Markus 9:24
Straks ropte guttens far: Jeg tror! Hjelp meg i min vantro!
Straks ropte guttens far: Jeg tror! Hjelp meg i min vantro!
Straks ropte guttens far gråtende: Herre, jeg tror. Hjelp min vantro!
Med det samme ropte guttens far, med tårer: "Jeg tror; Herre, hjelp min vantro!"
Straks ropte guttens far med tårer: Herre, jeg tror! Hjelp min vantro!
Og straks ropte barnets far og sa med tårer: Jeg tror, Herre; hjelp min vantro!
Og straks ropte faren til gutten med tårer og sa: Jeg tror; hjelp min tvil.
Og straks ropte barnefaren ut og sa med tårer: Herre, jeg tror; hjelp meg mot min vantro.
Straks ropte guttens far gråtende: Jeg tror! Hjelp min vantro!
Straks ropte guttens far og sa med tårer: Herre, jeg tror; hjelp min vantro!
Straks ropte guttens far med tårer: Jeg tror! Hjelp min vantro!
Straks ropte guttens far og sa med tårer: Herre, jeg tror! Hjelp min vantro.
Straks ropte faren med tårer: «Herre, jeg tror – hjelp min vantro!»
Straks ropte guttens far med tårer og sa: «Herre, jeg tror! Hjelp min vantro!»
Straks ropte guttens far med tårer og sa: «Herre, jeg tror! Hjelp min vantro!»
Straks ropte guttens far: «Jeg tror! Hjelp min vantro!»
Immediately the father of the child cried out, 'I believe! Help my unbelief!'
Straks ropte guttens far og sa med tårer: Jeg tror, Herre, hjelp min vantro!
Og strax raabte Barnets Fader grædende og sagde: Jeg troer, Herre! hjælp min Vantro.
And straightway the father of the child cried out, and said with tears, Lord, I believe; help thou mine unbelief.
Straks ropte barnets far med tårer: Herre, jeg tror! Hjelp min vantro.
Immediately the father of the child cried out, and said with tears, Lord, I believe; help my unbelief.
And straightway the father of the child cried out, and said with tears, Lord, I believe; help thou mine unbelief.
Straks ropte guttens far: "Jeg tror. Hjelp min vantro!"
Barnets far ropte straks med tårer: 'Jeg tror! Hjelp min vantro!'
Straks ropte barnets far ut: Jeg tror; hjelp min vantro!
Straks ropte guttens far: Jeg tror! Hjelp min vantro.
{G2532} Straightway the father of the child cried out, and said, {G3326} {G1144} {G2962} I believe; help thou mine unbelief.
And streygth waye the father of the chylde cryed with teares sayinge: Lorde I beleve helpe myne vnbelefe.
And immediatly the father of the childe cried with teares, and sayde: LORDE I beleue: O helpe thou myne vnbeleue.
And straightway the father of the childe crying with teares, saide, Lorde, I beleeue: helpe my vnbeliefe.
And strayghtwaye the father of the childe cryed with teares, saying: Lorde I beleue, helpe thou mine vnbeliefe.
And straightway the father of the child cried out, and said with tears, Lord, I believe; help thou mine unbelief.
Immediately the father of the child cried out with tears, "I believe. Help my unbelief!"
and immediately the father of the child, having cried out, with tears said, `I believe, sir; be helping mine unbelief.'
Straightway the father of the child cried out, and said, I believe; help thou mine unbelief.
Straightway the father of the child cried out, and said, I believe; help thou mine unbelief.
Straight away the father of the child gave a cry, saying, I have faith; make my feeble faith stronger.
Immediately the father of the child cried out with tears, "I believe. Help my unbelief!"
Immediately the father of the boy cried out and said,“I believe; help my unbelief!”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
17En i mengden svarte: Lærer, jeg brakte sønnen min til deg; han har en ånd som gjør ham stum.
18Hvor den bare griper ham, slår den ham til jorden; han fråder, skjærer tenner og blir stiv. Jeg ba disiplene dine drive den ut, men de maktet det ikke.
19Han svarte: Du vantro slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor lenge skal jeg tåle dere? Før ham hit til meg!
20De førte ham til Jesus. Da ånden fikk se ham, rykte den straks i gutten. Han falt til jorden og rullet omkring mens han frådet.
21Jesus spurte faren: Hvor lenge har det vært slik med ham? Han svarte: Fra han var liten.
22Ofte har den kastet ham både i ild og i vann for å ta livet av ham. Men om du kan gjøre noe, så ha medfølelse med oss og hjelp oss!
23Om du kan! Alt er mulig for den som tror.
25Da Jesus så at folk strømmet sammen, truet han den urene ånden og sa til den: Du stumme og døve ånd, jeg befaler deg: Far ut av ham og kom aldri mer inn i ham!
