2 Krønikebok 33:12
Da han var i trengsel, bønnfalt han Herren, sin Gud, og ydmyket seg dypt for sine fedres Gud.
Da han var i trengsel, bønnfalt han Herren, sin Gud, og ydmyket seg dypt for sine fedres Gud.
Da han var i nød, ba han inderlig til Herren, sin Gud, og ydmyket seg dypt for sine fedres Gud,
Da han kom i nød, søkte han Herren sin Guds velvilje og ydmyket seg dypt for sine fedres Gud.
I sin nød bønnfalt han HERREN sin Gud og ydmyket seg dypt for sine fedres Gud.
Men i sin nød oppsøkte han Herren sin Gud og ydmyket seg dypt for sin forfedres Gud.
Da han var i nød, ba han til Herren sin Gud og ydmyket seg dypt for sine fedres Gud.
Og da han var i trengsel, ba han til Herren sin Gud, og ydmyket seg sterkt for fedrenes Gud,
Da han var i nød, ba han ydmykt til Herren sin Gud, og ydmyket seg sterkt for sine fedres Gud.
Da han var i nød, bønnfalt han Herren, sin Gud, og ydmyket seg dypt for sine fedres Gud.
I sin nød ba han til Herren sin Gud og ydmyket seg dypt for sine fedres Gud.
Og da han var i nød, vendte han seg til HERREN, sin Gud, og ydmyket seg sterkt for sine fedres Gud.
I sin nød ba han til Herren sin Gud og ydmyket seg dypt for sine fedres Gud.
I sin nød ba han til Herren sin Gud og ydmyket seg dypt for sine fedres Gud.
When he was in distress, he sought the favor of the LORD his God and humbled himself greatly before the God of his ancestors.
Da han var i nød, bønnfalt han Herren sin Gud og ydmyket seg mye for sine fedres Gud.
Og der han var i Angest, bad han ydmygeligen for Herrens sin Guds Ansigt og ydmygede sig saare for sine Fædres Guds Ansigt.
And when he was in affliction, he besought the LORD his God, and humbled himself greatly before the God of his fathers,
Da han var i nød, ba han Herren sin Gud, og ydmyket seg dypt for sine fedres Gud.
And when he was in distress, he sought the LORD his God and humbled himself greatly before the God of his fathers.
And when he was in affliction, he besought the LORD his God, and humbled himself greatly before the God of his fathers,
Da han var i nød, bønnfalt han Herren, sin Gud, og ydmyket seg stort for sine fedres Gud.
I sin nød søkte han Herren sin Gud og ydmyket seg dypt for sine fedres Gud.
Da han var i nød, ba han Herren sin Gud om nåde og ydmyket seg dypt for sine fedres Gud.
Og i sin nød ropte han til Herren sin Gud, og ydmyket seg for sine fedres Gud.
And when he was in affliction, he besought the LORD his God, and humbled himself greatly before the God of his fathers,
And whan he was in trouble, he made intercession before the LORDE his God, and humbled him selfe greatly before the God of his fathers,
And when he was in tribulation, he prayed to the Lorde his God, and humbled him selfe greatly before the God of his fathers,
And when he was in tribulation, he besought the Lord his God, and humbled him selfe exceedingly before the God of his fathers,
And when he was in affliction, he besought the LORD his God, and humbled himself greatly before the God of his fathers,
When he was in distress, he begged Yahweh his God, and humbled himself greatly before the God of his fathers.
And when he is in distress he hath appeased the face of Jehovah his God, and is humbled exceedingly before the God of his fathers,
And when he was in distress, he besought Jehovah his God, and humbled himself greatly before the God of his fathers.
And when he was in distress, he besought Jehovah his God, and humbled himself greatly before the God of his fathers.
And crying out to the Lord his God in his trouble, he made himself low before the God of his fathers,
When he was in distress, he begged Yahweh his God, and humbled himself greatly before the God of his fathers.
