5Du skyller dem bort; de blir som en søvn. Om morgenen er de som gresset som gror.
6Om morgenen spirer det og blomstrer, om kvelden visner det og tørker.
12Den står ennå i sin frodighet og blir ikke skåret; men før alt annet gress visner den.
2Som en blomst skyter det opp og visner, det flykter som en skygge og blir ikke stående.
7Gresset tørker, blomsten visner når Herrens pust blåser på det. Ja, sannelig, folket er gress.
8Gresset tørker, blomsten visner, men vår Guds ord står fast til evig tid.
5Solen går opp, solen går ned, og skyndsomt haster den tilbake til stedet der den går opp igjen.
2For de blir snart slått ned som gresset, de visner som den grønne eng.
4Den visnende blomsten, hans pryd og herlighet på toppen av den fruktbare dalen, skal være som en tidlig fiken før sommeren: Den som får øye på den, knapt har han den i hånden før han sluker den.
6Men da solen steg, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
28Den som stoler på sin rikdom, faller, men de rettferdige spirer som grønt løv.
4Mennesket er som et pust, hans dager er som en skygge som går forbi.
14Dere vet ikke engang hva morgendagen bringer. Hva er livet deres? Dere er jo en tåke som viser seg en kort stund og så blir borte.
17Når de blir oppvarmet, blir de borte; i heten tørker de ut fra sitt sted.
18Karavanenes veier slår om; de drar opp i ødemarken og går til grunne.
11Det er på grunn av din harme og din vrede, for du har løftet meg opp og kastet meg bort.
6Men da solen steg, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
14Som han kom ut av sin mors liv, naken, skal han gå bort igjen som han kom; han tar ikke med seg noe av sitt strev som han kan bære i hånden.
29Han blir ikke rik, hans rikdom blir ikke stående, og hans eiendom brer seg ikke over landet.
10Men mannen dør og blir maktesløs; mennesket utånder – hvor er han?
11Vann forsvinner fra sjøen, en elv tørker inn og blir tørr.
24For rikdom varer ikke evig, og blir kronen stående fra slekt til slekt?
25Når høyet er borte og det grønne viser seg, blir fjellenes vekster samlet.
19Rik legger han seg, men blir ikke samlet; han åpner øynene, og så er han borte.
30For dere skal bli som en terebint med visnet blad og som en hage uten vann.
7Den uforstandige mann vet det ikke, og dåren forstår dette ikke.
1Kom nå, dere rike! Gråt og klag høylytt over de ulykkene som kommer over dere.
2Rikdommen deres har råtnet, og klærne deres er blitt møllspiste.
20Fra morgen til kveld blir de knust; uten at noen legger det på hjertet går de til grunne for alltid.
6Se, bare et håndsbredde har du gjort mine dager, min livstid er som intet for deg. Ja, hvert menneske, hvor trygt det enn står, er bare en pust. Sela.
6De skal bli som gresset på taket, som visner før det skyter opp.
4Rikdom gagner ikke på vredens dag, men rettferd berger fra døden.
17Såkornet råtner under jordklumpene; forrådshusene ligger øde, låvene er brutt ned, for kornet har tørket inn.
24De blir opphøyet en kort stund, så er de borte; de blir bøyd ned som alle andre og samles inn, og som aksens topp skjæres de av.
13De tilbringer sine dager i det gode, og i et øyeblikk går de ned i dødsriket.
28Kler altså Gud gresset på marken, som står i dag og i morgen kastes i ovnen, hvor mye mer da dere—dere lite troende!
10Se, det er plantet; skal det lykkes? Når østavinden rører ved det, tørker det vel ikke helt? På bedene hvor det spirer, skal det tørke.
19Som tørke og hete røver snøvann, slik tar dødsriket dem som har syndet.
4Jorden sørger og visner, verden visner og tærer bort; de høyeste blant folket på jorden visner hen.
16Også alle sine dager spiser han i mørke, med mye ergrelse, sykdom og sinne.
12Salig er den som holder ut i prøvelse; for når han har stått sin prøve, skal han få livets krone, som Herren har lovet dem som elsker ham.
11Lettvunnen rikdom minker, men den som samler litt etter litt, øker den.
15da ville alt som lever omkomme på én gang, og mennesket vende tilbake til støv.
11Som en rapphøne som ruger på det den ikke har lagt, slik er den som skaffer seg rikdom uten rett; midt i sine dager skal det forlate ham, og til slutt står han der som en dåre.
4Når hans ånd forlater ham, vender han tilbake til sin jord; den dagen går planene hans til grunne.
6Han blir som en busk i ødemarken og ser ikke når det gode kommer; han skal bo i brente marker i ørkenen, i et saltland der ingen bor.