1 Mosebok 18:32
Han sa: Å, la ikke Herren bli vred, så skal jeg tale bare denne ene gangen til. Kanskje det finnes ti der. Han sa: Jeg vil ikke ødelegge den for de tis skyld.
Han sa: Å, la ikke Herren bli vred, så skal jeg tale bare denne ene gangen til. Kanskje det finnes ti der. Han sa: Jeg vil ikke ødelegge den for de tis skyld.
Han sa: Herre, bli ikke harm, så jeg får tale bare denne gangen. Kanskje det finnes ti der. Han sa: Jeg vil ikke ødelegge den for de ti skyld.
Han sa: Herre, bli ikke vred, la meg bare tale denne ene gangen. Kanskje finnes det ti der. Han sa: Jeg vil ikke ødelegge den for de tis skyld.
Da sa han: Herren må ikke bli vred, men la meg tale bare denne ene gang. Kanskje det finnes ti der. Og han sa: Jeg vil ikke ødelegge den for de tis skyld.
Så sa han: 'Ikke la Herren bli harm, men la meg tale bare en gang til. Hva om det finnes ti der?' Han sa: 'Jeg vil ikke ødelegge for de tis skyld.'
Og han sa: Herre, bli ikke vred, og jeg vil tale bare denne ene gangen: Forvent at det er ti funnet der. Og han sa: Jeg vil ikke ødelegge den for tis skyld.
Og han sa: Åh, la ikke Herren bli sint, og jeg vil tale enda bare én gang: Kanskje ti skal finnes der. Og han sa: Jeg vil ikke ødelegge den for ti's skyld.
Da sa han: Vær så snill, bli ikke sint, Herre, så vil jeg tale én gang til: Hva om det finnes ti der? Og han svarte: Jeg vil ikke ødelegge byen for de tis skyld.
Da sa han: 'Må ikke Herren bli vred, så taler jeg bare én gang til: Kanskje finnes det ti der?' Han svarte: 'Jeg vil ikke ødelegge den for de tis skyld.'
Og han sa: Å, la ikke Herren bli vred, så jeg får tale bare denne gang til: Kanskje finnes det ti der. Og han sa: Jeg vil ikke ødelegge det for ti skyld.
Så sa Abraham: «La Herren ikke bli sint, og la meg tale én gang til: Hva om det finnes ti der?» Og han sa: «Jeg vil ikke ødelegge den for tioms skyld.»
Og han sa: Å, la ikke Herren bli vred, så jeg får tale bare denne gang til: Kanskje finnes det ti der. Og han sa: Jeg vil ikke ødelegge det for ti skyld.
Da sa han: "Herre, bli ikke vred, men la meg tale bare denne ene gangen. Kanskje finnes det ti der." Han svarte: "Jeg vil ikke ødelegge den for de ti skyld."
Finally, he said, 'May the Lord not be angry, but let me speak just once more. What if ten are found there?' He answered, 'For the sake of ten, I will not destroy it.'
Da sa han: 'La ikke Herren bli vred, og jeg vil tale kun denne ene gangen. Kanskje finnes det ti der.' Han svarte: 'Jeg vil ikke ødelegge den for de tis skyld.'
Og han sagde: Kjære, Herren blive ikke vred, saa vil jeg tale aleneste denne Gang: Der maatte maaskee findes ti; og han sagde: Jeg vil ikke fordærve den for de Ti's Skyld.
And he said, Oh let not the Lord be angry, and I will speak yet but this once: Peradventure ten shall be found there. And he said, I will not destroy it for ten's sake.
Da sa han: Måtte ikke Herren bli vred, og jeg vil tale bare denne ene gangen: Hva om det finnes ti der? Han sa: Jeg vil ikke ødelegge det for de ti sin skyld.
And he said, Oh let not the Lord be angry, and I will speak but this once; suppose ten should be found there. And he said, I will not destroy it for the sake of ten.
