Salmenes bok 107:30
De gledet seg da det stilnet, og han førte dem til havnen de ønsket.
De gledet seg da det stilnet, og han førte dem til havnen de ønsket.
Da gleder de seg over at det blir stille, og han fører dem til havnen de lengtet etter.
Da gledet de seg over at det ble ro, og han førte dem til den havnen de ønsket.
Da ble de glade fordi det ble stille, og han førte dem til den havn de ønsket.
De gledet seg da det ble stille, og han førte dem til havnen de ønsket.
Da gleder de seg fordi de er rolige, og han leder dem til den havnen de ønsket.
Da blir de glade fordi det er stille; så fører han dem til havn de lengtet etter.
Da gledet de seg over at det ble stille, og han førte dem til havn som de ønsket.
Så gledet de seg over at det ble stille, og han førte dem til den ønskede havn.
Da gleder de seg fordi det er stille; så fører han dem til den havn de ønsket seg.
Da gledet de seg over stillheten, og han førte dem til deres ettertraktede ly.
Da gleder de seg fordi det er stille; så fører han dem til den havn de ønsket seg.
De gledet seg da det ble stille, og han førte dem til havnens ønskede sted.
They rejoiced when the waters grew calm, and He guided them to the harbor they desired.
Så ble de glade fordi de ble stille, og han førte dem til den havn de ønsket.
Da bleve de glade, at de vare blevne stille; og han førte dem i Havn efter deres Begjæring —
Then are they glad because they be quiet; so he bringeth them unto their desired haven.
Da var de glade fordi det ble stille, og han førte dem til den havn de ønsket.
Then they are glad because they are quiet; so he brings them to their desired haven.
Then are they glad because they be quiet; so he bringeth them unto their desired haven.
Da gleder de seg fordi det er stille, så han fører dem til den havn de ønsket.
Og de gledet seg over at de ble rolige, og han førte dem til den havn de ønsket.
Da gleder de seg fordi de er rolige; så fører han dem til den havn de ønsker.
Da blir de glade fordi havet roer seg, og han fører dem til den ønskede havnen.
The are they glad because they be at rest, & so he bryngeth them vnto the hauen where they wolde be.
When they are quieted, they are glad, and hee bringeth them vnto the hauen, where they would be.
Then be they glad because they are at rest: and he bringeth them to the hauen where they woulde be.
Then are they glad because they be quiet; so he bringeth them unto their desired haven.
Then they are glad because it is calm, So he brings them to their desired haven.
And they rejoice because they are quiet, And He leadeth them to the haven of their desire.
Then are they glad because they are quiet; So he bringeth them unto their desired haven.
Then are they glad because they are quiet; So he bringeth them unto their desired haven.
Then they are glad, because the sea is quiet, and he takes them to the harbour of their desire.
Then they are glad because it is calm, so he brings them to their desired haven.
The sailors rejoiced because the waves grew quiet, and he led them to the harbor they desired.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
21Må de takke Herren for hans miskunn, for hans under mot mennesker,
22og bære fram takkeoffer og fortelle om hans gjerninger med jubel.
23De som går ned på havet i skip, som driver sitt arbeid på store vann,
24de fikk se Herrens gjerninger, hans under i dypet.
25Han talte og reiste opp en stormvind som løftet bølgene.
26De steg til værs, de sank i dypet; motet sviktet dem i ulykken.
27De ravet og vaklet som drukne, all deres klokskap sviktet.
28Da ropte de til Herren i sin nød, og han førte dem ut av trengslene.
29Han gjorde stormen til stille, og bølgene la seg.
31Må de takke Herren for hans miskunn, for hans under mot mennesker,
7Han grunnfester fjellene med sin kraft, omgjordet med styrke.
11De sa til ham: Hva skal vi gjøre med deg, så havet kan bli stille for oss? For havet ble bare mer og mer urolig.
