Jeremia 20:9
Og hvis jeg sier: Jeg vil ikke tenke på ham, jeg vil ikke tale mer i hans navn, da er det som en brennende ild i mitt hjerte, stengt inne i mine bein, og jeg er trett av å holde det inne, jeg orker det ikke.
Og hvis jeg sier: Jeg vil ikke tenke på ham, jeg vil ikke tale mer i hans navn, da er det som en brennende ild i mitt hjerte, stengt inne i mine bein, og jeg er trett av å holde det inne, jeg orker det ikke.
Da sa jeg: Jeg vil ikke lenger nevne ham eller tale i hans navn. Men i mitt hjerte var hans ord som en brennende ild, stengt inne i mine bein. Jeg ble trett av å holde det tilbake; jeg maktet det ikke.
Jeg sa: «Jeg vil ikke minnes ham og ikke lenger tale i hans navn.» Men det var som en brennende ild i mitt hjerte, innesluttet i mine ben. Jeg ble trett av å holde det inne, og jeg klarte det ikke.
Jeg sa: «Jeg vil ikke minnes ham og ikke lenger tale i hans navn.» Da var det som en brennende ild i mitt hjerte, innestengt i mine bein. Jeg ble trett av å holde det tilbake, jeg makter det ikke.
Men hvis jeg sier: «Jeg vil ikke nevne ham eller tale mer i hans navn,» blir det som en brennende ild i mitt hjerte, stengt inne i mine bein. Jeg blir sliten av å holde det inne, og jeg klarer ikke.
Da sa jeg: Jeg vil ikke nevne ham mer eller tale i hans navn. Men hans ord var i mitt hjerte som en brennende ild, stengt inne i mine bein, og jeg var trett av å holde det tilbake, og kunne ikke.
Da sa jeg: Jeg vil ikke nevne ham, ei tale mer i hans navn. Men hans ord var i hjertet mitt som en brennende ild, som brant i mine bein; jeg ble utmattet av å holde det tilbake, og jeg kunne ikke.
Så jeg sa: Jeg vil ikke tenke på ham eller tale mer i hans navn, men det var som en brennende ild i mitt hjerte, innestengt i mine ben; og jeg forsøkte å utholde det, men jeg kunne ikke.
Men hvis jeg sier: «Jeg vil ikke nevne ham eller tale mer i hans navn,» blir ordet hans som en brennende ild i mitt hjerte, innestengt i min kropp. Jeg blir trett av å holde det tilbake, og jeg kan ikke.
Da sa jeg: Jeg vil ikke mer nevne ham eller tale i hans navn. Men hans ord ble i mitt hjerte som en brennende ild innestengt i mine bein, og jeg var trett av å holde det tilbake og klarte det ikke.
Da sa jeg: 'Jeg skal ikke nevne ham lenger, eller tale noen mer i hans navn.' Men hans ord var i mitt hjerte som en brennende ild, begravet dypt i mine ben. Jeg ble utmattet av å holde tilbake og klarte ikke å fortsette.
Da sa jeg: Jeg vil ikke mer nevne ham eller tale i hans navn. Men hans ord ble i mitt hjerte som en brennende ild innestengt i mine bein, og jeg var trett av å holde det tilbake og klarte det ikke.
Men hvis jeg sier: «Jeg vil ikke nevne ham, heller ikke tale i hans navn,» blir det i mitt hjerte som en ild brennende, innestengt i mine bein, og jeg blir trett av å holde det inne, og jeg kan ikke.
But if I say, 'I will not mention Him or speak any more in His name,' His word is in my heart like a fire, a fire shut up in my bones. I am weary of holding it in; indeed, I cannot.
Men jeg sa: Jeg vil ikke nevne ham, jeg vil ikke lenger tale i hans navn. Da ble det i mitt hjerte som en brennende ild, innestengt i mine bein. Jeg ble trett av å holde det tilbake, og jeg klarte det ikke.
