Nehemja 6:11
Men jeg sa: «Skulle en mann som jeg flykte? Og hvem som meg kan gå inn i tempelet og bli i live? Jeg vil ikke gå inn.»
Men jeg sa: «Skulle en mann som jeg flykte? Og hvem som meg kan gå inn i tempelet og bli i live? Jeg vil ikke gå inn.»
Men jeg sa: Skulle en mann som jeg flykte? Og hvem som er som jeg, ville gå inn i tempelet for å berge livet? Jeg går ikke inn.
Men jeg sa: «Skulle en mann som jeg flykte? Hvem som meg kan gå inn i tempelet og bli i live? Jeg går ikke inn.»
Men jeg sa: Skulle en mann som meg flykte? Og hvem som er som meg, ville gå inn i tempelet for å redde sitt liv? Jeg vil ikke gå inn.
Men jeg sa: 'Skulle en mann som jeg flykte? Og hvem kan gå inn i tempelet for å redde sitt liv? Jeg vil ikke gå inn.'
Men jeg svarte: Skulle en mann som meg flykte? Og hvem er det, som er som jeg, som skulle gå inn i templet for å redde sitt liv? Jeg vil ikke gå inn.
Og jeg sa: Skulle en slik mann som jeg flykte? Hvem ville gå inn i templet for å redde sitt liv, som jeg? Jeg vil ikke gå inn.
Men jeg svarte: Skulle en mann som meg flykte? Hvordan kan noen som jeg gå inn i templet og overleve? Jeg vil ikke gå inn der.
Men jeg svarte: «Skulle en mann som meg flykte? Og hvem som meg kunne gå inn i templet og overleve? Jeg vil ikke gå.»
Og jeg sa: Skal en mann som jeg flykte? Og hvem er det som, slik som jeg er, ville gå inn i templet for å redde sitt liv? Jeg vil ikke gå inn.
Jeg svarte: «Skal en mann som meg flykte? Hvem, lik meg, skal gå inn i tempelet for å redde sitt liv? Det vil jeg ikke gjøre.»
Og jeg sa: Skal en mann som jeg flykte? Og hvem er det som, slik som jeg er, ville gå inn i templet for å redde sitt liv? Jeg vil ikke gå inn.
Men jeg sa: 'Skulle en mann som jeg flykte? Og hvem som jeg ville gå inn i templet for å redde livet? Jeg vil ikke gå.'
But I said, "Should a man like me run away? How can someone like me enter the temple and live? I will not go!"
Men jeg sa: «Skulle en mann som jeg flykte? Og hvem som jeg kunne gå inn i tempelet og leve? Jeg går ikke inn.»
Men jeg sagde: Skulde en Mand som jeg flye? og hvilken er som jeg, som skulde gaae i Templet, at han maatte leve? jeg vil ikke gaae derind.
And I said, Should such a man as I flee? and who is there, that, being as I am, would go into the temple to save his life? I will not go in.
Og jeg sa: Skal en mann som meg flykte? Og hvem er der, som er som jeg, som ville gå inn i tempelet for å redde sitt liv? Jeg vil ikke gå inn.
And I said, Should a man like me flee? And who is there like me, who would go into the temple to save his life? I will not go in.
And I said, Should such a man as I flee? and who is there, that, being as I am, would go into the temple to save his life? I will not go in.
Jeg sa: Skal en mann som jeg flykte? Og hvem der ute, som er som meg, ville gå inn i templet for å redde sitt liv? Jeg vil ikke gå inn.
Men jeg sa: 'Skulle en mann som jeg flykte? Og hvordan kunne en som jeg gå inn i templet for å redde livet? Jeg går ikke inn.'
Og jeg sa: Skal en mann som meg flykte? Og hvem er det som, vært slik som jeg, ville gå inn i tempelet for å redde livet sitt? Jeg vil ikke gå inn.
Og jeg sa: Er jeg en mann som skal flykte? Hvilken mann i min posisjon ville gå inn i tempelet for å redde seg selv? Jeg vil ikke gå inn.
But I sayde: Shulde soch a ma flye? Shulde soch a ma as I am, go in to ye teple, to saue his life? I wyl not go in.
Then I said, Should such a man as I, flee? Who is he, being as I am, that would go into the Temple to liue? I will not goe in.
And I saide: should any such man as I flee? Who is, that being as I am, wyll go into the temple to saue his life? I wil not go in.
And I said, Should such a man as I flee? and who [is there], that, [being] as I [am], would go into the temple to save his life? I will not go in.
