Mika 2:8
Men nylig har mitt folk reist seg som en fiende; dere river kappen, praktkledningen, av dem som går trygt forbi, av dem som vender tilbake fra krig.
Men nylig har mitt folk reist seg som en fiende; dere river kappen, praktkledningen, av dem som går trygt forbi, av dem som vender tilbake fra krig.
Men i det siste har mitt folk reist seg som en fiende. Dere river både kappe og kledning av dem som går trygt forbi, som folk som skyr krig.
Men nylig har mitt folk reist seg som en fiende. Fra dem som går forbi i trygghet, river dere praktdrakten av, også av dem som vender tilbake fra krig.
Men nylig har mitt folk reist seg som en fiende. Dere river kappen av fra dem som går trygt forbi, som menn som vender tilbake fra krig.
Men nå reiser folket mitt seg opp som en fiende. Dere river klærne av dem som går forbi, de som kommer tilbake fra kamp.
Nylig har mitt folk reist seg som en fiende: Dere river kappen av dem som går trygg forbi, som menn som vender seg bort fra krig.
Nylig har mitt folk reist seg som en fiende: dere river kappen av dem som går forbi trygt, som menn som frykter krig.
Men nylig har mitt folk reist seg som en fiende; dere river kappen av de som går trygt forbi, som de som vender tilbake fra krigen.
Men dere reiser fiendskap mot mitt folk. Dere røver kapper fra dem som passerer trygt, fra dem som vender tilbake fra krig.
Til og med i det siste har mitt folk reist seg som en fiende: Dere river av kappen til dem som går trygt forbi, som menn som unngår krig.
Nylig har mitt folk reist seg som en fiende, og dere river fra dem kapper og klær, fra dem som ellers trygt farer forbi, som menn som unngår strid.
Til og med i det siste har mitt folk reist seg som en fiende: Dere river av kappen til dem som går trygt forbi, som menn som unngår krig.
Men i går reiste mitt folk seg som en fiende. Dere kaster kappene av dem som vandrer trygt, de som vender tilbake fra krig.
But lately, my people have risen up like an enemy. You strip off the garments of those who pass by trustingly, returning from war.
Men den siste tiden har mitt folk reist seg som en fiende: Dere river kappen av de som går trygt forbi, som vender tilbake fra krigen.
Men mit Folk haver nyligen opreist sig som en Fjende tvært over for (den, som kommer iført med) et Klædebon; I afføre en (herlig) Kappe af dem, som gaae forbi tryggeligen, som ere komne tilbage af Krigen.
Even of late my people is risen up as an enemy: ye pull off the robe with the garment from them that pass by securely as men averse from war.
Selv nå har mitt folk reist seg som en fiende: dere river kappen av kappen til dem som går forbi trygt, som folk som unngår krig.
Even of late my people has risen up as an enemy: you pull off the robe with the garment from those who pass by securely as men averse from war.
Even of late my people is risen up as an enemy: ye pull off the robe with the garment from them that pass by securely as men averse from war.
Men nylig har folket mitt reist seg som en fiende. Dere tar drakten av de som går forbi trygt, på vei tilbake fra strid.
Men i går reiste mitt folk seg som en fiende; dere frarøvet de reisende deres hederlige klær, fra dem som gikk trygge og var på vei hjem fra krig.
Men nylig har mitt folk reist seg som en fiende: dere river kappen av kappen fra dem som går trygt forbi som menn uvillige til strid.
Hva dere angår, har dere blitt hatere av dem som var i fred med dere: dere tar klærne fra dem som går forbi uten frykt, og gjør dem til krigsfanger.
but my people doth the contrary, therfore must I take parte agaynst them: for they take awaye both cote and cloke from the symple. Ye haue turned youre selues to fight,
But hee that was yesterday my people, is risen vp on the other side, as against an enemie: they spoyle the beautifull garment from them that passe by peaceably, as though they returned from the warre.
But he that was yesterday my people, is rysen vp on the other side as against an enemie: they spoyle the beawtifull garment from them that passe by peaceably, as though they returned from the warre.
Even of late my people is risen up as an enemy: ye pull off the robe with the garment from them that pass by securely as men averse from war.