Og jeg sagde: Jeg vil ikke komme ham ihu, og ei tale ydermere i hans Navn, men det var i mit Hjerte, som en brændende Ild (havde været) indelukket i mine Been; og jeg søgte med Møie at fordrage det, men jeg kunde ikke.
Then I said, I will not make mention of him, nor speak any more in his name. But his word was in mine heart as a burning fire shut up in my bones, and I was weary with forbearing, and I could not stay.
Da sa jeg: Jeg vil ikke nevne ham, heller ikke tale mer i hans navn. Men hans ord var i mitt hjerte som en brennende ild innesperret i mine ben, og jeg ble trett av å holde det tilbake, og jeg kunne ikke.
Then I said, I will not make mention of him, nor speak anymore in his name. But his word was in my heart as a burning fire shut up in my bones, and I was weary with holding back, and I could not stay.
Then I said, I will not make mention of him, nor speak any more in his name. But his word was in mine heart as a burning fire shut up in my bones, and I was weary with forbearing, and I could not stay.
Hvis jeg sier: Jeg vil ikke nevne ham, eller tale lenger i hans navn, da er det som en brennende ild i mitt hjerte, stengt inne i mine ben, og jeg er lei av å holde igjen, og jeg klarer det ikke [mer].
Da sa jeg: "Jeg vil ikke nevne Ham mer, ikke tale i Hans navn." Men det ble i mitt hjerte som en brennende ild stengt inne i mine ben, og jeg ble trett av å holde det inne, og jeg klarte det ikke.
Og hvis jeg sier: Jeg vil ikke nevne ham, eller tale i hans navn mer, da er det som en brennende ild i mitt hjerte, innestengt i mine ben, og jeg er trett av å holde det tilbake, og jeg kan ikke.
And if I say,{H559} I will not make mention{H2142} of him, nor speak{H1696} any more in his name,{H8034} then there is in my heart{H3820} as it were a burning{H1197} fire{H784} shut up{H6113} in my bones,{H6106} and I am weary{H3811} with forbearing,{H3557} and I cannot{H3201} [contain].
Then I said{H559}{(H8804)}, I will not make mention{H2142}{(H8799)} of him, nor speak{H1696}{(H8762)} any more in his name{H8034}. But his word was in mine heart{H3820} as a burning{H1197}{(H8802)} fire{H784} shut up{H6113}{(H8803)} in my bones{H6106}, and I was weary{H3811}{(H8738)} with forbearing{H3557}{(H8771)}, and I could{H3201}{(H8799)} not stay.
Wherfore, I thought from hence forth, not to speake of him, ner to preach eny more in his name. But the worde off the LORDE was a very burnynge fyre in my hert and in my bones, which when I wolde haue stopped, I might not.
Then I said, I will not make mention of him, nor speake any more in his Name. But his worde was in mine heart as a burning fire shut vp in my bones, and I was weary with forbearing, and I could not stay.
Wherefore I thought from hencefoorth not to speake of hym, nor to preache any more in his name: but the worde of the Lorde was a very burning fire in my heart and in my bones, whiche when I woulde haue stopped, I might not.
Then I said, I will not make mention of him, nor speak any more in his name. But [his word] was in mine heart as a burning fire shut up in my bones, and I was weary with forbearing, and I could not [stay].
If I say, I will not make mention of him, nor speak any more in his name, then there is in my heart as it were a burning fire shut up in my bones, and I am weary with forbearing, and I can't [contain].
And I said, `I do not mention Him, Nor do I speak any more in His name,' And it hath been in my heart As a burning fire shut up in my bones, And I have been weary of containing, And I am not able.
And if I say, I will not make mention of him, nor speak any more in his name, then there is in my heart as it were a burning fire shut up in my bones, and I am weary with forbearing, and I cannot `contain'.
And if I say, I will not make mention of him, nor speak any more in his name, then there is in my heart as it were a burning fire shut up in my bones, and I am weary with forbearing, and I cannot [contain] .
If I say, I will not make mention of him, nor speak any more in his name, then there is in my heart as it were a burning fire shut up in my bones, and I am weary with forbearing, and I can't [contain].