I said, Should such a man as I flee? and who is there that, being such as I, would go into the temple to save his life? I will not go in.
And I say, `A man such as I -- doth he flee? and who as I, that doth go in unto the temple, and live? -- I do not go in.'
And I said, Should such a man as I flee? and who is there, that, being such as I, would go into the temple to save his life? I will not go in.
And I said, Should such a man as I flee? and who is there, that, being such as I, would go into the temple to save his life? I will not go in.
And I said, Am I the sort of man to go in flight? what man, in my position, would go into the Temple to keep himself safe? I will not go in.
I said, "Should such a man as I flee? Who is there that, being such as I, would go into the temple to save his life? I will not go in."
But I replied,“Should a man like me run away? Would someone like me flee to the temple in order to save his life? I will not go!”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
8Da sendte jeg bud til ham og sa: «Slikt som du sier, har ikke hendt; du finner på dette i ditt eget hjerte.»
9For alle sammen ville de skremme oss og sa: «Hendene deres vil bli svake og arbeidet blir ikke fullført.» Men styrk nå mine hender!
10Jeg dro hjem til Sjemaja, sønn av Delaja, sønn av Mehetabel, som var sperret inne. Han sa: «La oss møtes i Guds hus, inne i tempelet, og la oss stenge tempeldørene. For de kommer for å drepe deg; i natt kommer de for å drepe deg.»
12Da skjønte jeg at det ikke var Gud som hadde sendt ham; han uttalte denne profetien mot meg fordi Tobia og Sanballat hadde hyret ham.
13Han var hyret for at jeg skulle bli redd og gjøre dette og synde, så de kunne få noe å snakke ondt om og sverte meg.
14Kom i hu, min Gud, Tobia og Sanballat etter disse gjerningene deres, og også profetinnen Noadja og de andre profetene som forsøkte å gjøre meg redd.
1Da Sanballat og Tobia og Gesjem araberen og resten av våre fiender fikk høre at jeg hadde bygd muren, og at det ikke lenger var noen åpning i den – enda jeg til da ennå ikke hadde satt inn dørene i portene –.
2Da sendte Sanballat og Gesjem bud til meg og sa: «Kom, la oss møtes i landsbyene i Ono-dalen.» Men de hadde planer om å gjøre meg ondt.
3Jeg sendte bud til dem og svarte: «Jeg holder på med et stort arbeid og kan ikke komme ned. Hvorfor skulle arbeidet stanse mens jeg forlater det og kommer ned til dere?»
4De sendte til meg på denne måten fire ganger, og hver gang svarte jeg dem på samme måte.
15Jeg fortsatte oppover dalen om natten og inspiserte muren. Så vendte jeg om, gikk inn igjen gjennom Dalporten og kom tilbake.
16Myndighetene visste ikke hvor jeg hadde gått eller hva jeg gjorde. Verken jødene, prestene, stormennene, embetsmennene eller de øvrige som skulle gjøre arbeidet, hadde jeg til da fortalt noe.
17Jeg sa til dem: Dere ser den nøden vi er i, at Jerusalem ligger i ruiner og portene er brent opp. Kom, la oss bygge Jerusalems mur, så vi ikke lenger blir til spott.
11Jeg kom til Jerusalem og var der i tre dager.
12Jeg sto opp om natten, jeg og noen få menn med meg. Jeg hadde ikke fortalt noen hva min Gud hadde gitt meg i hjertet å gjøre for Jerusalem. Jeg hadde ikke med meg noe annet ridedyr enn det jeg red på.
6Men alt dette skjedde mens jeg ikke var i Jerusalem. I det trettiandre året til Artaxerxes, kongen av Babylon, dro jeg til kongen, og etter en tid ba jeg om og fikk tillatelse av kongen.
7Så kom jeg til Jerusalem og forsto det onde Eljasjib hadde gjort for Tobia da han hadde laget et kammer for ham i forgårdene til Guds hus.
8Dette mishaget meg svært, og jeg kastet alt inventaret til Tobias hus ut av kammeret.
26da skal du si til dem: Jeg la min bønn fram for kongen om at han ikke måtte sende meg tilbake til Jonatans hus for å dø der.
1Til korlederen. Av David. Hos Herren tar jeg min tilflukt. Hvordan kan dere si til meg: «Fly som en fugl til fjellet deres!»
21Jeg advarte dem og sa til dem: Hvorfor overnatter dere foran muren? Gjør dere dette igjen, skal jeg legge hånd på dere. Fra den tiden kom de ikke mer på sabbaten.
