Markus 4:6
Men da solen steg, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen steg, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen kom opp, ble det svidd; og siden det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen steg, ble det svidd, og siden det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen sto opp, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen steg opp, ble det brent; og fordi det ikke hadde rot, visnet det bort.
Men da solen steg opp, ble det brent; og siden det ikke hadde rot, vissnet det bort.
Men da solen steg opp, ble det brent; og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen steg opp, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen steg opp, ble det svidd; og fordi det ikke hadde rot, visnet det bort.
Men da solen steg opp, ble det svidd, og siden det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen steg opp, ble det svidd, og siden det ikke hadde rot, visnet det bort.
Men da solen steg opp, ble det brent, og uten røtter visnet det bort.
Men da solen stod opp, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen stod opp, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen steg opp, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
But when the sun came up, it was scorched, and because it had no root, it withered away.
Men da solen kom opp, ble de svidd, og fordi de ikke hadde rot, visnet de bort.
Men der Solen gik op, blev det forbrændt, og efterdi det ikke havde Rod, visnede det.
But when the sun was up, it was scorched; and because it had no root, it withered away.
Men da solen steg opp, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det bort.
But when the sun was up, it was scorched; and because it had no root, it withered away.
But when the sun was up, it was scorched; and because it had no root, it withered away.
Da solen sto opp, ble det svidd, og siden det ikke hadde rot, visnet det bort.
Men da solen steg opp, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen steg opp, ble det svidd; og fordi det ikke hadde rot, visnet det bort.
Men da solen steg, ble det brent; og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
but as sone as the sunne was vp it caught heet and because it had not rotynge wyddred awaye.
Now wha the Sonne arose, it caught heate: and in so moch as it had no rote, it wythred awaye.
But assoone as ye Sunne was vp, it was burnt vp, and because it had not roote, it withered away.
But assoone as the sonne was vp, it caught heate: and because it hadde not roote, it wythered away.
‹But when the sun was up, it was scorched; and because it had no root, it withered away.›
When the sun had risen, it was scorched; and because it had no root, it withered away.
and the sun having risen, it was scorched, and because of not having root it did wither;
and when the sun was risen, it was scorched; and because it had no root, it withered away.
and when the sun was risen, it was scorched; and because it had no root, it withered away.
And when the sun was high, it was burned; and because it had no root, it became dry and dead.
When the sun had risen, it was scorched; and because it had no root, it withered away.
When the sun came up it was scorched, and because it did not have sufficient root, it withered.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
4Og mens han sådde, falt noe ved veien; så kom fuglene og åt det opp.
5Noe falt på steingrunn, der det ikke var mye jord; det skjøt straks i været fordi jorden ikke var dyp.
6Men da solen steg, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
7Noe falt blant tornebusker; og tornebuskene vokste opp og kvalte det.
8Men noe falt i god jord og bar frukt, noe hundre, noe seksti og noe tretti fold.
7Annet falt blant torner; tornene vokste opp og kvalte det, og det bar ikke frukt.
8Men noe falt i den gode jorden. Det skjøt i været og vokste, og det bar frukt: tretti-, seksti- og hundrefold.
5En såmann gikk ut for å så såkornet sitt. Og mens han sådde, falt noe ved veien; det ble tråkket ned, og himmelens fugler åt det opp.
6Noe falt på steingrunn; det skjøt opp, men tørket bort fordi det ikke hadde fuktighet.
7Noe falt blant torner; og da tornene vokste opp sammen med det, kvalte de det.
3Hør! Se, en såmann gikk ut for å så.
4Og det skjedde at mens han sådde, falt noe ved veien; fuglene kom og spiste det opp.
5Noe annet falt på steingrunn, der det ikke var mye jord. Det skjøt straks i været, fordi det ikke hadde dyp jord.
14Såmannen sår ordet.
15Noen er de ved veien der ordet blir sådd. Når de hører, kommer straks Satan og tar bort ordet som er sådd i hjertene deres.
16På samme måte er det med dem som blir sådd på steingrunn: Når de hører ordet, tar de det straks imot med glede,
17men de har ingen rot i seg; de er bare for en tid. Når det så kommer trengsel eller forfølgelse for ordets skyld, faller de straks fra.