Sometimes I think,“I will make no mention of his message. I will not speak as his messenger any more.” But then his message becomes like a fire locked up inside of me, burning in my heart and soul. I grow weary of trying to hold it in; I cannot contain it.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
8 For hver gang jeg taler, er det et rop om hjelp; jeg roper med høy røst om vold og ødeleggelse. For Herrens ord har blitt til skam for meg og en årsak til latter hele dagen.
2 Jeg var stille, jeg sa ingenting, selv ikke godt; og jeg ble fylt med sorg.
3 Hjertet brant i mitt indre; mens jeg grunnet, flammet ilden opp; da talte jeg med min tunge,
10 For mange hvisker ondt i mitt nærvær (det er frykt på alle kanter): De sier: Kom, la oss anklage ham; alle mine nærmeste venner som venter på min fall, sier: Kanskje han lar seg bedra, og vi kan få overtaket og hevne oss på ham.
13 Fra det høye har han sendt ild inn i mine bein, og den har overvunnet dem: hans nett er strakt ut for mine føtter, jeg er vendt tilbake av ham; han har gjort meg til en øde og svak person hele dagen.
3 Da jeg tiet, tæret mine ben bort av min daglige klage.
10 Da ville jeg fortsatt ha trøst, og jeg ville ha glede i dødsplagene, for jeg har ikke vært uærlig mot Den Helliges ord.
11 Derfor vil jeg ikke holde min munn lukket; jeg vil la ordene komme ut i åndens smerte, min sjel vil rope i bitterhet.
14 Av denne grunn har Herren, hærskarenes Gud, sagt: Fordi dere har sagt dette, vil jeg gjøre mine ord i din munn til en ild, og dette folket til ved, og de vil bli oppbrent av det.
19 Smerte er min for jeg er såret! mitt sår kan ikke bli helbredet; og jeg sa, min sykdom er grusom, jeg kan ikke bli kvitt den.
19 Min sjel, min sjel! Jeg har smerte dypt i mitt hjerte; mitt hjerte er urolig i meg; jeg kan ikke være stille, for lyden av hornet, krigens tone, har kommet til mine ører.
35 Da ville jeg si det som er i mitt sinn uten frykt for ham; for det er ingen grunn til frykt i meg selv.
19 Er det noen som kan ta opp argumentet mot meg? Hvis det er slik, ville jeg være stille og gi fra meg livet.
29 Er ikke mitt ord som ild? sier Herren; og som en hammer som smasher stein i stykker?
16 Men for meg er ditt ord en glede, som gjør mitt hjerte glad; for jeg er kalt med ditt navn, Herre Gud over hærskarene.
17 Jeg satt ikke blant dem som er glade, og jeg hadde ingen glede; jeg holdt meg for meg selv på grunn av din hånd; for du har fylt meg med harme.
9 Om profetene. Mitt hjerte er knust i meg, alle mine ben skjelver; jeg er som en mann full av sterk drikk, som en mann beseiret av vin; på grunn av Herren og hans hellige ord.
6 Hvis jeg sier det som er i mitt sinn, blir ikke min smerte mindre; og hvis jeg holder stille, hvor mye av det forsvinner da?
2 Han har gjort munnen min som et skarpt sverd, i skyggen av sin hånd har han bevart meg; han har gjort meg som en polert pil, og holdt meg i sitt skjulested.
18 Sorgen har rammet meg! Mitt hjerte i meg er svakt.
15 Hva skal jeg si? Det er han som har gjort det. Hele min tid er jeg urolig, jeg vrir meg uten hvile.
11 Derfor er jeg full av Herrens vrede, jeg er trett av å holde det inne; la det slippes løs på barna i gatene, og på flokken av unge menn sammen; for selv mannen med sin kone vil bli tatt, den gamle mannen med han som er full av dager.
