Job 31:34
har jeg fryktet en stor skare, eller var det for familiens forakt at jeg Tier og ikke forlot mitt hus?
har jeg fryktet en stor skare, eller var det for familiens forakt at jeg Tier og ikke forlot mitt hus?
Var jeg redd for en stor mengde, eller skremte slektenes forakt meg, så jeg tidde og ikke gikk ut av døren?
fordi jeg var redd for den store folkemengden og klaners forakt skremte meg, så jeg tidde og ikke gikk ut av døren?
fordi jeg fryktet den store mengden, og slektenes forakt skremte meg, så jeg tidde og ikke gikk ut av døren,
Hvorfor lot jeg frykten for mengden få meg til å tie, og redselen for forakt fra slektene skremte meg, så jeg holdt meg stille og ikke gikk ut av døren?
Om jeg fryktet en stor folkemengde, eller familiers forakt skremte meg, så jeg holdt taus og ikke gikk ut av døren;
Fryktet jeg en stor mengde, eller fryktet jeg for nedsettende ord fra familier, slik at jeg holdt munn og ikke gikk ut av døren?
sannelig, jeg kunne ha vært redd for en stor skare, og den foraktelige blant slektene kunne ha skremt meg, slik at jeg tidde stille og ikke våget å gå ut av døren.
fordi jeg fryktet folkemengden og venners forakt skremte meg, så jeg forble taus og ikke våget å gå ut;
Fryktet jeg en stor mengde, eller ble jeg skremt av familiers forakt, så jeg holdt meg stille, og ikke gikk ut av døren?
Fryktet jeg en stor mengde, eller ble jeg skremt av familiers forakt, så jeg holdt meg stille, og ikke gikk ut av døren?
av frykt for den store mengden eller forakt fra slekter har skremt meg, slik at jeg holdt meg stille innenfor døren,
because I so feared the crowd and the contempt of clans terrified me that I kept silent and would not go outside—
fordi jeg fryktet den store mengden, og menneskers forakt skremte meg, så jeg tiet stille og ikke gikk ut?
sandelig, jeg kunde have forfærdet en stor Hob, men en Foragtelig iblandt Slægterne kunde forskrækket mig, at jeg skulde tiet og ikke gaaet ud af en Dør.
Did I fear a great multitude, or did the contempt of families terrify me, that I kept silence, and went not out of the door?
Fryktet jeg for en stor mengde, eller skremte forakten fra familier meg, så jeg tiet stille og ikke gikk ut gjennom døren?
Did I fear a great multitude, or did the contempt of families terrify me, so that I kept silent and went not out of the door?
Fordi jeg fryktet den store mengde, Og forakten fra familiene skremte meg, Så jeg holdt meg stille, og gikk ikke ut av døren--
fordi jeg fryktet folkemengden, og familiens forakt skremte meg, så jeg var stille og gikk ikke ut.
Fordi jeg fryktet den store mengden, og familiens forakt skremte meg, så jeg holdt meg stille og gikk ikke ut av døren-
Av frykt for det store folket, eller av frykt for at familier ville gjøre narr av meg, så jeg forble stille, og gikk ikke ut av min dør;
Because I feared{H6206} the great{H7227} multitude,{H1995} And the contempt{H937} of families{H4940} terrified{H2865} me, So that I kept silence,{H1826} and went not out{H3318} of the door—{H6607}
Did I fear{H6206}{(H8799)} a great{H7227} multitude{H1995}, or did the contempt{H937} of families{H4940} terrify{H2865}{(H8686)} me, that I kept silence{H1826}{(H8799)}, and went not out{H3318}{(H8799)} of the door{H6607}?
For yf I had feared eny greate multitude of people: Or yf I had bene dispysed of ye symple, Oh then shulde I haue bene afrayed. Thus haue I quyetly spent my lyfe, and not gone out at ye dore.
Though I could haue made afraid a great multitude, yet the most contemptible of the families did feare me: so I kept silence, and went not out of the doore.
Though I coulde haue made afeard a great multitude, yet the most contemptible of the families dyd feare me: so I kept scilence, and went not out of the doore.
Did I fear a great multitude, or did the contempt of families terrify me, that I kept silence, [and] went not out of the door?
Because I feared the great multitude, And the contempt of families terrified me, So that I kept silence, and didn't go out of the door--
Because I fear a great multitude, And the contempt of families doth affright me, Then I am silent, I go not out of the opening.
Because I feared the great multitude, And the contempt of families terrified me, So that I kept silence, and went not out of the door-
Because I feared the great multitude, And the contempt of families terrified me, So that I kept silence, and went not out of the door--
For fear of the great body of people, or for fear that families might make sport of me, so that I kept quiet, and did not go out of my door;
because I feared the great multitude, and the contempt of families terrified me, so that I kept silence, and didn't go out of the door--
because I was terrified of the great multitude, and the contempt of families terrified me, so that I remained silent and would not go outdoors–
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
33 Hvis jeg har skjult mine overtredelser, som Adam, ved å gjemme min synd dypt i mitt hjerte;
34 La ham fjerne sin stav fra meg, og la ikke hans skremsel true meg.
35 Da ville jeg snakke uten å frykte ham; men for meg er det ikke slik.
23 For Guds ødeleggelse var en frykt for meg, og på grunn av hans høyhet kunne jeg ikke bære det.
28 så frykter jeg alle mine sorger, for jeg vet at du ikke vil betrakte meg som uskyldig.
