Jeremia 15:18
Hvorfor er min smerte vedvarende og mitt sår uhelbredelig, som nekter å bli helbredet? Vil du være for meg som bedratte vann som svikter?
Hvorfor er min smerte vedvarende og mitt sår uhelbredelig, som nekter å bli helbredet? Vil du være for meg som bedratte vann som svikter?
Hvorfor er min smerte vedvarende, og mitt sår ulegelig, som nekter å bli helbredet? Vil du være helt og fullt for meg som en bedrager, som en bekk som tørker ut?
Hvorfor er min smerte uten ende og mitt sår uhelbredelig, det nekter å leges? Skal du virkelig være for meg som en svikefull bekk, som vann en ikke kan stole på?
Hvorfor er min smerte uten ende og mitt sår uhelbredelig, uvillig til å leges? Vil du virkelig være for meg som en svikefull bekk, et vann det ikke går an å stole på?
Hvorfor er min smerte uopphørlig og mitt sår ulegelig, uten å kunne helbredes? Vil du virkelig være for meg som en upålitelig bekk, som vann man ikke kan stole på?
Hvorfor er min smerte uhelbredelig og mitt sår ulægelig, som ikke vil leges? Vil du være for meg som en bedragersk bekk, som vann som er uten liv?
Hvorfor er smerten min evig, og såret mitt uhelbredelig, som ikke vil bli leget? Vil du være helt for meg som en løgner, og som vann som tørker ut?
Hvorfor varer min smerte evig og mitt sår er uhelbredelig, så det ikke vil leges? Du har blitt som en bedragersk kilde for meg, som vann som ikke er pålitelig.
Hvorfor er smerten min evig og såret mitt uhelbredelig, uten villighet til å leges? Vil du være som en bedragersk bekk for meg, som vann som svikter?
Hvorfor er min smerte vedvarende, og mitt sår uhelbredelig, som nekter å bli helbredet? Vil du være for meg som en svikaktig kilde, som vann som svikter?
Hvorfor er min smerte evigvarende, og såret mitt uhelbredelig – nægter å la seg lege? Vil du være for meg som en løgner, og som vann som svikter?
Hvorfor er min smerte vedvarende, og mitt sår uhelbredelig, som nekter å bli helbredet? Vil du være for meg som en svikaktig kilde, som vann som svikter?
Hvorfor er min smerte evig, og mitt sår uhelbredelig, som nekter å leges? Vil du virkelig være for meg som en villedende bekker, som upålitelige vann?
Why has my pain become perpetual, and my wound incurable, refusing to be healed? Will You indeed be to me like a deceptive stream, waters that are unreliable?
Hvorfor er min smerte uhelbredelig og mitt sår ulegelig, som nekter å la seg lege? Vil du være for meg som en svikefulle bekk, som vann som man ikke kan stole på?
Hvorfor varer min Pine evindeligen, og min Plage er ulægelig, saa den ikke vil læges? du er vist bleven mig ligesom en skuffende (Kilde), (som) Vande, der ikke ere bestandige.
Why is my pain perpetual, and my wound incurable, which refuseth to be healed? wilt thou be altogether unto me as a liar, and as waters that fail?
Hvorfor er min smerte evig, og mitt sår uhelbredelig, som nekter å leges? Vil du være som en bedrager for meg og som vann som svikter?
Why is my pain perpetual, and my wound incurable, refusing to be healed? will you be altogether to me as a liar, and as waters that fail?
Hvorfor er min smerte vedvarende, og mitt sår uhelbredelig, som nekter å bli helbredet? Vil du virkelig være for meg som en svikefull bekk, som vann som svikter?
Hvorfor er min smerte varig? Og hvorfor er mitt sår uhelbredelig? Det nekter å hele. Du er for meg som en sviktende bekk, vann som ikke holder.
Hvorfor er min smerte uopphørlig, og mitt sår uhelbredelig, som nekter å bli helbredet? Vil du virkelig være for meg som en svikefull bekk, som vann som svikter?
Hvorfor er min smerte uendelig og mitt sår uten håp om å bli helbredet? Ulykke meg, for du er som en strøm som gir falskt håp og som vann som ikke er pålitelig.
Why is my pain perpetual, and my wound incurable, which refuseth to be healed? wilt thou indeed be unto me as a deceitful [brook], as waters that fail?
Shall my heuynes endure for euer? Are my plages then so greate, yt they maye neuer be healed? Wilt thou be as a water, that falleth, and can not contynue?
