Salmenes bok 55:7

Modernisert Norsk Bibel 1866

Jeg sa: Hadde jeg bare vinger som en due, ville jeg fly vekk og slå meg ned et trygt sted.

Tilleggsressurser

Andre oversettelser

Henviste vers

  • Jer 9:2 : 2 Å, om jeg bare hadde et vertshus i ørkenen for reisende, så ville jeg forlate mitt folk og dra bort fra dem! For de er alle utroskapens folk, som bryter deres løfter selv på de mest hellige dager.
  • Jer 37:12 : 12 gikk Jeremia fra Jerusalem for å dra til Benjamins land, og han ønsket å blande seg med folket der.
  • 1 Sam 27:1 : 1 David sa til seg selv: Jeg kommer til å bli drept av Sauls hånd en dag. Det er best for meg å flykte til filistrenes land, slik at Saul gir opp å lete etter meg i hele Israels land. På den måten kan jeg unnslippe fra ham.
  • 2 Sam 15:14 : 14 David sa til sine tjenere i Jerusalem: 'Reis dere, la oss flykte, ellers vil vi ikke slippe unna Absalom. Skynd dere, så han ikke kommer raskt og overfaller oss, og slår byen med sverd.'
  • 2 Sam 17:21-22 : 21 Da de hadde gått, steg de opp fra brønnen og gikk for å fortelle David beskjeden: Gjør dere klare og gå over elven raskt, for Achitofel har gitt dette rådet mot dere. 22 David og folket med ham sto opp og krysset Jordan, og ved morgengry hadde alle kommet over.
  • Ordsp 6:4-5 : 4 Tillat ikke dine øyne å sove, eller dine øyelokk å slumre. 5 Fri deg som en rådyr fra jegerens hånd, og som en fugl fra fuglefangerens hånd.

Lignende vers (AI)

Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.

  • 86%

    5 Mitt hjerte er fylt av angst, og dødens redsler har falt over meg.

    6 Frykt og skjelving har grepet meg, og redsel omslutter meg.

  • 8 Se, langt borte ville jeg dra, og jeg ville tilbringe natta i ørkenen. Sela.

  • 5 Stakkars meg som må bo blant folkene i Mesjek, og som har slått meg ned blant Kedars telt.

  • 72%

    6 På grunn av min høye sukking henger beinene mine ved kroppen.

    7 Jeg er blitt lik en ensom fugl i ørkenen, som en ugle på de øde steder.

  • 4 For du har vært min tilflukt, et sterkt tårn mot fiendens ansikt.

  • 1 Til korlederen; en salme av David. Jeg setter min lit til Herren. Hvordan kan dere da si til meg: Flykt til fjellet som en fugl?

  • 2 Å, om jeg bare hadde et vertshus i ørkenen for reisende, så ville jeg forlate mitt folk og dra bort fra dem! For de er alle utroskapens folk, som bryter deres løfter selv på de mest hellige dager.

  • 7 Hvor skal jeg gå bort fra din ånd, og hvor skal jeg flykte fra ditt ansikt?

  • 1 Til sanglederen; med tittelen: Forderv ikke; Davids gyldne smykke; da han flyktet fra Saul i hulen.

  • 9 Tar jeg morgenrødens vinger og bosetter meg ved havets ytterste ende,

  • 70%

    4 Du kastet meg i dypet, midt i havet, og strømmene omringet meg; alle dine brenninger og bølger slo over meg.

    5 Jeg sa: Jeg er støtt bort fra dine øyne, men jeg vil fortsatt se mot ditt hellige tempel.

  • 13 Gid du ville gjemme meg i graven, ja, skjule meg til din vrede vender seg bort; gid du ville sette en fastsatt tid for meg og da huske meg!

  • 69%

    15 så min sjel heller velger å bli kvalt, døden heller enn denne smerte.

    16 Jeg er lei av livet; jeg vil ikke leve evig. La meg være, for mine dager er fåfengte.

  • 7 Gud lader de ensomme bo i hus, han fører fanger ut til frihet; men de opprørske bor i tørt land.

