Salmenes bok 78:35
De kom i hu at Gud var deres klippe, at Gud, Den Høyeste, var deres gjenløser.
De kom i hu at Gud var deres klippe, at Gud, Den Høyeste, var deres gjenløser.
Da husket de at Gud var deres klippe, og at Gud, Den Høyeste, var deres forløser.
De husket at Gud var deres klippe, og Gud, Den høyeste, deres gjenløser.
De husket at Gud var deres klippe, og Den Høyeste Gud deres forløser.
De husket da at Gud var deres klippe, og Gud Den høyeste deres gjenløser.
De husket at Gud var deres klippe, og Den Høyeste Gud deres forløser.
Og de husket at Gud var deres klippe, og den høye Gud deres frelser.
Og de husket at Gud var deres klippe, og Den Høyeste Gud deres frelser.
De husket at Gud var deres klippe, Gud, Den Høyeste, deres forløser.
Og de husket at Gud var deres klippe, og den høyeste Gud deres forløser.
Og de husket at Gud var deres klippe, og den Høyeste deres Frelser.
Og de husket at Gud var deres klippe, og den høyeste Gud deres forløser.
De husket at Gud var deres klippe, og Gud Den Høyeste var deres forløser.
They remembered that God was their rock, the Most High God their Redeemer.
De husket at Gud var deres klippe, og Gud den Høyeste deres forløser.
Og de kom ihu, at Gud var deres Klippe, og den høieste Gud deres Gjenløser.
And they remembered that God was their rock, and the high God their redeemer.
Og de husket at Gud var deres klippe, og at den høye Gud var deres forløser.
And they remembered that God was their rock, and the high God their redeemer.
And they remembered that God was their rock, and the high God their redeemer.
De kom i hu at Gud var deres klippe, Den høyeste Gud deres forløser.
De husket at Gud var deres klippe, og Gud Den Høyeste deres forløser.
De husket at Gud var deres klippe, og Den Høyeste Gud, deres forløser.
De husket at Gud var deres klippe, og Gud den Høyeste var deres frelser.
And they remembered that God was their rock, And the Most High God their redeemer.
And they remembered{H8799)} that God was their rock, and the high God their redeemer{H8802)}.
They thought then that God was their socoure, and that the hye God was their redemer.
And they remembred that God was their strength, and the most high God their redeemer.
Neuerthelesse they dyd but flatter him with their mouth: and they made hym a lye with their tongue.
And they remembered that God [was] their rock, and the high God their redeemer.
They remembered that God was their rock, The Most High God their redeemer.
And they remember that God `is' their rock, And God Most High their redeemer.
And they remembered that God was their rock, And the Most High God their redeemer.
And they remembered that God was their rock, And the Most High God their redeemer.
In the memory that God was their Rock, and the Most High God their saviour.
They remembered that God was their rock, the Most High God, their redeemer.
They remembered that God was their protector, and that God Most High was their deliverer.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
34Når han drepte dem, søkte de ham; de vendte om og søkte Gud iherdig.
39Han husket at de var kjøtt, en vind som farer forbi og ikke kommer igjen.
40Hvor ofte trosset de ham i ørkenen, bedrøvet ham i ødemarken!
41Igjen og igjen vendte de seg bort og fristet Gud, de krenket Israels Hellige.
42De husket ikke hans hånd, dagen da han fridde dem fra fienden,
18Mot Klippen som fødte deg var du tankeløs; Gud som bar deg fram, glemte du.
37Han vil si: Hvor er deres guder, klippen de søkte tilflukt hos?
21De glemte Gud, sin frelser, som gjorde store ting i Egypt,
44Likevel så han til dem i trengsel da han hørte deres rop.
45Han husket sin pakt med dem og lot seg bevege til medynk etter sin store miskunn.
7Da skulle de sette sin tillit til Gud, ikke glemme Guds gjerninger, men holde hans bud.
