Jona 1:15
Så tok de Jona og kastet ham i havet, og havet sluttet å rase.
Så tok de Jona og kastet ham i havet, og havet sluttet å rase.
Så tok de Jona og kastet ham i havet, og havets raseri la seg.
Så tok de Jona og kastet ham i havet, og havet sluttet å rase.
Så løftet de Jona opp og kastet ham i havet, og havet stanset sin rasing.
Så tok de Jona og kastet ham i havet. Og havet ble stille.
Så tok de Jona og kastet ham i havet. Da ble havet stille fra sin raseri.
Så tok de Jona og kastet ham ut i havet, og havet ble stille.
Så tok de Jonas og kastet ham i havet, og havet ble stille fra sin voldsomme bølging.
Deretter tok de Jonas og kastet ham ut i havet, og havet sluttet å rase.
Så tok de Jonas og kastet ham i havet, og havet sluttet å rase.
Så tok de Jona opp og kastet ham ut over havet, og havet stilnet fra sitt raseri.
Så tok de Jonas og kastet ham i havet, og havet sluttet å rase.
Så tok de Jona og kastet ham i havet, og havet sluttet å rase.
They picked up Jonah and threw him into the sea, and the sea stopped its raging.
Så tok de Jona og kastet ham i havet, og havet sluttet å rase.
Og de optoge Jonas og kastede ham i Havet; da stod Havet stille fra sin heftige Brusen.
So they took up ah, and cast him forth into the sea: and the sea ceased from her raging.
Så tok de Jonas og kastet ham i havet, og havet sluttet å rase.
So they took up Jonah, and threw him into the sea: and the sea ceased from its raging.
So they took up Jonah, and cast him forth into the sea: and the sea ceased from her raging.
Så tok de Jona og kastet ham i havet; og havet sluttet å rase.
Så løftet de Jona opp og kastet ham i havet, og havet ble stille fra sin opprør.
Så tok de Jona og kastet ham i havet, og havet sluttet med sitt raseri.
Så tok de Jona og kastet ham i havet, og havet stilnet fra sin vrede.
And the they toke Ionas and cast hi in to ye se and the se lefte ragynge.
So they toke Ionas, and cast him in to the see, and the see lefte ragynge.
So they tooke vp Ionah, and cast him into the sea, and the sea ceased from her raging.
So they toke vp Ionas, and cast him into the sea, and the sea left raging.
So they took up Jonah, and cast him forth into the sea: and the sea ceased from her raging.
So they took up Jonah, and threw him into the sea; and the sea ceased its raging.
And they lift up Jonah, and cast him into the sea, and the sea ceaseth from its raging;
So they took up Jonah, and cast him forth into the sea; and the sea ceased from its raging.
So they took up Jonah, and cast him forth into the sea; and the sea ceased from its raging.
So they took Jonah up and put him into the sea: and the sea was no longer angry.
So they took up Jonah, and threw him into the sea; and the sea ceased its raging.
So they picked Jonah up and threw him into the sea, and the sea stopped raging.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
10Da ble mennene grepet av stor frykt og sa til ham: Hva er det du har gjort! For mennene visste at han var på flukt fra Herren, fordi han hadde fortalt dem det.
11De sa til ham: Hva skal vi gjøre med deg, så havet kan bli stille for oss? For havet ble bare mer og mer urolig.
12Han sa til dem: Ta meg og kast meg i havet, så vil havet bli stille for dere. For jeg vet at det er på grunn av meg at denne store stormen har kommet over dere.
13Men mennene rodde hardt for å komme tilbake til land, men de klarte det ikke, for havet ble stadig villere mot dem.
14Da ropte de til Herren og sa: Å, Herre, la oss ikke gå til grunne for denne mannens liv! La ikke uskyldig blod komme over oss! For du, Herre, gjør som du vil.
1Herrens ord kom til Jona, sønn av Amittai:
2Stå opp, gå til den store byen Ninive og rop ut mot den! For ondskapen deres er kommet opp for mitt ansikt.
3Men Jona stod opp for å flykte til Tarsis, bort fra Herren. Han gikk ned til Jaffa og fant et skip som skulle til Tarsis. Han betalte for reisen og gikk om bord for å seile med dem til Tarsis, bort fra Herren.
4Men Herren sendte en kraftig vind over havet, og det ble en stor storm på havet, så skipet truet med å bryte i stykker.
5Sjøfolkene ble redde og ropte hver til sin gud. De kastet lasten som var i skipet, på sjøen for å lette det. Men Jona hadde gått ned i det innerste av skipet; han la seg og sov tungt.
