Salmenes bok 35:13
Men jeg – da de var syke, tok jeg sekk på som klær; jeg plaget meg med faste, og min bønn vendte tilbake til mitt bryst.
Men jeg – da de var syke, tok jeg sekk på som klær; jeg plaget meg med faste, og min bønn vendte tilbake til mitt bryst.
Men jeg, da de var syke, kledde meg i sekkestrie; jeg ydmyket min sjel med faste, og min bønn vendte tilbake til mitt eget bryst.
Men jeg – da de var syke – kledde jeg meg i sekk; jeg ydmyket min sjel med faste, og min bønn vendte tilbake til mitt bryst.
Men når de var syke, kledde jeg meg i sekkestrie. Jeg ydmyket min sjel med faste, og min bønn vendte tilbake til mitt bryst.
Men jeg, da de var syke, kledde jeg meg i sekk og ydmyket min sjel med faste, og min bønn ventet på meg.
Men da de var syke, kledde jeg meg i sekk; jeg ydmyket min sjel med faste, og min bønn vendte tilbake til mitt eget bryst.
Men jeg, når de var syke, kledde jeg meg i sekkeklær: jeg ydmyket meg med faste; og min bønn kom tilbake til mitt bryst.
Men når de var syke, kledde jeg meg i sekkestrie, jeg plaget min sjel med faste, og min bønn vendte tilbake i min favn.
Men jeg, når de var syke, kledde jeg meg i sekk og aske; jeg ydmyket min sjel med faste og min bønn vendte tilbake til min favn.
Men jeg, da de var syke, bar jeg sekk som min kledning; jeg ydmyket min sjel med faste, og min bønn vendte tilbake til mitt eget bryst.
Men for min del, da jeg var syk, hadde jeg sekelær på meg; jeg ydmyket meg med faste, og min bønn vendte tilbake til mitt indre.
Men jeg, da de var syke, bar jeg sekk som min kledning; jeg ydmyket min sjel med faste, og min bønn vendte tilbake til mitt eget bryst.
Men jeg, da de var syke, kledde jeg meg i sekk; jeg ydmyket meg med faste, men min bønn vendte tilbake til mitt fang.
But when they were ill, I wore sackcloth and humbled myself with fasting. My prayer returned to me unanswered.
Men da de var syke, kledde jeg meg i sekk og aske; jeg plaget min sjel med faste og ba, som om det gjaldt meg selv.
Men der de vare syge, iførte jeg mig en Sæk, jeg plagede min Sjæl med Faste, og min Bøn kom igjen i mit Skjød.
But as for me, when they were sick, my clothing was sackcloth: I humbled my soul with fasting; and my prayer returned into mine own bosom.
Men når de var syke, bar jeg sorgklær; jeg ydmyket min sjel med faste, og min bønn vendte tilbake til mitt eget bryst.
But as for me, when they were sick, my clothing was sackcloth; I humbled my soul with fasting, and my prayer returned to my own bosom.
But as for me, when they were sick, my clothing was sackcloth: I humbled my soul with fasting; and my prayer returned into mine own bosom.
Men for min del, da de var syke, var min kledning sekkestrie. Jeg plaget min sjel med faste. Min bønn vendte tilbake til mitt eget bryst.
Men jeg, i deres sykdom, er jeg i sorg, jeg faster og ydmyker min sjel, og min bønn vender tilbake til mitt fang.
Men når de var syke, bar jeg sekkestrie og plaget min sjel med faste; mine bønner kom tilbake til meg selv.
Men jeg, når de var syke, kledde jeg meg i sorgens klær: jeg fastet og var trist, og min bønn kom tilbake til mitt hjerte.
But as for me, when they were sick, my clothing was sackcloth: I afflicted my soul with fasting; And my prayer returned into mine own bosom.
Neuertheles, when they were sick, I put on a sack cloth: I humbled my soule with fastinge, and my prayer turned in to myne owne bosome.
Yet I, when they were sicke, I was clothed with a sacke: I humbled my soule with fasting: and my praier was turned vpon my bosome.
Neuerthelesse, when they were sicke I did put on sackcloth: I afflicted my soule with fasting, and my prayer returned into myne owne bosome.
But as for me, when they were sick, my clothing [was] sackcloth: I humbled my soul with fasting; and my prayer returned into mine own bosom.
But as for me, when they were sick, my clothing was sackcloth. I afflicted my soul with fasting. My prayer returned into my own bosom.
And I -- in their sickness my clothing `is' sackcloth, I have humbled with fastings my soul, And my prayer unto my bosom returneth.
But as for me, when they were sick, my clothing was sackcloth: I afflicted my soul with fasting; And my prayer returned into mine own bosom.
But as for me, when they were sick, my clothing was sackcloth: I afflicted my soul with fasting; And my prayer returned into mine own bosom.
But as for me, when they were ill I put on the clothing of sorrow: I went without food and was sad, and my prayer came back again to my heart.
But as for me, when they were sick, my clothing was sackcloth. I afflicted my soul with fasting. My prayer returned into my own bosom.
When they were sick, I wore sackcloth, and refrained from eating food.(If I am lying, may my prayers go unanswered!)
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
14Som for en venn, som for en bror, gikk jeg omkring; som når en sørger over sin mor, gikk jeg bøyd og dyster.
15Men da jeg snublet, gledet de seg og samlet seg; angripere jeg ikke kjente, flokket seg mot meg. De rev og slet og tidde ikke.