26Da skrek den høyt, slet voldsomt i ham og fór ut. Gutten ble som død, så mange sa: Han er død.
27Men Jesus tok ham i hånden og reiste ham opp, og han sto opp.
28Da Jesus var kommet inn i huset, spurte disiplene ham i enrum: Hvorfor var det vi ikke kunne drive den ut?
29Han sa til dem: Dette slaget kan ikke drives ut ved noe annet enn bønn og faste.
38Og se, en mann i mengden ropte: «Mester, jeg ber deg, se til sønnen min; han er mitt eneste barn.»
39Se, en ånd griper ham, og straks skriker han; den kaster ham i kramper så skummet står om munnen, og den forlater ham knapt uten å ha skadet ham.
40Jeg ba disiplene dine om å drive den ut, men de klarte det ikke.
41Jesus svarte: «Du vantro og vrange slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere og tåle dere? Bring sønnen din hit!»
42Mens han ennå var på vei bort til ham, kastet demonen ham i bakken og lot ham få kramper. Men Jesus truet den urene ånden, helbredet gutten og gav ham tilbake til faren.
38Han sa: Jeg tror, Herre! Og han kastet seg ned for ham.
35Jesus fikk høre at de hadde kastet ham ut. Da han fant ham, sa han: Tror du på Guds Sønn?
36Han svarte: Hvem er han, Herre, så jeg kan tro på ham?
14Da de kom fram til folkemengden, kom en mann bort til ham og falt på kne for ham.
15Han sa: Herre, ha barmhjertighet med sønnen min! Han er månesyk og har store plager; ofte faller han i ilden og ofte i vannet.
16Jeg tok ham med til disiplene dine, men de klarte ikke å helbrede ham.
17Jesus svarte: Du vantro og vrange slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor lenge skal jeg holde ut med dere? Bring ham hit til meg.
18Da truet Jesus demonen, og den fór ut av ham, og gutten ble frisk fra samme stund.
19Da disiplene kom til Jesus i enerom, sa de: Hvorfor kunne ikke vi drive den ut?
28Da han kom inn i huset, gikk de blinde fram til ham. Jesus sa til dem: «Tror dere at jeg kan gjøre dette?» De svarte: «Ja, Herre.»
29Da rørte han ved øynene deres og sa: «Det skal skje med dere etter deres tro.»
47Da han fikk høre at Jesus var kommet fra Judea til Galilea, dro han til ham og ba ham komme ned og helbrede sønnen hans, for han holdt på å dø.
48Jesus sa da til ham: Dersom dere ikke ser tegn og under, vil dere slett ikke tro.
49Den kongelige embetsmannen sier til ham: Herre, kom ned før barnet mitt dør.
50Jesus sier til ham: Gå; sønnen din lever. Mannen trodde det ordet Jesus sa til ham, og gikk.
36Men Jesus, som straks hørte det som ble sagt, sier til synagogeforstanderen: Frykt ikke, bare tro.
50Men da Jesus hørte det, svarte han ham: Frykt ikke! Bare tro, så skal hun bli helbredet.
31Straks rakte Jesus ut hånden, grep tak i ham og sa til ham: Du lite troende, hvorfor tvilte du?
25Men Jesus truet ham og sa: Ti stille, og far ut av ham!
26Den urene ånden rev og slet i mannen, skrek høyt og fór ut av ham.
25Men hun kom og kastet seg ned for ham og sa: «Herre, hjelp meg!»
7Han ropte med høy røst: Hva har jeg med deg å gjøre, Jesus, Den høyeste Guds Sønn? Jeg besverger deg ved Gud: Plag meg ikke!
40Jesus stanset og sa at han skulle føres til ham. Da han kom nær, spurte han ham,
41'Hva vil du jeg skal gjøre for deg?' Han svarte: 'Herre, la meg få synet igjen.'
42Jesus sa til ham: 'Få synet igjen! Din tro har frelst deg.'
53Da skjønte faren at det var i den timen da Jesus hadde sagt til ham: Sønnen din lever. Og han kom til tro, han og hele hans hus.
38Da ropte han: 'Jesus, Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!'
34Så løftet han blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effata», det betyr: «Bli åpnet!»
51Jesus tok til orde og sa til ham: Hva vil du jeg skal gjøre for deg? Den blinde sa til ham: Rabbuni, at jeg må få synet igjen.
18Mens han talte til dem, se, kom en synagogeforstander, falt ned for ham og sa: «Min datter er nettopp død. Men kom og legg hånden din på henne, så vil hun leve.»
47Da han fikk høre at det var Jesus fra Nasaret, begynte han å rope: Jesus, Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!
23og ba ham inntrengende: Min lille datter er nær ved å dø. Kom og legg hendene på henne så hun kan bli frisk og leve.
6Han sa: 'Herre, tjeneren min ligger hjemme lam og har store smerter.'