34fordi jeg fryktet den store mengden, og slektenes forakt skremte meg, så jeg tidde og ikke gikk ut av døren,
2Da sa kongen til meg: Hvorfor ser ansiktet ditt så trist ut når du ikke er syk? Dette kan ikke være annet enn hjertesorg. Da ble jeg svært redd.
3Jeg sa til kongen: Må kongen leve evig! Hvordan skulle jeg ikke være trist når byen der mine fedres graver er i ruiner, og portene er fortært av ild?
4Da sa kongen til meg: Hva er det du ber om? Da ba jeg til himmelens Gud.
14Der hvor dere hører lyden av hornet, der skal dere samle dere hos oss. Vår Gud vil kjempe for oss.
5Jeg og alt folket som er med meg, vil nærme oss byen. Når de går ut mot oss, slik som første gang, skal vi flykte for dem.
2Jeg satte Hanani, min bror, og Hananja, kommandanten for borgen, til å ha tilsyn med Jerusalem, for han var en trofast mann og mer gudfryktig enn de fleste.
3Jeg sa til dem: Portene i Jerusalem skal ikke åpnes før solen står høyt. Mens de ennå står på vakt, skal dørene lukkes og boltes. Still også ut vakter fra Jerusalems innbyggere, hver på sin vaktpost og hver rett overfor sitt hus.
11Jeg irettesatte lederne og sa: Hvorfor er Guds hus forsømt? Så samlet jeg dem og satte dem ved deres poster.
20Da svarte jeg dem og sa: Himmelens Gud vil gi oss framgang; vi, hans tjenere, vil reise oss og bygge. Dere har ingen del eller rett eller minne i Jerusalem.
19De talte også varmt om hans gode sider for meg, og mine ord brakte de videre til ham. Og Tobia sendte brev for å skremme meg.
2Da kom Hanani, en av mine brødre, sammen med noen menn fra Juda. Jeg spurte dem om jødene, de som var blitt igjen etter fangenskapet, og om Jerusalem.
3De sa til meg: De som er igjen der i provinsen, er i stor nød og vanære. Jerusalems mur er brutt ned, og portene hennes er brent opp.
4Da jeg hørte disse ordene, satte jeg meg ned og gråt; jeg sørget i flere dager. Jeg fastet og ba foran himmelens Gud.
35Da ville jeg tale uten å frykte ham, for jeg vet at jeg ikke er slik.
9Jeg sa: «Det dere gjør, er ikke godt. Burde dere ikke leve i frykt for vår Gud, så dere unngår spott fra folkeslagene, våre fiender?»
11I Gud priser jeg ordet, i Herren priser jeg ordet.
6I det sto: «Blant folkene blir det sagt, og Gasjmu sier, at du og jødene planlegger å gjøre opprør; derfor bygger du muren. Og du vil bli deres konge, slik det sies.»
22For jeg skammet meg for å be kongen om hærstyrke og ryttere til å hjelpe oss mot fienden underveis, siden vi hadde sagt til kongen: Vår Guds hånd er til det gode over alle som søker ham, men hans kraft og vrede er over alle som forlater ham.
4Alle som skalv for Israels Guds ord, samlet seg om meg på grunn av de bortførtes troløshet. Jeg satt forferdet til kveldsofferet.
5Ved kveldsofferet reiste jeg meg fra fasten, med klærne og kappen min sønderrevet. Jeg falt på knærne og rakte hendene ut mot Herren, min Gud.
6Jeg la meg ned og sovnet; jeg våknet igjen, for Herren holder meg oppe.
9Herrens ord kom til meg og sa:
21Men hvis du nekter å gå ut, er dette ordet Herren har vist meg:
21Derfor, så sier Herren om mennene i Anatot som står deg etter livet og sier: Du må ikke profetere i Herrens navn, ellers skal du dø for vår hånd.
6Send meg nå en kyndig mann som kan arbeide i gull, sølv, bronse og jern, i purpur, karmosin og blått, og som kan gravere utsmykninger, sammen med de kloke håndverkerne som er hos meg i Juda og i Jerusalem, som min far David har forberedt.
5Jeremia ga Baruk dette påbudet: Jeg er sperret inne og kan ikke gå til Herrens hus.
3De sa til prestene i huset til Herren over hærskarene og til profetene: Skal jeg gråte i den femte måneden og faste, slik jeg har gjort i så mange år?
6Derfor kan vi med frimodighet si: Herren er min hjelper, jeg skal ikke frykte. Hva kan et menneske gjøre meg?