Why is mine heauines continuall? And my plague desperate and cannot be healed? why art thou vnto me as a lyar, and as waters that faile?
Shall my heauinesse endure for euer? Are my plagues then so great that they may neuer be healed? Wylt thou be as one that is false, and as a water that falleth, and can not continue?
Why is my pain perpetual, and my wound incurable, [which] refuseth to be healed? wilt thou be altogether unto me as a liar, [and as] waters [that] fail?
Why is my pain perpetual, and my wound incurable, which refuses to be healed? will you indeed be to me as a deceitful [brook], as waters that fail?
Why hath my pain been perpetual? And my wound incurable? It hath refused to be healed, Thou art surely to me as a failing stream, Waters not stedfast.
Why is my pain perpetual, and my wound incurable, which refuseth to be healed? wilt thou indeed be unto me as a deceitful `brook', as waters that fail?
Why is my pain perpetual, and my wound incurable, which refuseth to be healed? wilt thou indeed be unto me as a deceitful [brook], as waters that fail?
Why is my pain unending and my wound without hope of being made well? Sorrow is mine, for you are to me as a stream offering false hope and as waters which are not certain.
Why is my pain perpetual, and my wound incurable, which refuses to be healed? will you indeed be to me as a deceitful [brook], as waters that fail?
Why must I continually suffer such painful anguish? Why must I endure the sting of their insults like an incurable wound? Will you let me down when I need you like a brook one goes to for water, but that cannot be relied on?”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
12For så sier Herren: Din skade er uhelbredelig, og ditt sår er alvorlig.
13Det er ingen til å føre din sak så du kan bli bundet sammen, du har ingen helbredende medisiner.
14Alle dine elskere har glemt deg, de søker deg ikke, for jeg har slått deg med fiendens slag, med en grusom tukt på grunn av din store synd, fordi dine synder har vokst.
15Hvorfor skriker du over din skade? Din sorg er uhelbredelig. På grunn av din store ondskap, fordi dine synder har vokst, har jeg gjort dette mot deg.
6Skulle jeg lyve mot min rett? Mitt sår er uhelbredelig uten synd.
19Ve meg for min skade! Mitt sår er dypt, men jeg sier: Dette er bare en smerte, og jeg må bære den.
19Har du helt forkastet Juda? Har din sjel avskydd Sion? Hvorfor har du slått oss, så det ikke er noen helbredelse for oss? Vi så etter fred, men det er ingen gode ting; og for tiden for helbredelse, men se trøbbel!
13Herre, Israels håp, alle som forlater deg skal bli til skamme, og de som vender seg bort fra meg skal bli skrevet i jorden, fordi de har forlatt Herren, kilden til levende vann.
14Helbred meg, Herre, så vil jeg bli helbredet; frels meg, så vil jeg bli frelst, for du er min lovsang.
15Se, de sier til meg: Hvor er Herrens ord? La det komme nå.
12Er det ingenting for dere, alle som går forbi? Se, og betrakt om det finnes noen sorg som min sorg, som er gjort mot meg, som Herren har plaget meg med på hans vredesdag.
13Fra det høye har han sendt ild inn i mine ben, og den seirer over dem. Han har bredt et nett for mine føtter, han har vendt meg tilbake. Han har gjort meg ensom og svak hele dagen.
5Hvorfor skulle dere fortsatt bli slått? Dere vil bare gjøre mer opprør. Hele hodet er sykt, og hele hjertet besvimer.
6Fra fotsålen til hodet er det ingen sunnhet i det; bare sår, blåmerker og friske sår. De har ikke blitt renset, heller ikke forbundet, heller ikke lindrede med olje.
18Når jeg vil trøste meg selv mot sorg, er hjertet svakt i meg.
1Hvor lenge, Herre, skal du glemme meg? For alltid? Hvor lenge skal du skjule ditt ansikt for meg?
17Jeg satt ikke i spotternes forsamling, heller ikke gledet jeg meg; jeg satt alene på grunn av din hånd, for du hadde fylt meg med forargelse.
17For han knuser meg i stormen, og han øker mine sår uten grunn.
16For disse tingene gråter jeg; mitt øye, mitt øye renner med vann, fordi trøsteren som skulle lindre min sjel, er langt fra meg. Mine barn er øde fordi fienden har seiret.
19Derfor sier Herren: Om du vender tilbake, vil jeg bringe deg tilbake, så du kan stå foran meg. Hvis du tar det dyrebare fra det verdiløse, skal du være som min munn. La dem vende tilbake til deg, men vend ikke du til dem.