But lately my people have risen up as an enemy. You strip the robe and clothing from those who pass by without a care, returning from battle.
And yesterday My people for an enemy doth raise himself up, From the outer garment the honourable ornament ye strip off, From the confident passers by, Ye who are turning back from war.
But of late my people is risen up as an enemy: ye strip the robe from off the garment from them that pass by securely `as men' averse from war.
But of late my people is risen up as an enemy: ye strip the robe from off the garment from them that pass by securely [as men] averse from war.
As for you, you have become haters of those who were at peace with you: you take the clothing of those who go by without fear, and make them prisoners of war.
But lately my people have risen up as an enemy. You strip the robe and clothing from those who pass by without a care, returning from battle.
but you rise up as an enemy against my people. You steal a robe from a friend, from those who pass by peacefully as if returning from a war.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
9Kvinnene i mitt folk driver dere ut fra deres hyggelige hjem; min herlighet tar dere for alltid fra deres barn.
7Er dette det som blir sagt i Jakobs hus: Er Herrens ånd blitt for liten? Er dette hans gjerninger? Gjør ikke mine ord godt mot den som vandrer rett?
2De begjærer åkrer og røver dem, hus og tar dem. De undertrykker en mann og hans hus, en mann og hans arvelodd.
3Derfor sier Herren: Se, jeg legger onde planer mot denne slekten; fra det skal dere ikke kunne fri nakken, og dere skal ikke lenger gå stolte, for det er en ond tid.
4Den dagen skal man stemme i en spottvise om dere og jamre en bitter klage: «Vi er helt ødelagt! Mitt folks del har han forandret; akk, han tar den fra meg! Til en avfaller deler han ut våre åkrer.»
21Ung og gammel ligger på bakken i gatene; mine jomfruer og mine unge menn er falt for sverdet. Du drepte på din vredes dag, du slaktet uten å spare.
22Du kalte sammen, som på en høytidsdag, mine redsler fra alle kanter; på Herrens vredes dag var det ingen som slapp unna eller overlevde. De som jeg bar og oppfostret, dem gjorde fienden ende på.
8Derfor, bind sekkestrie om dere, klag og hyl! For Herrens brennende vrede har ikke vendt seg fra oss.
2Dere som hater det gode og elsker det onde, dere som river huden av folk og kjøttet fra bena deres.
3De eter mitt folks kjøtt, flår huden av dem, knuser bena deres og bryter dem i stykker; de hakker dem opp som i gryten, som kjøtt i kjelen.
25Gå ikke ut på marken, og på veien må dere ikke gå, for fienden har sverd, redsel på alle kanter.
26Mitt folks datter, bind sekk omkring deg og velt deg i aske. Bær sorg som over en eneste sønn, gjør deg en bitter klage, for plutselig kommer ødeleggeren over oss.
27Som prøver har jeg satt deg blant mitt folk, som en festning, så du skal kjenne og prøve deres vei.
7Vil ikke plutselig dine kreditorer reise seg, og de som ryster deg, våkne? Da blir du til rov for dem.
8Fordi du har plyndret mange folkeslag, skal resten av folkene plyndre deg, for menneskeblod og vold mot landet, mot byen og alle som bor der.
1Se, over fjellene kommer han som bringer gledesbud, han som forkynner fred. Feir dine høytider, Juda, og oppfyll dine løfter! For aldri mer skal undertrykkeren gå gjennom deg; han er fullstendig utryddet.
2En ødelegger rykker opp mot deg. Vokt borgen, hold vakt på veien, spenn beltet om livet, samle all din styrke.
11Den dagen du sto på avstand, den dagen fremmede tok hans eiendom og utlendinger gikk inn gjennom portene hans og kastet lodd om Jerusalem, da var også du som en av dem.
5Herren ble som en fiende; han slukte Israel. Han slukte alle hennes palasser, ødela hennes festningsverk. I Judas datter gjorde han sorg og klage stor.
15Hva er det med dere, at dere knuser mitt folk og maler ansiktet på de fattige? lyder ordet fra Herren, hærskarenes Gud.
10Likevel har du forkastet oss og gjort oss til skamme; du drar ikke ut med våre hærer.