12Han sa til dem: Ta meg og kast meg i havet, så vil havet bli stille for dere. For jeg vet at det er på grunn av meg at denne store stormen har kommet over dere.
13Men mennene rodde hardt for å komme tilbake til land, men de klarte det ikke, for havet ble stadig villere mot dem.
32Og da de gikk om bord i båten, stilnet vinden.
15Så tok de Jona og kastet ham i havet, og havet sluttet å rase.
7Hele jorden har fått ro og hvile; de bryter ut i jubel.
6Da ropte de til Herren i sin nød; fra deres trengsler reddet han dem.
7Han førte dem på rett vei så de kunne gå til en by der de kunne bo.
8Må de takke Herren for hans miskunn, for hans under mot mennesker,
53Han ledet dem trygt, de var uten frykt; men havet dekket deres fiender.
13Da ropte de til Herren i sin nød; fra deres trengsler frelste han dem.
14Han førte dem ut av mørke og dødsskygge og brøt i stykker deres lenker.
15Må de takke Herren for hans miskunn, for hans under mot mennesker,
37Da kom det en kraftig virvelstorm, og bølgene slo inn i båten, så den holdt på å fylles.
38Selv lå han i akterenden og sov med hodet på puten. De vekker ham og sier til ham: Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?
39Han våknet, truet vinden og sa til sjøen: Ti stille! Vær rolig! Da la vinden seg, og det ble blikk stille.
40Han sa til dem: Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ingen tro?
23Mens de seilte, sovnet han. Da kom et voldsomt uvær ned over sjøen; båten holdt på å fylles, og de var i fare.
24Da gikk de bort og vekket ham og sa: Mester, mester, vi går under! Han reiste seg og truet vinden og bølgene; de la seg, og det ble stille.
9Herren, hærskarenes Gud, hvem er som du? Sterk er du, Herre, og din trofasthet omgir deg.
26Han sa til dem: 'Hvorfor er dere redde, dere lite troende?' Så reiste han seg og truet vinden og sjøen, og det ble blikk stille.
27Men mennene undret seg og sa: 'Hva er dette for en, siden både vinden og sjøen adlyder ham?'
19Da ropte de til Herren i sin nød; fra deres trengsler frelste han dem.
10Du blåste med din vind, og havet dekket dem; de sank som bly i de veldige vannmassene.
17Der slutter de onde å rase, og der får de utmattede hvile.
24Og se, det ble et voldsomt uvær på sjøen, så bølgene slo over båten; men han sov.
15Han drar dem alle opp med krok, han sleper dem i garnet sitt og samler dem i nota si; derfor gleder han seg og jubler.
17Rettferds gjerning skal være fred, og rettferdens arbeid ro og trygghet til evig tid.
18Mitt folk skal bo i fredelige boliger, i sikre hjem og på fredfylte hvilesteder.
29Når han gir stillhet, hvem kan da fordømme? Når han skjuler sitt ansikt, hvem kan da se ham? Det gjelder like fullt et folk som et menneske,
14De løfter sin røst og jubler; over Herrens majestet roper de fra havet.
13Da det så blåste en svak sønnavind, mente de at de hadde fått det som de ønsket. De lettet anker og fulgte kysten av Kreta på nært hold.
40De kappet ankrene og lot dem bli i sjøen, samtidig som de løsnet bindingene på rorene. Så heiste de forseilet for vinden og holdt kurs mot stranden.
41Men de støtte på en sandbanke der sjøene møtes og kjørte skipet på grunn. Baugen satte seg fast og sto urørlig, mens akterenden ble brutt i stykker av bølgenes kraft.
21Da ville de ta ham opp i båten, og straks var båten ved land der de skulle.
7Havet bruser og alt som fyller det, verden og de som bor der.
12Da trodde de hans ord og sang hans pris.
7Ved din trussel flyktet de, ved lyden av din torden skyndte de seg bort.
51Så steg han opp til dem i båten, og vinden la seg. De var helt ute av seg av undring og forundret seg storlig.