Jona 1:5
Sjøfolkene ble redde og ropte hver til sin gud. De kastet lasten som var i skipet, på sjøen for å lette det. Men Jona hadde gått ned i det innerste av skipet; han la seg og sov tungt.
Sjøfolkene ble redde og ropte hver til sin gud. De kastet lasten som var i skipet, på sjøen for å lette det. Men Jona hadde gått ned i det innerste av skipet; han la seg og sov tungt.
Sjøfolkene ble redde og ropte hver til sin gud. De kastet lasten i havet for å lette skipet. Men Jona hadde gått ned i skipets rom; der lå han og sov tungt.
Da ble sjøfolkene redde, og hver ropte til sin gud. De kastet lasten som var i skipet, på havet for å lette det. Men Jona hadde gått ned i skipets innerste rom, lagt seg og sov tungt.
Da ble sjøfolkene redde og ropte, hver til sin Gud. De kastet skipets last i havet for å lette det. Men Jona var gått ned i skipets nederste rom, og han lå og sov tungt.
Sjøfolkene ble redde og ropte hver til sin gud. De kastet lasten i havet for å lette skipet, mens Jona derimot hadde gått ned i den innerste delen av skipet, lagt seg ned og sovnet tungt. Skipet var i ferd med å gå i stykker.
Sjømennene ble redde og ropte hver til sin gud. De kastet lasten fra skipet ut i havet for å lette det. Men Jona hadde gått ned i skipets indre og lå der i dyp søvn.
Da ble sjøfolkene meget redde og ropte til hver sin gud, og kastet lasten ut i havet for å lette skipet. Men Jona hadde gått ned i skipets indre og sovnet dypt.
Sjøfolkene ble redde, og de ropte hver til sin gud. De kastet lasten som var på skipet, ut i sjøen for å lette det. Men Jonas hadde gått ned i skipets indre og lå der og sov tungt.
Sjømennene ble redde og ropte hver på sin gud. De kastet lasten ut i sjøen for å gjøre skipet lettere. Men Jonas var gått ned i skipet og lå der og sov.
Sjømennene ble redde og ropte hver til sin gud. De kastet lastene som var om bord, ut i havet for å gjøre skipet lettere. Men Jonas hadde gått ned til skipets indre og lå der i dyp søvn.
Da ble sjømennene redde, og hver mann ropte til sin gud, og kastet lasten fra skipet ut over havet for å lette det. Men Jona hadde sunket ned til skipets sider, og han lå der og sov tungt.
Sjømennene ble redde og ropte hver til sin gud. De kastet lastene som var om bord, ut i havet for å gjøre skipet lettere. Men Jonas hadde gått ned til skipets indre og lå der i dyp søvn.
Da ble sjømennene redde og ropte hver til sin gud. De kastet lasten i sjøen for å lette skipet. Men Jona hadde gått ned i skipets innerste deler, lagt seg ned og sovnet tungt.
The sailors were afraid, and each cried out to his own god. They threw the cargo that was in the ship into the sea to lighten it for them. But Jonah had gone down to the inner part of the ship and had lain down and was fast asleep.
Sjømennene ble redde og ropte hver til sin gud. De kastet lasten ut i havet for å lette skipet. Men Jona hadde gått ned i de nederste rom og lå der og sov tungt.
Og Skibsfolkene frygtede, og de raabte, hver til sin Gud, og de kastede Redskabet, som var udi Skibet, i Havet, at det maatte lettes for dem; men Jonas var nedstegen ved Siderne i Skibet, og laae og sov hart.
Then the mariners were afraid, and cried every man unto his god, and cast forth the wares that were in the ship into the sea, to lighten it of them. But ah was gone down into the sides of the ship; and he lay, and was fast asleep.
Sjøfolkene ble redde og ropte hver på sin gud, og de kastet lasten fra skipet ut i havet for å lette det. Men Jonas hadde gått ned i skipet og lå nå i dyp søvn.
Then the mariners were afraid, and every man cried to his god, and they threw the cargo that was in the ship into the sea, to lighten it. But Jonah had gone down into the sides of the ship; and he lay, and was fast asleep.
Then the mariners were afraid, and cried every man unto his god, and cast forth the wares that were in the ship into the sea, to lighten it of them. But Jonah was gone down into the sides of the ship; and he lay, and was fast asleep.
Sjømennene ble redde, og de ropte hver til sin gud. De kastet lasten som var i skipet overbord for å lette det. Men Jona hadde gått ned i skipets innerste del, lagt seg ned og sov tungt.
Sjømennene ble redde og ropte til hver sin gud. De kastet lasten som var om bord på skipet i sjøen for å lette det. Men Jona var gått ned i skipets indre, hvor han la seg ned og sov tungt.