18Andre igjen er de som blir sådd blant torner. Det er dem som hører ordet,
19men dette livets bekymringer, rikdommens bedrag og lystene etter alt det andre trenger inn og kveler ordet, og det blir uten frukt.
20Men de som blir sådd i den gode jorden, er de som hører ordet, tar det imot og bærer frukt: tretti-, seksti- og hundrefold.
19Når noen hører ordet om riket og ikke forstår det, kommer den onde og river bort det som er sådd i hans hjerte; dette er det som ble sådd ved veien.
20Det som ble sådd på steingrunn, er den som hører ordet og straks tar imot det med glede,
21men han har ingen rot i seg; han holder ut bare en tid. Når det kommer trengsel eller forfølgelse for ordets skyld, faller han straks fra.
22Det som ble sådd blant tornebusker, er den som hører ordet, men dette livets bekymring og rikdommens bedrag kveler ordet, så det blir uten frukt.
23Men det som ble sådd i den gode jorden, er den som hører ordet og forstår det; han bærer frukt og gir noe hundre, noe seksti og noe tretti fold.
11Dette er lignelsen: Såkornet er Guds ord.
12De ved veien er de som hører; så kommer Djevelen og tar bort ordet fra hjertet deres, for at de ikke skal tro og bli frelst.
13De på steingrunn er de som, når de hører, tar imot ordet med glede; men de har ingen rot. De tror for en tid, men i prøvelsens stund faller de fra.
14Det som falt blant tornene, er de som har hørt, men som mens de går sin vei, blir kvalt av bekymringer og rikdom og livets nytelser, og de bærer ikke frukt som modnes.
15Men det i den gode jorden er de som med et godt og edelt hjerte hører ordet, holder fast ved det og bærer frukt i utholdenhet.
20Tidlig om morgenen, da de gikk forbi, så de at fikentreet var visnet helt fra røttene.
31Det er som et sennepsfrø, som, når det blir sådd i jorden, er det minste av alle frø på jorden.
32Men når det er sådd, vokser det opp og blir større enn alle hagevekster og skyter store greiner, så himmelens fugler kan slå seg ned i skyggen.
11For solen stiger opp med brennende hete og svir av gresset; blomsten faller, og skjønnheten i dens utseende ble borte. Slik skal også den rike visne bort i all sin ferd.
26Da kornet skjøt opp og satte aks, kom også ugresset til syne.
8Men bærer den torner og tistler, er den verdiløs og nær ved forbannelse; enden for den er å bli brent.
10Se, det er plantet; skal det lykkes? Når østavinden rører ved det, tørker det vel ikke helt? På bedene hvor det spirer, skal det tørke.
6Om morgenen spirer det og blomstrer, om kvelden visner det og tørker.
26Han sa videre: Slik er Guds rike: Det er som når en mann sår korn i jorden.
27Han sover og står opp, natt og dag, og kornet spirer og vokser – han vet ikke hvordan.
28Av seg selv bærer jorden frukt: først strå, så aks, så fullt korn i akset.
29Når frukten er moden, sender han straks sigden ut, for høsten er kommet.
12Den står ennå i sin frodighet og blir ikke skåret; men før alt annet gress visner den.
19Og da han fikk øye på et fikentre ved veien, gikk han bort til det, men fant ikke noe på det, bare blader. Han sa til det: Aldri mer i evighet skal det bære frukt fra deg. Og straks visnet fikentreet.
17Når de blir oppvarmet, blir de borte; i heten tørker de ut fra sitt sted.
17Såkornet råtner under jordklumpene; forrådshusene ligger øde, låvene er brutt ned, for kornet har tørket inn.
4Fordi jorden er sprukket, for det har ikke vært regn i landet, skammer bøndene seg; de dekker hodet.
11Den dagen du planter, lar du det gro, og om morgenen får du såkornet ditt til å blomstre; men høsten blir en haug på sykdommens dag, en smerte som er ubotelig.
13Han svarte: «Hver plante som min himmelske Far ikke har plantet, skal rykkes opp med roten.»
12Men den ble rykket opp i vrede og kastet til jorden. Østavinden tørket ut frukten; de sterke stavene ble brukket og tørket inn, ild fortærte dem.