  • 8 Som en spurv som flakker fra sitt rede, slik er en mann som flakker fra sitt hjem.

  • 4 Derfor er ånden min knekt i meg, og hjertet mitt er forferdet i meg.

  • 3 Bare jeg kunne kjenne og finne ham, og komme til hans faste bolig!

  • 8 Men jeg vil vende meg til Gud, og til Gud vil jeg rette min tale,

  • 11 Derfor vil jeg ikke holde min munn; jeg vil tale i min ånds angst, jeg vil klage i min sjels bitterhet.

  • 5 For han skal skjule meg i sin hytte på den onde dagen, han skal gjemme meg i sitt telt, han skal løfte meg opp på en klippe.

  • 18 Min sorg er uten lindring, hjertet er svakt i meg.

  • 13 Da ville jeg nå ha ligget stille; jeg hadde sovet og hatt hvile,

  • 68%

    2 Min stemme roper til Gud, og jeg vil rope høyt; min stemme roper til Gud, og han vil lytte til meg.

    3 Jeg søkte Herren på min trengselsdag, min hånd var utstrakt om natten og ga seg ikke, min sjel nektet å la seg trøste.

  • 23 Jeg går av sted som en skygge når den skrår, jeg blir kastet bort som en gresshoppe.

  • 68%

    14 Jeg pep som en trane, klaget som en due. Mine øyne så opp mot det høye: Herre, jeg er undertrykt, gå god for meg.

    15 Hva skal jeg si? Han talte til meg, og han gjorde det. Jeg vil vandre med ydmykhet alle mine år på grunn av sjelens bitterhet.

  • 5 Jeg ville høre hva han ville svare meg og finne ut hva han ville si til meg.

  • 20 Er ikke mine dager få? Hold opp, la meg være, så jeg kan ha litt trøst,

  • 7 Du er mitt skjul, du bevarer meg fra nød, og du omgir meg med frelsesjubel. Sela.

  • 6 Jeg strakte mine hender ut til deg, min sjel tørster etter deg som et uttørket land. Sela.

  • 27 Når jeg sier: Jeg skal glemme mitt klage, jeg skal slutte med sorgens ansikt og bli glad,

  • 19 Hvor lenge vil du ikke se bort fra meg? Vil du ikke la meg være til jeg kan svelge mitt spytt?

  • 25 Jeg så, og se, det var intet menneske, og alle fuglene under himmelen hadde flyktet.

  • 6 Gud, la deg opphøye over himlene, og din ære utbre seg over hele jorden.

  • 7 Der ville jeg bli funnet rettferdig når jeg gikk til rette med ham, og jeg ville bli evig frikjent av ham som dømmer meg.

  • 4 Når min ånd var nedtynget i meg, kjente du stien min. De hadde lagt feller for meg på veien jeg skulle gå.

  • 17 Du har forkastet min sjel fra fred, jeg har glemt det gode.

  • 1 Å, stakkars meg! Jeg er som frukt som sankes om sommeren, som druene som blir igjen etter vinhøsten; det finnes ingen drue å spise, ingen av de tidlige fruktene som jeg hadde lengsel etter.

  • 22 Lovet være Herren, for han har vist sin underfulle kjærlighet mot meg, som i en befestet by.

  • 5 hvis jeg har gjort ondt mot dem som er i fred med meg— ja, jeg har reddet de som var mine fiender uten grunn—

  • 28 Jeg går mørk ved siden av solen, jeg står opp i forsamlingen og roper.

  • 15 Hvis jeg hadde sagt: Jeg vil tale som de, da hadde jeg sviktet dine barns slekt.

  • 4 De som vandret vill i ørken, på en øde vei, de som ikke fant en by å bo i,

  • 5 før jeg finner et sted for Herren, en bolig for Jakobs Mektige.

  • 17 For jeg tenkte: At de ikke må glede seg over meg! Når min fot snubler, gjør de seg store mot meg.