Sjømennene ble redde, og ropte hver til sin gud, og kastet varene som var på skipet, over bord for å lette det. Men Jona hadde gått ned i skipets innerste deler og lå der og sov tungt.
Sjøfolkene ble grepet av frykt, ropte hver til sin gud, og kastet lasten overbord for å lette skipet. Men Jona hadde gått ned i skipets innerste del, hvor han lå og sov dypt.
And the mariners were afrayed and cried euery man vn to his god and cast out ye goodes yt were in ye sheppe in to ye se to lighten it of the. But Ionas gatt him vnder the hatches and layed him downe and slombrede.
Then the maryners were afrayde, and cried euery man vnto his god: and the goodes that were in the shippe, they cast in to the see, to lighten it off them. But Ionas gat him vnder ye hatches, where he layed him downe and slombred.
Then the mariners were afraide, and cryed euery man vnto his God, and cast the wares that were in the ship, into the sea to lighten it of the: but Ionah was gone downe into the sides of the ship, and he lay downe, and was fast a sleepe.
Then the maryners were afrayde, and cryed euery man vnto his God, and cast the wares that were in the shippe into the sea, to lighten it of them: but Ionas was gone downe into the sides of the shippe, & he laye downe sleeping.
Then the mariners were afraid, and cried every man unto his god, and cast forth the wares that [were] in the ship into the sea, to lighten [it] of them. But Jonah was gone down into the sides of the ship; and he lay, and was fast asleep.
Then the mariners were afraid, and cried every man to his god. They threw the cargo that was in the ship into the sea, to lighten it. But Jonah had gone down into the innermost parts of the ship, and he was laying down, and was fast asleep.
and the mariners are afraid, and cry each unto his god, and cast the goods that `are' in the ship into the sea, to make `it' light of them; and Jonah hath gone down unto the sides of the vessel, and he lieth down, and is fast asleep.
Then the mariners were afraid, and cried every man unto his god; and they cast forth the wares that were in the ship into the sea, to lighten it unto them. But Jonah was gone down into the innermost parts of the ship; and he lay, and was fast asleep.
Then the mariners were afraid, and cried every man unto his god; and they cast forth the wares that were in the ship into the sea, to lighten it unto them. But Jonah was gone down into the innermost parts of the ship; and he lay, and was fast asleep.
Then the sailors were full of fear, every man crying to his god; and the goods in the ship were dropped out into the sea to make the weight less. But Jonah had gone down into the inmost part of the ship where he was stretched out in a deep sleep.
Then the mariners were afraid, and every man cried to his god. They threw the cargo that was in the ship into the sea to lighten the ship. But Jonah had gone down into the innermost parts of the ship, and he was laying down, and was fast asleep.
The sailors were so afraid that each cried out to his own god and they flung the ship’s cargo overboard to make the ship lighter. Jonah, meanwhile, had gone down into the hold below deck, had lain down, and was sound asleep.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
6Skipsføreren gikk bort til ham og sa: Hvordan kan du sove? Stå opp, rop til din Gud! Kanskje vil Gud tenke på oss, så vi ikke går til grunne.
7Da sa de til hverandre: Kom, la oss kaste lodd, så vi kan få vite hvem som er skyld i denne ulykken som har rammet oss. De kastet lodd, og loddet falt på Jona.
8De sa til ham: Fortell oss nå! For hvis skyld har denne ulykken rammet oss? Hva er arbeidet ditt, og hvor kommer du fra? Hva er ditt land, og hvilket folk hører du til?
9Han svarte dem: Jeg er hebreer, og jeg frykter Herren, himmelens Gud, han som har gjort havet og det tørre.
10Da ble mennene grepet av stor frykt og sa til ham: Hva er det du har gjort! For mennene visste at han var på flukt fra Herren, fordi han hadde fortalt dem det.
11De sa til ham: Hva skal vi gjøre med deg, så havet kan bli stille for oss? For havet ble bare mer og mer urolig.
12Han sa til dem: Ta meg og kast meg i havet, så vil havet bli stille for dere. For jeg vet at det er på grunn av meg at denne store stormen har kommet over dere.
13Men mennene rodde hardt for å komme tilbake til land, men de klarte det ikke, for havet ble stadig villere mot dem.
14Da ropte de til Herren og sa: Å, Herre, la oss ikke gå til grunne for denne mannens liv! La ikke uskyldig blod komme over oss! For du, Herre, gjør som du vil.
15Så tok de Jona og kastet ham i havet, og havet sluttet å rase.
16Da ble mennene grepet av stor frykt for Herren. De ofret slaktoffer til Herren og avla løfter.
1Herrens ord kom til Jona, sønn av Amittai:
2Stå opp, gå til den store byen Ninive og rop ut mot den! For ondskapen deres er kommet opp for mitt ansikt.