17Samle sammen pakken din fra landet, du som bor under beleiring.
5Folket blir undertrykt, den ene av den andre og hver av sin neste; gutten farer fram mot den gamle, den ringe mot den ansette.
6Når en mann griper sin bror i sin fars hus og sier: «Du har en kappe, bli vår leder, og la denne ruinen være under din hånd!»
11De leger bruddet hos mitt folks datter på lettvint vis og sier: «Fred, fred!» – men det er ingen fred.
22Så sier Herren: Se, et folk kommer fra landet i nord, et stort folk blir vekket opp fra jordens ytterste ender.
23Bue og spyd griper de; grusomme er de og viser ingen miskunn. Røsten deres bruser som havet; på hester rir de, oppstilt som en mann til krig mot deg, datter Sion.
2De bøyer retten bort fra de svake og frarøver de fattige i mitt folk deres sak, så enker blir deres bytte og farløse deres rov.
25Dine menn skal falle for sverd, og din styrke i krigen.
12for å ta bytte og gripe rov, for å rekke hånden ut mot bebodde ruiner og mot et folk som er samlet fra folkene, som skaffer seg buskap og eiendom, de som bor midt i landet.
29Folket i landet utøver undertrykkelse og begår ran. Den fattige og trengende undertrykker de, og innflytteren frarøver de retten.
5Jakobs hus, kom, la oss vandre i Herrens lys!
6For du har forlatt ditt folk, Jakobs hus, fordi de er fulle av det som kommer fra Østen, og fordi de driver spådom som filisterne; de inngår forbund med fremmede.
12Mitt folk, dine undertrykkere er barn, og kvinner hersker over deg. Mitt folk, dine veiledere fører deg vill, de ødelegger veien for dine stier.
13Se, folket ditt er kvinner i din midte. Portene til landet ditt står vidåpne for fiendene; ilden har fortært dine bommer.
11Men nå har mange folkeslag samlet seg mot deg; de sier: «Må hun bli vanhelliget, la våre øyne stirre skadefro på Sion!»
13På mitt folks jord skal det skyte opp torn og tistel, ja, over alle de gledesfylte husene i den jublende byen.
8Jeg har hørt Moabs hån og Ammons barns spott, hvordan de har hånt mitt folk og gjort seg store mot deres grense.
37Fredelige enger er blitt øde på grunn av Herrens brennende vrede.
31Dere av denne slekten, se Herrens ord! Har jeg vært en ørken for Israel eller et land av dypeste mørke? Hvorfor sier mitt folk: «Vi vandrer fritt; vi kommer ikke tilbake til deg lenger»?
11Derfor, så sier Herren Gud: En fiende skal omringe landet; han skal rive ned din styrke, og dine palasser skal bli plyndret.
7Landet deres er ødelagt, byene deres er brent opp med ild. For øynene på dere fortærer fremmede jorden deres; den ligger øde som etter fremmedes omveltning.
4Gjør dere klare til krig mot henne! Reis dere, la oss gå opp ved middagstid! Ve oss, for dagen heller, kveldsskyggene blir lange.
7På den tiden skal det bringes gave til Herren, hærskarenes Gud, fra det høyreiste og glattskinnede folket, fra et folk som er fryktet nær og fjern, et folk av målelinje og tukt, hvis land elvene deler opp, til stedet for navnet til Herren, hærskarenes Gud, Sions berg.
7For de har fortært Jakob og lagt hans bosted øde.
18Rettferdig er Herren, for jeg har trosset hans ord. Hør, alle folk, og se min smerte! Mine unge kvinner og mine unge menn er gått i fangenskap.
9Gjør dere klare, folkeslag, og bli knust! Lytt, alle fjerne land! Rust dere, og bli knust! Ja, rust dere, og bli knust!
40De skal la en folkemengde komme over deg, steine deg med steiner og hugge deg i stykker med sine sverd.
16Han fikk mange til å snuble; også den ene falt mot den andre. De sa: Reis dere, la oss vende tilbake til vårt folk og til vårt fødeland for det herjende sverdet!
16Koggeret hans er som en åpen grav; alle er de krigere.