In his pain Manasseh asked the LORD his God for mercy and truly humbled himself before the God of his ancestors.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
13Han ba til ham, og Herren lot seg bønnfalle og hørte hans bønn. Han førte ham tilbake til Jerusalem, til hans kongedømme. Da skjønte Manasse at Herren er Gud.
10Herren talte til Manasse og til folket hans, men de ville ikke høre.
11Da lot Herren hærførerne til Assyrias konge komme over dem. De tok Manasse til fange med kroker, bandt ham med kobberlenker og førte ham til Babylon.
18Det som ellers er å fortelle om Manasse, hans bønn til sin Gud, og ordene fra seerne som talte til ham i Herrens, Israels Guds, navn – se, det står i krøniken om Israels konger.
19Hans bønn og hvordan Gud bønnhørte ham, all hans synd og troløshet, og stedene der han bygde høyder og stilte opp Asjerapåler og utskårne bilder før han ydmyket seg – se, det er skrevet i seernes beretning.
12Da han ydmyket seg, vendte Herrens vrede seg fra ham, slik at det ikke ble fullstendig ødeleggelse. Også i Juda fantes det gode ting.
23Så fastet vi og ba vår Gud om dette, og han bønnhørte oss.
32Og nå, vår Gud, du store, mektige og fryktinngytende Gud som holder pakten og miskunnen: La ikke all den nød som har rammet oss – våre konger, høvdinger, prester og profeter, våre fedre og hele ditt folk – fra assyrerkongenes dager og til denne dag, være liten i dine øyne.
2Da vendte Hiskia ansiktet mot veggen og ba til Herren.
3Han sa: Å, Herre, kom i hu at jeg har vandret for ditt ansikt i troskap og med et helt hjerte, og at jeg har gjort det som er godt i dine øyne. Og Hiskia gråt sårt.
33Når ditt folk Israel blir slått av fienden fordi de har syndet mot deg, og de vender om til deg og bekjenner ditt navn og ber og bønnfaller deg i dette huset,
2Da vendte han ansiktet mot veggen og ba til Herren:
3Å, Herre, kom i hu at jeg har vandret for ditt ansikt i troskap og med et helt hjerte, og at jeg har gjort det som er godt i dine øyne. Og Hiskia brast i stor gråt.
4Men da de i sin nød vendte om til Herren, Israels Gud, og søkte ham, lot han seg finne av dem.
23Den gangen bønnfalt jeg Herren og sa:
3Jeg vendte ansiktet mot Herren Gud for å søke ham med bønn og inderlige bønner, med faste, sekk og aske.
4Jeg ba til Herren, min Gud, og bekjente og sa: Å, Herre, du store og fryktinngytende Gud, som holder pakten og miskunnen mot dem som elsker deg og holder dine bud,
4Da jeg hørte disse ordene, satte jeg meg ned og gråt; jeg sørget i flere dager. Jeg fastet og ba foran himmelens Gud.
5Og jeg sa: Å, HERRE, himmelens Gud, du store og fryktinngytende Gud, som holder pakten og viser miskunn mot dem som elsker deg og holder dine bud.
35Når himmelen er lukket og det ikke blir regn fordi de har syndet mot deg, og de ber vendt mot dette stedet og bekjenner ditt navn og vender om fra sin synd fordi du har ydmyket dem,
6Da bøyde lederne i Israel og kongen seg og sa: Herren er rettferdig.
15Og Hiskia ba til Herren og sa:
44Likevel så han til dem i trengsel da han hørte deres rop.
23Men han ydmyket seg ikke for Herren slik Manasse, faren hans, hadde ydmyket seg; tvert imot økte Amon sin skyld.
27Fordi ditt hjerte var ydmykt, og du ydmyket deg for Gud da du hørte hans ord mot dette stedet og mot dets innbyggere, og du ydmyket deg for mitt ansikt, rev klærne dine og gråt for meg, så har også jeg hørt deg, sier Herren.
4Men Joahas bønnfalt Herren, og Herren hørte ham, for han så den trengsel Israel led – kongen i Aram undertrykte dem.
