Job 42:6
Derfor foragter jeg (mig nu selv) og angrer det i Støv og Aske.
Derfor foragter jeg (mig nu selv) og angrer det i Støv og Aske.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
19 Han haver kastet mig i Leret, og jeg er lignet ved Støv og Aske.
15 Jeg syede en Sæk omkring min Hud, og nedlagde mit Horn i Støvet.
16 Mit Ansigt er skident af Graad, og Dødens Skygge er over mine Øienlaage,
5 Jeg haver hørt dig med hørende Øre, og nu haver mit Øie seet dig.
3 Skal du og gjøre min Dom til Intet? skal du dømme mig at have handlet ugudelig, at du kunde være retfærdig?
4 Haver du da en Arm som Gud, og kan du tordne med Lyd som han?
30 Om jeg end toede mig med Sneevand, og rensede mine Hænder med Sæbe,
31 da dypper du mig (dog) ned i Pytten, og mine Klæder skulle have Vederstyggelighed til mig.
7 Og det skede, efterat Herren havde talet disse Ord til Job, da sagde Herren til Eliphas, den Themaniter: Min Vrede er optændt imod dig og imod dine to Venner, thi I have ikke talet ret om mig, som min Tjener Job.
8 Saa tager eder nu syv Stude og syv Vædere, og gaaer til min Tjener Job, og lader offre Brændoffer for eder, og Job, min Tjener, skal bede for eder; thi jeg vil ansee hans Person, at jeg ikke skal gjøre imod eder (efter eders) Daarlighed, thi I have ikke talet ret om mig, som min Tjener Job.
20 Da opstod Job og sønderrev sin Kappe og klippede sit Hoved, og faldt paa Jorden og nedbøiede sig (for Gud).
21 Og han sagde: Nøgen udkom jeg af min Moders Liv, og nøgen skal jeg fare derhen igjen; Herren gav, og Herren tog, Herrens Navn være lovet!
27 Og Abraham svarede og sagde: See nu, jeg haver begyndt at tale til Herren, alligevel jeg er Støv og Aske.
1 Men Job svarede og sagde:
2 Gid min Harm maatte veies, og man vilde opløfte min Ulykke tilsammen i Vægtskaaler!
1 Da svarede Job Herren og sagde:
8 Og han tog sig et Potteskaar til at skrabe sig dermed, og han sad midt i Asken.
20 Haver jeg syndet, hvad skal jeg (da) gjøre dig, du Menneskens Vogter? hvorfor haver du sat mig dig til Stød, at jeg er mig selv til en Byrde?
21 Og hvorfor vil du ikke borttage min Overtrædelse og lade min Misgjerning fare bort? thi jeg skal nu ligge i Støvet, og naar du søger mig om Morgenen, da skal jeg ikke (findes).
18 Thi jeg er færdig til at halte, og min Pine er altid for mig.
4 Og sandeligen, om jeg end haver faret vild, da bliver (jo) min Vildfarelse hos mig.
5 (Men) om I sandeligen vilde gjøre eder store over mig, da maatte I bevise min Forhaanelse imod mig.
31 Thi det hører til Gud at sige: Jeg haver forladt (det), jeg vil ikke fordærve.
32 Foruden det, jeg kan see, lær du mig; dersom jeg haver gjort Uret, da vil jeg ikke gjøre det mere.
1 Men Job svarede og sagde:
2 Sandeligen, jeg veed, at det er saaledes, og hvorledes skulde et Menneske være retfærdigt for Gud?
6 Til dig raabte de og undkom; de forlode sig paa dig og bleve ikke beskjæmmede.
9 og at Gud vilde støde mig smaa, vilde lade sin Haand løs og afskjære mig!
10 Da havde jeg endnu Trøst og maatte blive haardfør i Smerte, naar han ikke vilde spare; thi jeg haver ikke dulgt den Helliges Taler.
9 Mine Fjender forhaane mig den ganske Dag; de, som ere galne paa mig, sværge ved mig.
1 Men Job svarede og sagde:
2 Min Klage er end idag (agtet) for en Gjenstridighed, den Haand, mig (trykker), er svarere end mit Suk.
19 Thi efterat jeg var omvendt, angrede det mig, og siden jeg kjendte det, slog jeg paa Laaret; jeg var beskjæmmet og skammede mig ogsaa, thi jeg maatte bære min Ungdoms Forhaanelse.
27 hvilken jeg, jeg skal beskue for mig, og mine Øine skulle see, og ikke en Fremmed, (endskjøndt) mine Nyrer ere fortærede i mit Skjød.
1 Da svarede Job og sagde:
10 Thi Nidkjærhed for dit Huus haver ædet mig, og deres Forhaanelser, som dig forhaane, ere faldne paa mig.
2 Og Job svarede og sagde:
29 Han kan sætte sin Mund i Støvet, om der maaskee er Forhaabning.
5 Thi Job sagde: Jeg er retfærdig, og Gud haver borttaget min Ret.
6 Og jeg sagde: Min Gud! jeg blues og skammer mig ved at opløfte mit Ansigt til dig, min Gud! thi vore Misgjerninger ere mangfoldige indtil over (vort) Hoved, og vor Skyld er stor indtil Himmelen.
3 Og jeg vendte mit Ansigt til den Herre Gud, at søge (ham) ved Bøn og (ydmyge) Begjæringer, med Faste og Sæk og Aske.
31 Da skulle I komme eders de onde Veie ihu og eders Idrætter, som ikke vare gode; og I skulle væmmes ved eder selv for eders Misgjerninger og for eders Vederstyggeligheder.
4 To mig meget af min Misgjerning, og rens mig af min Synd.
5 Da sagde jeg: Vee mig! thi jeg maa (visseligen) udryddes, thi jeg haver urene Læber og boer midt iblandt et Folk, som haver urene Læber; thi mine Øine have seet Kongen, den Herre Zebaoth.
1 Men Job svarede og sagde:
21 Var jeg fuldkommen, saa kjendte jeg dog ikke mig selv; jeg foragter mit Levnet.
28 da maa jeg grue for alle mine Smerter; jeg veed, at du lader mig ikke være uskyldig.
6 Da angrede Herren, at han havde gjort Mennesket paa Jorden, og det bekymrede ham i hans Hjerte
3 Dog vil jeg, jeg (gjerne) tale til den Almægtige, og jeg har Lyst til at gaae irette med Gud.
1 Jeg er den Mand, (som) saae Elendighed ved hans Grumheds Riis.