14Jeg er utøst som vann, og alle mine bein er ut av ledd; mitt hjerte er som voks; det smelter inne i meg.
15Min styrke er tørket opp som et potteskår; og min tunge klistrer seg til ganen; du har lagt meg i dødens støv.
15Hva skal jeg si? Han har både talt til meg og selv gjort det; jeg vil vandre varsomt i alle mine år i bitterheten av min sjel.
10For mitt liv er tilbragt i sorg, og mine år i sukken. Min styrke svikter på grunn av min misgjerning, og mine ben fortæres.
19Hvor lenge vil du ikke gå bort fra meg, og ikke la meg være, inntil jeg svelger mitt spytt?
20Se, Herre, for jeg er i nød. Mine tarmer vrir seg, mitt hjerte har vendt seg i meg, for jeg har grovt gjort opprør. Utenfor forfaller sverdet, hjemme er det som døden.
5Mine sår stinker og væsker på grunn av min dårskap.
24Hvorfor skjuler du ditt ansikt og anser meg som din fiende?
17Du skal si disse ordene til dem: La mine øyne renne med tårer natt og dag, og la dem ikke stanse; for jomfruen, min folkets datter, er skadet med et stort sår, med et meget alvorlig slag.
17For jeg vil bringe helbredelse til deg, og jeg vil lege dine sår, sier Herren. Fordi de kalte deg en utstøtt, og sa: Dette er Sion, som ingen søker etter.
34Hvordan kan dere så trøste meg forgjeves, når deres svar er fylt med falskhet?
7Herre, du har narret meg, og jeg ble narret. Du er sterkere enn jeg og har overvunnet meg. Jeg er til latter hele dagen, alle håner meg.
8For siden jeg talte, har jeg ropt ut, jeg har ropt om vold og ødeleggelse. Fordi Herrens ord har vært til skam for meg og til spott, hele dagen.
6Du har forlatt meg, sier Herren. Du har gått baklengs. Derfor vil jeg strekke ut min hånd mot deg og ødelegge deg. Jeg er trett av å angre.
3Du sa: Ve meg nå, for Herren har lagt sorg til min smerte; jeg er utmattet av min sukk og finner ingen hvile.
2Hvor lenge vil dere plage min sjel og knuse meg med ord?
17Jeg er klar til å falle, og min sorg er alltid for meg.
13Hva skal jeg ta som vitne for deg? Hva skal jeg sammenligne deg med, Jerusalems datter? Hva skal jeg sammenligne med deg, for å trøste deg, jomfru, Sions datter? For ditt sammenbrudd er stort som havet: hvem kan helbrede deg?
7Min kropp er fylt med en plage som er avskyelig, og det er ingen helse i meg.
2Hvorfor var det ingen mann til stede da jeg kom? Når jeg ropte, var det ingen som svarte. Er min hånd for kort til å forløse, eller har jeg ingen kraft til å befri? Se, med min irettesettelse tørker jeg opp havet, jeg gjør elvene til en ørken; deres fisk dør av mangel på vann og dør av tørst.
3Også min sjel er dypt urolig. Men du, Herre, hvor lenge?
22La all deres ondskap komme foran deg, og gjør med dem som du har gjort med meg for alle mine overtredelser. For mine sukk er mange, og mitt hjerte er svakt.
18Hvorfor har du da ledet meg ut fra morslivet? Å, om jeg hadde oppgitt ånden, så intet øye hadde sett meg!
17Du har fjernet min sjel langt fra fred; jeg har glemt det gode.
18Og jeg sa: Min styrke og mitt håp er borte fra Herren.
2For du er min styrkes Gud. Hvorfor har du forkastet meg? Hvorfor går jeg omkring i sorg på grunn av fiendens undertrykkelse?
3Hvorfor lar du meg se urett, og betrakte nød? Ødeleggelse og vold er foran meg; det er strid og uenighet som reiser seg.
35De har slått meg, du vil si, men jeg ble ikke syk; de har mishandlet meg, men jeg følte det ikke: når skal jeg våkne? Jeg vil søke det igjen.
1Å, om mitt hode var fullt av vann og mine øyne en kilde av tårer, så jeg kunne gråte dag og natt over de drepte blant mitt folks datter!
3Mine tårer har vært min mat dag og natt, mens de stadig sier til meg: Hvor er din Gud?