Habakkuk 3:16
Jeg har hørt, og magen rister, Ved lyden skjelver leppene mine, råte kommer inn i knoklene mine, Og på plassen min skjelver jeg, Så jeg kan ha ro på nødens dag, Ved folkets komme opp, han overvinner det.
Jeg har hørt, og magen rister, Ved lyden skjelver leppene mine, råte kommer inn i knoklene mine, Og på plassen min skjelver jeg, Så jeg kan ha ro på nødens dag, Ved folkets komme opp, han overvinner det.
Da jeg hørte det, skalv mitt indre; mine lepper dirret ved lyden. Råte kom inn i mine ben, jeg ristet der jeg stod, så jeg kan hvile på trengselens dag – når han drar opp mot folket, vil han trenge inn i det med sine tropper.
Jeg hørte det, og mitt indre skjalv; ved lyden dirret leppene mine. Det kom råte inn i mine ben, og jeg skalv der jeg sto. Jeg vil vente stille på nødens dag, når han drar opp mot folket for å angripe oss.
Jeg hørte, og mitt indre skalv; ved lyden dirret leppene mine. Råte kom inn i mine ben, under meg skjalv jeg. Jeg venter rolig på trengselens dag, når han drar opp mot folket som angriper oss.
Jeg hørte, og mitt indre skalv; med stemmen skjelvde mine lepper; frykten grep mine bein, og jeg skalv i min stilling, for jeg må hvile i de dager med nød, når de stormer inn mot folket.
Da jeg hørte det, skalv min mage; mine lepper skalv ved lyden. Råttenhet kom inn i mine ben, og jeg skalv i meg selv, så jeg kan hvile på trengselens dag. Når han stiger opp mot folket, vil han invadere dem med sine styrker.
Da jeg hørte dette, skalv kroppen min; leppene mine dirret ved stemmen; en dyp frykt fylte meg, og jeg skalv innvendig, for jeg kunne ikke finne ro på trengselens dag: når han kommer til folket, vil han overmanne dem med sin hær.
Jeg hørte det, og mitt indre skalv, mine lepper dirret av lyden. Råten kom i mine bein, og det rystet meg der jeg sto. Jeg vil vente i ro på nødens dag, når han kommer opp mot folkene som angriper oss.
Jeg hørte det, og mitt indre skalv, ved lyden bevet mine lepper. Forråtnelse kom inn i mine ben, og under meg skalv jeg. Men jeg skal hvile på trengselens dag, når han kommer opp mot folket som angriper oss.
Da jeg hørte det, skalv mitt indre; leppene skalv ved stemmen: råttenhet kom inn i mine bein, og jeg skalv i meg selv, slik at jeg kan finne ro på trengselens dag: når han kommer opp mot folket, vil han invadere dem med sine tropper.
Da jeg hørte dette, skalv min kjerne; mine lepper dirret ved lyden – råte fylte mine ben, og jeg skalv innerst i meg, for å finne ro på trengselens dag; når han nærmer seg folket, vil han overfalle dem med sine hærer.
Da jeg hørte det, skalv mitt indre; leppene skalv ved stemmen: råttenhet kom inn i mine bein, og jeg skalv i meg selv, slik at jeg kan finne ro på trengselens dag: når han kommer opp mot folket, vil han invadere dem med sine tropper.
Jeg hørte det, og mitt indre skalv; ved lyden skalv mine lepper, forråtnelse kom inn i mine ben, og jeg skalv hvor jeg stod. Jeg vil roe meg i nødens dag, til han går opp mot folket som angriper oss.
I heard, and my heart pounded; my lips quivered at the sound. Decay crept into my bones, and I trembled where I stood. Yet I will wait patiently for the day of calamity to come upon the nation invading us.
Jeg hørte, og mitt indre skalv, ved lyden dirret mine lepper. Sykdom gikk inn i mine ben, og under meg skalv jeg, jeg vil vente rolig på trengselens dag, når den kommer opp imot folket som angriper oss.
Jeg hørte det, og min Bug foruroligedes, mine Læber bævede for Lyden, der kom Raaddenhed i mine Been, og jeg foruroligedes paa mit Sted, paa det jeg maa hvile paa Nødens Dag, naar han drager op imod Folket, han, som skal føre Krigsmagt over det.
When I heard, my belly trembled; my lips quivered at the voice: rottenness entered into my bones, and I trembled in myself, that I might rest in the day of trouble: when he cometh up unto the people, he will invade them with his troops.
Da jeg hørte det, skalv magen min; leppene mine beveget seg ved stemmen; råte kom inn i beina mine, og jeg skalv i meg selv, så jeg kunne hvile på trengselens dag, når han kommer opp mot folket, vil han invadere dem med sine hærer.
When I heard, my belly trembled; my lips quivered at the voice; decay entered my bones, and I trembled in myself, that I might rest in the day of trouble. When he comes up to the people, he will invade them with his troops.