3Men Jona stod opp for å flykte til Tarsis, bort fra Herren. Han gikk ned til Jaffa og fant et skip som skulle til Tarsis. Han betalte for reisen og gikk om bord for å seile med dem til Tarsis, bort fra Herren.
4Men Herren sendte en kraftig vind over havet, og det ble en stor storm på havet, så skipet truet med å bryte i stykker.
24Og se, det ble et voldsomt uvær på sjøen, så bølgene slo over båten; men han sov.
25De gikk bort til ham, vekket ham og sa: 'Herre, frels oss! Vi går under.'
26Han sa til dem: 'Hvorfor er dere redde, dere lite troende?' Så reiste han seg og truet vinden og sjøen, og det ble blikk stille.
37Da kom det en kraftig virvelstorm, og bølgene slo inn i båten, så den holdt på å fylles.
38Selv lå han i akterenden og sov med hodet på puten. De vekker ham og sier til ham: Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?
1Herren sendte en stor fisk for å sluke Jonas, og Jonas var i fiskens mage i tre dager og tre netter.
2Da ba Jonas til Herren, sin Gud, fra fiskens mage.
23Mens de seilte, sovnet han. Da kom et voldsomt uvær ned over sjøen; båten holdt på å fylles, og de var i fare.
24Da gikk de bort og vekket ham og sa: Mester, mester, vi går under! Han reiste seg og truet vinden og bølgene; de la seg, og det ble stille.
29I frykt for at vi skulle drive på skarpe grunner kastet de fire ankre fra akterenden og ba om at det måtte bli dag.
30Men sjøfolkene forsøkte å flykte fra skipet. De satte livbåten på sjøen under påskudd av at de ville legge ut ankre fra baugen.
17Da de hadde fått den opp, tok de forholdsregler: de surret tauverk rundt skroget for å styrke det. I frykt for å drive inn i Syrten senket de drivankeret og lot seg drive videre.
18Siden vi var hardt drevet av uvær, begynte de dagen etter å kaste last over bord.
19Den tredje dagen kastet vi med egne hender skipets utstyr på sjøen.
8Da solen steg opp, sendte Gud en brennende østavind. Solen slo ned på Jonas hode, og han besvimte. Han ba om å få dø og sa: Det er bedre for meg å dø enn å leve.
10Men jeg vil ofre til deg med takkesang. Det jeg har lovet, vil jeg holde. Frelsen kommer fra Herren.
1Dette var svært ille i Jonas øyne, og han ble sint.
2Han ba til Herren og sa: Å, Herre! Var ikke dette det jeg sa da jeg var i mitt eget land? Derfor skyndte jeg meg å flykte til Tarsis, for jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, langmodig og rik på miskunn, og at du angrer ulykken.
38Da de hadde spist seg mette, lettet de skipet ved å kaste kornet i sjøen.
39Da det ble dag, kjente de ikke igjen landet; men de fikk øye på en bukt med strand. Dit besluttet de, hvis de kunne, å drive skipet.
40De kappet ankrene og lot dem bli i sjøen, samtidig som de løsnet bindingene på rorene. Så heiste de forseilet for vinden og holdt kurs mot stranden.
41Men de støtte på en sandbanke der sjøene møtes og kjørte skipet på grunn. Baugen satte seg fast og sto urørlig, mens akterenden ble brutt i stykker av bølgenes kraft.
5Jona gikk ut av byen og satte seg øst for byen. Der laget han seg en hytte og satte seg i skyggen under den for å se hva som ville hende med byen.
29Alle som griper årene, sjøfolkene og alle sjøens styrmenn går i land; de stiller seg på fast grunn.
23De som går ned på havet i skip, som driver sitt arbeid på store vann,
19Da de hadde rodd omkring fem–seks kilometer, så de Jesus komme gående på sjøen og nærme seg båten, og de ble redde.
27Da den fjortende natten kom, mens vi drev omkring på Adriaterhavet, mente sjøfolkene ved midnatt at land nærmet seg.
4Jona begynte å gå inn i byen, en dagsreise, og han ropte: «Om førti dager skal Nineve bli ødelagt!»
5Da trodde folket i Nineve på Gud. De lyste ut en faste og tok på seg sekkestrie, fra den største til den minste.
26De steg til værs, de sank i dypet; motet sviktet dem i ulykken.
24Båten var allerede midt ute på sjøen og ble hardt plaget av bølgene, for vinden var mot.
7De ga tegn til partnerne i den andre båten om å komme og hjelpe dem. De kom og fylte begge båtene, så de holdt på å synke.
15Skipet ble revet med, og siden vi ikke kunne holde opp mot vinden, ga vi etter og lot oss drive.