9 For mitt navns skyld vil jeg sette vekk min vrede, og for min æres skyld vil jeg ikke ødelegge deg.
9 Jeg har forkynnet rettferdighet i den store forsamlingen; Herre, du vet at jeg ikke har holdt tilbake mine ord.
15 Hvis jeg skulle snakke som dem, ville jeg være utro mot dine barn.
19 Men jeg var lik et forsvarsløst lam ført til slakt; jeg hadde ingen anelse at de la onde planer mot meg, og sa: Kom, la oss gjøre hans mat til trøbbel, hindre ham fra de levendes land, så minnet om navnet hans ikke lenger finnes.
20 Men, hærskarenes Herre, som dømmer rettferdig, som prøver tanker og hjerte, la meg se din straff komme over dem: for jeg har lagt min sak fram for deg.
14 Jeg har lenge vært stille, jeg har holdt meg tilbake og gjort ingenting: nå vil jeg rope som en kvinne i fødsel, puste hardt og raskt.
14 Jeg renner bort som vann, og alle mine ben er ute av ledd: mitt hjerte er som voks, det smelter i mitt indre.
15 Min strupe er tørr som et potteskår; min tunge kleber seg til ganen, og dødsstøv dekker leppene mine.
16 Hva angår meg, har jeg ikke sagt; La bedrøvelsens dag komme til dem raskt; og jeg har ikke håpet på dødens dag; du vet hva som kom fra mine lepper; det var åpent for deg.
23 Om bare mine ord kunne bli nedskrevet! om de kunne bli skrevet i en bok!
18 For jeg er full av ord, jeg kan ikke holde min pust tilbake lenger:
1 For Sions skyld vil jeg ikke tie, for Jerusalems skyld vil jeg ikke hvile før hennes rettferdighet stråler som solen, og hennes frelse brenner som en fakkel.
27 Men hvis dere ikke lytter til meg, for å holde sabbatsdagen hellig, og ikke la noen byrde løftes og tas gjennom Jerusalems porter på sabbatsdagen: da vil jeg sette en ild i dens porter, som brenner opp de store husene i Jerusalem, og den vil aldri bli slukket.
20 Hvordan kan han vite om mitt ønske om å tale med ham? eller har noen noen gang sagt, Må ødeleggelse komme over meg?
3 Mine dager svinner bort som røk, og mine ben brenner som ild.
49 Da sa jeg: Å, Herre! De sier om meg: Er han ikke en skaper av historier?
8 Jeg er svak og nedtrykt; jeg ropte ut som en løve på grunn av smerten i mitt hjerte.
22 Herrens hånd var over meg dagen før mannen som hadde rømt kom til meg, og han åpnet min munn før hans ankomst. Da han kom til meg om morgenen, kunne jeg tale og var ikke lenger stum.
3 Av denne grunn er jeg full av bitter sorg; smerter som fødselssmerter har kommet over meg: Jeg er bøyd ned av sorgen over det jeg hører; jeg er sjokkert over det jeg ser.
20 La meg si hva jeg tenker, så jeg kan få ro; la meg svare med åpen munn.
20 Se, Herre, for jeg er i nød; de innerste delene av kroppen min er dypt beveget; hjertet mitt er vendt i meg; for jeg har vært ukontrollert: ute blir barna lagt for sverdet, og i huset er det død.
14 Så jeg var som en mann hvis ører er lukket, og i munnen er det ingen skarpe ord.
9 Så rakte Herren ut sin hånd og berørte min munn; og Herren sa til meg: Se, jeg har lagt mine ord i din munn:
27 Om jeg sier, jeg vil glemme sorgen min, jeg vil ikke lenger være trist, jeg vil være glad;
12 Hans ånde setter fyr på kull, og en flamme går ut av hans munn.
17 Jeg ble raskt sint over hans onde veier, og sendte straff over ham, skjulte mitt ansikt i vrede: og han fortsatte, vendte sitt hjerte fra meg.
15 Herren over hærskarene, Israels Gud, har sagt: Se, jeg vil sende alt det onde over denne byen og over alle hennes byer som jeg har sagt; fordi de har gjort sine nakker stive, slik at de ikke lytter til mine ord.
13 Vær stille, og la meg si hva som er i mitt sinn, hva enn som måtte komme til meg.