20Kongen Hiskia og profeten Jesaja, sønn av Amos, ba for dette og ropte til himmelen.
37og de tar det til hjertet der i landet de er ført til fangenskap, og de vender om og bønnfaller deg i fangenskapslandet og sier: ‘Vi har syndet, vi har handlet urett og vært onde,’
30Når du er i trengsel, og alle disse tingene kommer over deg i de siste dager, da skal du vende tilbake til Herren din Gud og høre på hans røst.
19hver og en som har lagt hele sitt hjerte i å søke Gud, Herren, sine fedres Gud, selv om han ikke er renset slik det kreves for helligdommen.
19Fordi hjertet ditt var følsomt, og du ydmyket deg for Herren da du hørte det jeg har talt mot dette stedet og dets innbyggere, så det skulle bli til skrekk og forbannelse, og fordi du rev klærne dine og gråt for mitt ansikt, har også jeg hørt deg, sier Herren.
47og de tar det til hjertet der i landet hvor de er bortført, og de vender om og bønnfaller deg i sine fangers land og sier: Vi har syndet og handlet urett, vi har gjort ondt,
22Også i den tiden da han var i nød, fortsatte kong Ahas å være troløs mot Herren.
16Herre, i trengsel søkte de deg; de øste ut en hviskende bønn da din tukt kom over dem.
26Når himmelen lukkes og det ikke kommer regn fordi de har syndet mot deg, og de ber vendt mot dette stedet og bekjenner ditt navn og vender om fra sin synd fordi du har ydmyket dem,
26Men Hiskia ydmyket seg for sitt hovmod i hjertet, han og innbyggerne i Jerusalem, og Herrens vrede kom ikke over dem i Hiskias dager.
13Etter alt som er kommet over oss på grunn av våre onde gjerninger og vår store skyld – enda du, vår Gud, har straffet oss mindre enn vår skyld fortjente og gitt oss en slik rest som denne –
20Mens jeg ennå talte og ba og bekjente min synd og mitt folk Israels synd og la fram min bønn for Herren, min Gud, for min Guds hellige fjell,
6Da tok kongen til orde og sa til Guds mann: Vær så snill og be Herren din Gud om nåde og gå i forbønn for meg, så hånden min blir ført tilbake. Guds mann ba Herren, og kongens hånd kom tilbake til ham og ble som før.
24Dere som frykter Herren, pris ham! Hele Jakobs ætt, ær ham! Hele Israels ætt, frykt ham!
13Slik det står skrevet i Moses’ lov, er all denne ulykken kommet over oss. Likevel har vi ikke søkt nåde for Herrens, vår Guds, ansikt ved å vende om fra vår skyld og vinne innsikt i din sannhet.
25Jeg lå derfor framfor Herren de førti dagene og de førti nettene da jeg lå der, for Herren hadde sagt at han ville utslette dere.
24Når ditt folk Israel blir slått av fienden fordi de har syndet mot deg, og de vender om, bekjenner ditt navn, ber og bønnfaller for ditt ansikt i dette huset,
29da, hver bønn og hver inderlige bønn fra ethvert menneske og fra hele ditt folk Israel, når hver kjenner sin egen plage og smerte og løfter hendene mot dette huset,
1Mens Esra ba og bekjente, gråt og lå kastet ned foran Guds hus, samlet det seg til ham fra Israel en svært stor forsamling av menn, kvinner og barn, for folket gråt sårt.
3Dette skjedde mot Juda etter Herrens ord, for å fjerne dem fra hans åsyn, på grunn av Manasses synder, alt det han hadde gjort.
13Men jeg – da de var syke, tok jeg sekk på som klær; jeg plaget meg med faste, og min bønn vendte tilbake til mitt bryst.
2Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne, etter de folkenes avskyelige skikker som Herren hadde drevet bort for israelittene.
38hva som helst for bønn og begjæring som kommer fra hvert menneske eller fra hele ditt folk Israel – når hver og en kjenner sin hjertes plage og løfter hendene mot dette huset –