When I heard, my belly trembled; my lips quivered at the voice: rottenness entered into my bones, and I trembled in myself, that I might rest in the day of trouble: when he cometh up unto the people, he will invade them with his troops.
Jeg hørte, og kroppen min skalv. Leppene mine bævet ved stemmen. Råttenskap kom inn i mine ben, og jeg skjelver der jeg står, for jeg må vente stille på trengselens dag, for folkets angrep som kommer mot oss.
Jeg hørte, og min kropp skalv, mine lepper dirret ved lyden; råttenhet trengte inn i mine ben, og jeg skalv der jeg sto; for jeg må vente i stillhet på trengselens dag, for oppkomsten av folket som angriper oss.
Da jeg hørte det, skalv mitt indre, og leppene dirret ved lyden; mine knokler ble svake, og mine skritt ble usikre under meg: jeg uttrykte sorgens lyd på trengselens dag, når hans styrker kom opp mot folket i bands.
Whe I heare this, my body is vexed, my lippes tremble at ye voyce therof, my bones corruppe, I am afrayed where I stonde. O that I might rest in the daye of trouble, that I might go vp vnto oure people, which are alredy prepared.
When I heard, my bellie trembled: my lippes shooke at the voyce: rottennesse entred into my bones, and I trembled in my selfe, that I might rest in the day of trouble: for whe he commeth vp vnto the people, he shall destroy them.
When I hearde, my belly trembled, my lippes shoke at the voice, rottennesse entred into my bones, & I trembled in my selfe, that I might rest in the day of trouble: for when he commeth vp vnto the people, he shall destroy them.
¶ When I heard, my belly trembled; my lips quivered at the voice: rottenness entered into my bones, and I trembled in myself, that I might rest in the day of trouble: when he cometh up unto the people, he will invade them with his troops.
I heard, and my body trembled. My lips quivered at the voice. Rottenness enters into my bones, and I tremble in my place, Because I must wait quietly for the day of trouble, For the coming up of the people who invade us.
I heard, and my body trembled, My lips quivered at the voice; Rottenness entereth into my bones, and I tremble in my place; Because I must wait quietly for the day of trouble, For the coming up of the people that invadeth us.
I heard, and my body trembled, My lips quivered at the voice; Rottenness entereth into my bones, and I tremble in my place; Because I must wait quietly for the day of trouble, For the coming up of the people that invadeth us.
Hearing it, my inner parts were moved, and my lips were shaking at the sound; my bones became feeble, and my steps were uncertain under me: I gave sounds of grief in the day of trouble, when his forces came up against the people in bands.
I heard, and my body trembled. My lips quivered at the voice. Rottenness enters into my bones, and I tremble in my place, because I must wait quietly for the day of trouble, for the coming up of the people who invade us.
Habakkuk Declares His Confidence I listened and my stomach churned; the sound made my lips quiver. My frame went limp, as if my bones were decaying, and I shook as I tried to walk. I long for the day of distress to come upon the people who attack us.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
14Frykt traff meg, og skjelving, og gjorde at alle mine ben skjelvet.
15Og en ånd passerer foran mitt ansikt, hårene på min kropp reiser seg.
19Mine innvoller, mine innvoller! Jeg lider smerte i mitt hjerte, hjertet mitt bråker for meg, jeg kan ikke være stille, for jeg har hørt lyden av en trompet, o min sjel - et krigsrop!
3Derfor har jeg fått store smerter i lendene, rier har grepet meg som riene til en fødende kvinne. Jeg har blitt bøyd av å høre, og uro har grepet meg ved synet.
4Mitt hjerte har virret, skjelv har skremt meg, skumring som jeg lengter etter har han gjort til frykt for meg.
1Også skjelver mitt hjerte ved dette, og det beveger seg fra sin plass.
24Vi har hørt lyden deres, hendene våre er blitt svake, nød har grepet oss, som smerte hos en fødende kvinne.
25Gå ikke ut på marken, gå ikke langs veien, for fienden har et sverd, frykt er overalt.
24For før min mat kommer mitt sukk, og mine stønn renner som vann.
25For en frykt fryktet jeg, og den møtte meg, det jeg var redd for, det kom til meg.
26Jeg var ikke trygg – ikke rolig – ikke i hvile – og uroen kom!
4Mitt hjerte er fylt med smerte, og dødens redsler har falt over meg.
5Frykt og beven kommer over meg, og skrekk dekker meg.
17Selv om fikentre ikke blomstrer, Og det er ingen frukt på vintreet, Arbeidet med oliven har sviktet, Og markene gir ikke mat, Fåret er skåret bort fra innhegningen, Og det er ingen buskap i fjøsene.
6Ja, når jeg tenker etter, blir jeg skremt, og hele min kropp skjelver av frykt.
20Se, Herre, for jeg er i nød. Mine innvoller er opprørt, mitt hjerte er vendt i min indre, for jeg har opprørt svært. Utenfor har sverdet berøvet meg, inne er det som død.