6Skipsføreren gikk bort til ham og sa: Hvordan kan du sove? Stå opp, rop til din Gud! Kanskje vil Gud tenke på oss, så vi ikke går til grunne.
7Da sa de til hverandre: Kom, la oss kaste lodd, så vi kan få vite hvem som er skyld i denne ulykken som har rammet oss. De kastet lodd, og loddet falt på Jona.
8De sa til ham: Fortell oss nå! For hvis skyld har denne ulykken rammet oss? Hva er arbeidet ditt, og hvor kommer du fra? Hva er ditt land, og hvilket folk hører du til?
16Da ble mennene grepet av stor frykt for Herren. De ofret slaktoffer til Herren og avla løfter.
10Men jeg vil ofre til deg med takkesang. Det jeg har lovet, vil jeg holde. Frelsen kommer fra Herren.
28Da ropte de til Herren i sin nød, og han førte dem ut av trengslene.
29Han gjorde stormen til stille, og bølgene la seg.
30De gledet seg da det stilnet, og han førte dem til havnen de ønsket.
1Herren sendte en stor fisk for å sluke Jonas, og Jonas var i fiskens mage i tre dager og tre netter.
32Og da de gikk om bord i båten, stilnet vinden.
10Du blåste med din vind, og havet dekket dem; de sank som bly i de veldige vannmassene.
1Dette var svært ille i Jonas øyne, og han ble sint.
2Han ba til Herren og sa: Å, Herre! Var ikke dette det jeg sa da jeg var i mitt eget land? Derfor skyndte jeg meg å flykte til Tarsis, for jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, langmodig og rik på miskunn, og at du angrer ulykken.
24de fikk se Herrens gjerninger, hans under i dypet.
25Han talte og reiste opp en stormvind som løftet bølgene.
26De steg til værs, de sank i dypet; motet sviktet dem i ulykken.
39Han våknet, truet vinden og sa til sjøen: Ti stille! Vær rolig! Da la vinden seg, og det ble blikk stille.
18Sjøen ble opprørt fordi det blåste en kraftig vind.
23Mens de seilte, sovnet han. Da kom et voldsomt uvær ned over sjøen; båten holdt på å fylles, og de var i fare.
24Da gikk de bort og vekket ham og sa: Mester, mester, vi går under! Han reiste seg og truet vinden og bølgene; de la seg, og det ble stille.
17Da de hadde fått den opp, tok de forholdsregler: de surret tauverk rundt skroget for å styrke det. I frykt for å drive inn i Syrten senket de drivankeret og lot seg drive videre.
18Siden vi var hardt drevet av uvær, begynte de dagen etter å kaste last over bord.
26Han sa til dem: 'Hvorfor er dere redde, dere lite troende?' Så reiste han seg og truet vinden og sjøen, og det ble blikk stille.
37Da kom det en kraftig virvelstorm, og bølgene slo inn i båten, så den holdt på å fylles.
40De kappet ankrene og lot dem bli i sjøen, samtidig som de løsnet bindingene på rorene. Så heiste de forseilet for vinden og holdt kurs mot stranden.
41Men de støtte på en sandbanke der sjøene møtes og kjørte skipet på grunn. Baugen satte seg fast og sto urørlig, mens akterenden ble brutt i stykker av bølgenes kraft.
24Og se, det ble et voldsomt uvær på sjøen, så bølgene slo over båten; men han sov.
8Da solen steg opp, sendte Gud en brennende østavind. Solen slo ned på Jonas hode, og han besvimte. Han ba om å få dø og sa: Det er bedre for meg å dø enn å leve.
3Han sa: I min nød ropte jeg til Herren, og han svarte meg. Fra dødsrikets dyp ropte jeg om hjelp; du hørte min røst.
38Da de hadde spist seg mette, lettet de skipet ved å kaste kornet i sjøen.
6Da de gjorde dette, fanget de en stor mengde fisk, og garnet begynte å revne.
15Han drar dem alle opp med krok, han sleper dem i garnet sitt og samler dem i nota si; derfor gleder han seg og jubler.
9Herren, hærskarenes Gud, hvem er som du? Sterk er du, Herre, og din trofasthet omgir deg.
5Dypene dekket dem; de sank i havdypet som stein.
41Da ble de grepet av stor frykt og sa til hverandre: Hvem er han? Selv vinden og sjøen adlyder ham.
17Skal han derfor tømme garnet sitt og stadig drepe folkeslag uten å skåne?
7Han grunnfester fjellene med sin kraft, omgjordet med styrke.
11Du kløvde havet foran dem, så de gikk gjennom havet på tørr grunn, men forfølgerne deres kastet du i dypet som en stein i veldige vann.
4Da sa Herren: Har du grunn til å være sint?