25 For det jeg fryktet mest, har rammet meg, og det jeg fryktet, har inntreffet.
26 Jeg var ikke i sikkerhet, jeg hadde ikke hvile, jeg var ikke i ro; likevel kom plagene.
15 Derfor blir jeg uroet over hans nærvær; når jeg tenker, blir jeg redd for ham.
16 For Gud gjør mitt hjerte svakt, og den Allmektige plager meg:
17 Fordi jeg ikke ble skåret bort før mørket, har han ikke skjult mitt ansikt for mørket.
1 Jeg sa: 'Jeg skal være nøye med mine veier, for å unngå å synde med min tunge. Jeg vil holde min munn lukket som med en knebel, så lenge den onde står foran meg.'
2 Jeg var stum av stillhet og holdt tilbake min tale, selv overfor det gode; og min sorg ble vekket.
19 Hvem er det som vil argumentere med meg? For om jeg holder tungen stille, vil jeg overgi ånden.
20 Gjør meg bare ikke disse to ting, da vil jeg ikke skjule meg for deg.
21 Ta hånden din langt bort fra meg, og la ikke din frykt gjøre meg redd.
35 Å, om noen kunne høre meg! Se, mitt begjær er at den Allmektige skal svare meg, og at min motstander hadde skrevet ned sine ord.
11 Jeg ble til skam for alle mine fiender, særlig for mine naboer, en frykt blant de jeg kjente; de som så meg, løp fra meg.
13 For jeg har hørt den spredte baktalen; frykt var overalt, for de la planer sammen for å ta livet av meg.
10 For jeg hørte mange tale vanære om meg, og frykt var overalt. 'Rapporter det,' sa de, 'så rapporterer vi videre.' Alle mine kjente fulgte nøye med på mine vaklende skritt og hvisket: 'Kanskje vil han bli forført, så kan vi seire over ham og ta hevn.'
10 Da ville jeg likevel få trøst; ja, jeg ville herde meg i sorgen: la ham ikke spare, for jeg har ikke skjult den Helliges ord.
31 Det er virkelig passende å si til Gud: «Jeg har tålt straff, og jeg vil ikke gjøre noe galt lenger.»
32 Lær meg det jeg ikke forstår; hvis jeg har handlet urett, vil jeg ikke gjøre det igjen.
15 Om jeg sier: 'Jeg skal tale slik', ville jeg krenke din barns generasjon.
27 Om jeg ikke hadde fryktet fiendens vrede, i tilfelle deres motstandere opptrer uvanlig og sier: 'Vår hånd er mektig, og HERREN har ikke gjort dette.'
28 Jeg sørget uten sollys; jeg reiste meg opp og ropte i forsamlingen.
3 Da jeg forble stille, ble mine ben tynget av den brølende klagen jeg bar gjennom hele dagen.
13 Men jeg hørte ikke, som en døv, og jeg var som en stum mann som ikke åpner munnen sin.
14 Slik var jeg som en mann som ikke hører, og i hvis munn det ikke finnes noen irettesettelser.
13 Hold dere stille, la meg være i fred, så jeg kan tale, og la det komme over meg det som vil.
14 Hvorfor tar jeg mitt eget kjøtt med tennene, og legger mitt liv i min hånd?
4 Mitt hjerte hamret, og frykten grepet meg; den natt jeg engang frydet meg over, har han forvandlet til redsel for meg.
13 Om jeg har foraktet saken til min tjener eller min tjenestepike da de stridte med meg;
14 hva skal jeg da gjøre når Gud reiser seg? Og når han kommer til meg, hva skal jeg svare ham?
5 Frykt og skjelving har tatt meg, og jeg er overveldet av gru.
3 Hvem er den som skjuler råd uten kunnskap? Derfor har jeg sagt at jeg ikke forsto; ting alt for underfulle for meg, som jeg ikke kjente til.
14 Han har ikke rettet sine ord mot meg, og derfor vil jeg ikke besvare ham med deres tale.
6 Så snart jeg husker det, blir jeg redd, og skjelvende griper frykten om meg.
31 Vær oppmerksom, Job, hør på meg; vær stille, så skal jeg tale.
20 Skal jeg fortelle ham at jeg taler? Hvis en mann snakker, vil han helt sikkert bli oppslukt.
37 Jeg ville redegjøre for hvert av mine skritt for ham; som en fyrste ville jeg komme nær.
16 For jeg sa: Hør meg, for ellers vil de juble over meg; når min fot snubler, vil de rose seg over meg.
4 Ja, du bagatelliserer frykt og undertrykker din bønn til Gud.
30 jeg har heller ikke latt min munn synde ved å ønske en forbannelse over hans sjel.
29 Når han gir fred, hvem kan da skape opprør? Og når han skjuler sitt ansikt, hvem kan da se ham? Enten det rammer en nasjon eller bare et individ:
14 tok frykten tak i meg, og en skjelving fikk alle mine bein til å skalv.
27 og om mitt hjerte i det skjulte har blitt lokket, eller min munn har kysset min hånd;
28 da ville også dette vært en urett som retten skulle straffe, for da ville jeg ha fornektet den Gud som er oven.
4 Når det gjelder meg, er min klage rettet mot mennesker? Og om det var slik, hvorfor skulle da ikke min ånd være forstyrret?
5 Hvorfor skulle jeg frykte i ondskapens dager, når syndene mine omkranser meg?
16 Når det gjelder meg, har jeg ikke skyndt meg bort fra min oppgave som hyrde for å følge deg, og jeg har heller ikke ønsket den sørgelige dagen; du vet at alt som har kommet ut av mine lepper, har vært rett for deg.