10For nidkjærhet for ditt hus har fortært meg, og hånene fra dem som håner deg, har falt over meg.
11Jeg gråt da jeg fastet; det ble til spott for meg.
12De gjengjelder meg ondt for godt, sorg for min sjel.
3Jeg vendte ansiktet mot Herren Gud for å søke ham med bønn og inderlige bønner, med faste, sekk og aske.
15Sekkestrie har jeg sydd på huden min, og min verdighet har jeg senket i støvet.
16Ansiktet mitt er rødt av gråt, og over øyelokkene mine hviler dødsskygge.
18Med stor kraft blir mitt klesplagg forvrengt; som kragen på min kjortel strammer det meg.
19Han har kastet meg i gjørmen, og jeg er blitt som støv og aske.
20Se, Herre, for jeg er i nød! Mine innvoller er i opprør, mitt hjerte vender seg i meg, for jeg har gjort svært opprør. Utenfor gjør sverdet barnløs, i huset er det som døden.
21De har hørt at jeg stønner; det finnes ingen trøster for meg. Alle mine fiender har hørt om min ulykke, de gledet seg fordi du har gjort det. Du har brakt den dagen du kunngjorde. La dem bli som meg.
22La all deres ondskap komme fram for deg, og gjør med dem som du har gjort med meg for alle mine overtredelser. For mine sukk er mange, og mitt hjerte er sykt.
6Mine sår stinker og verker på grunn av min dårskap.
7Jeg er krokrygget og bøyd helt ned; hele dagen går jeg omkring i sorg.
8For hoftene mine er fulle av brennende smerte, og det er ingen sunnhet i kroppen min.
20Ja, du vil sannelig huske det, og min sjel synker sammen i meg.
4Herren støtter ham på sykeleiet; du forvandler hele hans leie i hans sykdom.
27Mine innvoller koker og roer seg ikke; nødsdagene møter meg.
28Mørkkledd går jeg omkring uten sol; jeg reiser meg i forsamlingen og roper om hjelp.
25Gråt jeg ikke for den som hadde det vanskelig? Var ikke min sjel sorgfull for den fattige?
21Da mitt hjerte var bittert, og det stakk i mitt indre.
9Du overga meg ikke i fiendens hånd; du satte mine føtter på et åpent sted.
10Vær meg nådig, Herre, for jeg er i trengsel. Mitt øye er utslitt av sorg, min sjel og min kropp også.
24Knærne mine vakler av fasten, og kroppen min er blitt mager, uten fett.
25Jeg er blitt til spott for dem; når de ser meg, rister de på hodet.
33Har jeg skjult mine overtredelser som Adam, gjemt min skyld i mitt indre,
5Er dette den fasten jeg velger, en dag da mennesket plager seg selv? Å bøye hodet som et siv og bre ut sekk og aske som leie? Kaller du dette faste, en dag Herren har behag i?
16Nå renner min sjel ut i meg; lidelsens dager har grepet meg.
18Min trøst mot sorgen svikter; mitt hjerte er sykt i meg.
9Hele dagen håner fiendene meg; de som spotter meg, sverger ved meg.
35De slo meg, men jeg ble ikke såret; de banket meg, men jeg merket det ikke. Når våkner jeg? Jeg vil søke det igjen.
26La alle som gleder seg over min ulykke, bli til skamme og vanæret sammen! La dem som gjør seg store mot meg, bli kledd i skam og vanære.
16Vend deg til meg og vær meg nådig, for jeg er ensom og plaget.
18For jeg er nær til å halte, og min smerte er alltid for meg.
3Da jeg tidde, ble mine bein tæret bort av min jamring hele dagen.
19Ve meg for min skade! Mitt sår er uhelbredelig. Men jeg sa: Sannelig, dette er min sykdom, og jeg må bære den.
2Min røst roper til Gud; min røst roper til Gud, og han lytter til meg.
22For jeg er fattig og nødlidende, og mitt hjerte er såret i meg.
24For mine sukk kommer før min mat, og mine klager flommer som vann.
6Derfor kaller jeg det tilbake og angrer i støv og aske.
19«Etter at jeg vendte om, angret jeg; og etter at jeg ble veiledet, slo jeg meg på låret. Jeg ble skamfull, ja, ydmyket, for jeg bar min ungdoms skam.»
4Til gjengjeld for min kjærlighet er de mine motstandere, men jeg går i bønn.
12Ødeleggelse er i dens indre; undertrykkelse og svik viker ikke fra dens torg.
20Du kjenner min spott, min skam og min vanære; alle mine motstandere står for dine øyne.
1Da kong Hiskia hørte dette, rev han klærne sine, kledde seg i sekkestrie og gikk inn i Herrens hus.
15Hva skal jeg si? Han har talt til meg, og han har gjort det. Jeg vil gå varsomt alle mine år på grunn av bitterheten i min sjel.
11Alt hennes folk stønner og søker brød. De gir sine kostbare eiendeler for mat for å holde livet oppe. Se, Herre, og legg merke til, for jeg er blitt foraktet.
5Mitt hjerte er slått og visnet som gress, for jeg har glemt å spise mitt brød.
27Da Akab hørte disse ordene, rev han klærne sine, tok sekkestrie på kroppen, fastet, la seg i sekkestrie og gikk stillferdig omkring.