21De har hørt at jeg sukker, det er ingen som trøster meg. Alle mine fiender har hørt om min ulykke, de gleder seg over at du har gjort dette. Du har ført inn den dag du har kalt, og de er blitt som meg.
3Da jeg tiet, ble mine ben gamle gjennom mitt stønn hele dagen.
5Sannelig, så sa Herren: Vi har hørt en røst av skjelving, frykt - og ingen fred.
21for å gå inn i fjellhulene og kløftene i klippene, for Herrens frykt og hans herlighets prakt, når han reiser seg for å skremme jorden.
27Mitt indre koker uten stans, dager med nød går forbi meg.
15Da ble Edoms høvdinger forferdet; Moabs mektige menn ble grepet av skjelving! Alle Kananeas innbyggere smeltet bort!
15Vi søkte etter fred, men det var ingen godhet, etter en tid med helbredelse, men se, frykt.
16Fra Dan har lyden av hestens pesing blitt hørt, ved lyden av de mektiges vrinskninger skjelver hele landet. De kommer inn og ødelegger landet og dets fylde, byen og dens innbyggere.
13Fra høyden har han sendt ild inn i mine bein, og det har beseiret meg. Han har lagt et nett for mine føtter, vendt meg om, gjort meg øde, syk hele dagen.
7Jeg har sett teltene til Kusjan under sorg, Teltene i Midjans land skjelver.
2Når onde gjørere nærmer seg for å fortære mitt kjød, mine motstandere og fiender, snubler de og faller.
3Om en hær leirer seg imot meg, frykter ikke mitt hjerte. Om krig reiser seg mot meg, er jeg likevel trygg.
7Og det skal skje, når de spør deg: Hvorfor sukker du? Da skal du svare: På grunn av nyheten, for den kommer. Alle hjerter skal smelte, og alle hender blir svake, hver ånd skal bli svak, og alle knær skal bli som vann. Se, det kommer, ja, det er skjedd, sier Herren Gud.
10Du ble sett – fjellene skjelver, En oversvømmelse av vann har passert, Dypet ga høylytt sin stemme, Det løftet sine hender opp.
10For jeg har hørt mange onde rykter: "Frykt er rundt meg. Anklag ham, så skal vi anklage ham." Alle mine venner venter på at jeg skal falle: "Kanskje vil han la seg lokke, så vi kan overvinne ham og få vår hevn over ham."
6For et mektig folk har kommet over mitt land, sterkt og uten tall, med tennene til en løve og kjevene til en løvinne.
3Den dagen jeg er redd, setter jeg min lit til Deg.
3Ved lyden av din røst flykter folkene, ved din opphøyelse er nasjonene spredt.
15Derfor skremmes jeg for Hans ansikt, jeg tenker etter og blir redd for Ham.
16Gud har gjort mitt hjerte bløtt, og Den Mektige har skremt meg.
19Å Herre, min styrke og min borg, og min tilflukt på nødens dag, folkeslag kommer til deg fra jordens ender og sier: 'Våre fedre har arvet bare løgner, tomhet, og ingen goder finnes blant dem.'
10Foran dem skjelver jorden, himmelen rystes, solen og månen svartner, og stjernene mister sitt lys.
11Jehova løfter sin røst foran hæren sin, for hans leir er veldig stor. Meget mektig er han som fullbyrder hans ord, for Jehovas dag er stor og fryktelig. Hvem kan tåle den?
14Jeg har vært stille lenge, jeg har holdt meg tilbake, som en fødende kvinne skriker jeg, jeg ødelegger og fortærer sammen.
7Da rystet og skalv jorden, fjellenes grunnvoller ble forstyrret, og de rystet - for Han var vred.
16Herren skal brøle fra Sion, og fra Jerusalem gi sin røst, og himlene og jorden skal skjelve. Men Herren er en tilflukt for sitt folk, en festning for Israels barn.
6Foran dem skjelver folkeslag, alle ansikter blekner.
20Kom, mitt folk, gå inn i dine indre kammer, og lukk dørene bak deg, skjul deg kort en stund til harme går forbi.
19Og i min iver, i min brennende vrede, har jeg talt: På den dagen skal det være et stort jordskjelv i Israels land.
15Du gikk gjennom havet med dine hester – leiren av mange vann.
5Der fryktet de en frykt som de ikke kjente, for Gud har spredt knoklene til dem som omringer deg. Du har gjort dem til skamme, for Gud har foraktet dem.
23For frykt for vår Gud er ulykken for meg, og på grunn av hans velde tør jeg ikke.
10Støvet fra hans mange hester skal dekke deg, dine murer skal skjelve av larmen fra ryttere, hjul og vogner når han går inn gjennom dine porter, som inn i en by som er brutt ned.
15Da oppstod det skrekk i leiren, på marken og blant folket; også forposten og røverne skalv, og jorden rystet, en Gudsendt redsel bredte seg.