8Og ikke bli som sine fedre, en vrang og trassig slekt, en slekt som ikke gjorde sitt hjerte fast, og hvis ånd ikke var tro mot Gud.
34Israels barn husket ikke Herren, sin Gud, som hadde berget dem fra hånden til alle fiendene rundt omkring.
24Da hørte Gud deres stønn og husket sin pakt med Abraham, Isak og Jakob.
25Gud så til israelittene, og Gud kjente dem.
2Han sa: Herren er min klippe, min borg og min redningsmann.
3Gud er min klippe; hos ham tar jeg tilflukt, mitt skjold og mitt frelseshorn, min faste borg og min tilflukt, min frelser; fra vold frelser du meg.
32For hvem er Gud uten Herren? Hvem er en klippe uten vår Gud?
2Jeg elsker deg, Herre, min styrke!
11De glemte hans gjerninger, hans under som han hadde vist dem.
36Men de bedro ham med sin munn og løy for ham med sin tunge.
31For deres klippe er ikke som vår Klippe – det innser til og med våre fiender.
10Har Gud glemt å være nådig? Har han i vrede stengt sine barmhjertigheter? Sela.
56Men de fristet og trosset Gud, Den Høyeste; hans vitnesbyrd holdt de ikke.
10Han frelste dem fra den som hatet, og fridde dem ut fra fiendens hånd.
17Men de fortsatte å synde mot ham og satte Den Høyeste på prøve i det tørre landet.
22Men Herren er blitt min borg, min Gud er klippen der jeg søker tilflukt.
31Guds vei er fullkommen, Herrens ord er lutret; han er et skjold for alle som tar tilflukt hos ham.
8Husk dette og vær modige, ta det til hjertet, dere opprørere.
4Men du er den Hellige, du som troner på Israels lovsanger.
11For deres gjenløser er sterk; han vil føre deres sak mot deg.
27De sier til treet: «Du er min far!» og til steinen: «Du har født oss!» For de har vendt meg ryggen og ikke ansiktet. Men når ulykken kommer, sier de: «Stå opp og frels oss!»
21De tørstet ikke da han førte dem gjennom ødemarkene; han lot vann strømme for dem fra klippen. Han kløvde klippen, og vannet rant.
7Våre fedre i Egypt skjønte ikke dine under. De husket ikke din store miskunn, men satte seg opp mot ham ved havet, ved Sivsjøen.
6Da ropte de til Herren i sin nød; fra deres trengsler reddet han dem.
15Du gav dem brød fra himmelen mot sulten og lot vann komme ut av klippen for tørsten deres. Du sa til dem at de skulle gå inn for å ta i eie det landet du med løftet hånd hadde lovet å gi dem.
2Husk din menighet, som du vant deg i gammel tid, du forløste stammen som er din arv, Sion-fjellet der du tok bolig.
8Herren, vår Gud, du svarte dem; du var dem en tilgivende Gud, men du straffet dem for deres misgjerninger.
18Selv da de laget seg en støpt kalv og sa: «Dette er din Gud, som førte deg opp fra Egypt», og de begikk store gudsbespottelser,
7De lar minnet om din store godhet velle fram, og de jubler over din rettferd.
13Da ropte de til Herren i sin nød; fra deres trengsler frelste han dem.
8Han sa: "Sannelig, de er mitt folk, barn som ikke vil svike." Og han ble deres frelser.
6Husk din barmhjertighet, Herre, og din kjærlighet; de er fra evig tid.
28Da ropte de til Herren i sin nød, og han førte dem ut av trengslene.
4Men i sin trengsel vendte de tilbake til Herren, Israels Gud; de søkte ham, og han lot seg finne av dem.
8han som gjør klippen til en vannrik innsjø, harde fjellet til en kilde med vann.
8Kom ikke våre fedres skyld i hu mot oss! Skynd deg, la din barmhjertighet komme oss i møte, for vi er svært nedbøyd.
19Da ropte de til Herren i sin nød; fra deres trengsler frelste han dem.