Han sa: "Men, la ikke Herren bli vred, og jeg vil tale enda denne ene gang. Om det finnes ti der?" Han sa: "Jeg vil ikke ødelegge den for de tis skyld."
Og han sa: 'La ikke Herren bli vred, og jeg taler bare denne gangen: Kanskje finnes det ti der?' Og han sa: 'Jeg vil ikke ødelegge den for de tis skyld.'
Han sa: La ikke Herren bli sint, men jeg vil tale bare denne ene gangen: Hva om det finnes ti der? Han sa: Jeg vil ikke ødelegge den for de tis skyld.
Han sa: Må Herren ikke bli sint, og jeg spør denne ene gang til: Hva om det finnes ti der? Han sa: Jeg vil ikke ødelegge den for de tis skyld.
And he sayde: O let not my LORde be angrye that I speake yet but eue once more only. What yf ten be founde there?. And he sayde: I will not destroy the for.x. sake.
And sayde: O let not my LORDE be angrie, that I speake yet once more. Peraduenture there might be ten founde therin. He saide: I wil not destroye them for those ten sake.
Then he saide, Let not my Lord be nowe angrie, and I will speake but this once, What if tenne be found there? And he answered, I will not destroy it for tennes sake.
And he sayde: O let not my Lorde be angry, and I wyll speake yet but this once: What if ten shalbe found there? He aunswered, I wil not destroy them for tennes sake.
And he said, Oh let not the Lord be angry, and I will speak yet but this once: Peradventure ten shall be found there. And he said, I will not destroy [it] for ten's sake.
He said, "Oh don't let the Lord be angry, and I will speak yet but this once. What if ten are found there?" He said, "I will not destroy it for the ten's sake."
And he saith, `Let it not be, I pray Thee, displeasing to the Lord, and I speak only this time: peradventure there are found there ten?' and He saith, `I do not destroy `it', because of the ten.'
And he said, Oh let not the Lord be angry, and I will speak yet but this once: peradventure ten shall be found there. And he said, I will not destroy it for the ten's sake.
And he said, Oh let not the Lord be angry, and I will speak yet but this once: peradventure ten shall be found there. And he said, I will not destroy it for the ten's sake.
And he said, O let not the Lord be angry and I will say only one word more: by chance there may be ten there. And he said, I will have mercy because of the ten.
He said, "Oh don't let the Lord be angry, and I will speak just once more. What if ten are found there?" He said, "I will not destroy it for the ten's sake."
Finally Abraham said,“May the Lord not be angry so that I may speak just once more. What if ten are found there?” He replied,“I will not destroy it for the sake of the ten.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
15Da nektet Sara og sa: Jeg lo ikke! For hun var redd. Men han sa: Nei, du lo.
16Mennene brøt opp derfra og så ut mot Sodoma, og Abraham gikk med dem for å følge dem på vei.
17Da sa Herren: Skal jeg skjule for Abraham hva jeg vil gjøre?
18Siden Abraham jo skal bli et stort og mektig folk, og alle folkeslag på jorden skal velsignes i ham?
19For jeg kjenner ham, at han vil befale sine barn og sitt hus etter seg, så de holder Herrens vei og gjør rett og rettferd, for at Herren skal la Abraham få det han har talt om ham.
20Og Herren sa: Ropet fra Sodoma og Gomorra er stort, og deres synd er svært grov.
21Jeg vil nå stige ned og se om de virkelig har gjort etter det ropet som har nådd meg; og hvis ikke, vil jeg få vite det.
22Mennene vendte seg bort derfra og gikk mot Sodoma, men Abraham ble stående for Herren.
23Abraham trådte nærmere og sa: Vil du virkelig utrydde de rettferdige sammen med de onde?
24Kanskje det finnes femti rettferdige i byen. Vil du virkelig ødelegge stedet og ikke skåne det for de femti rettferdiges skyld som er der?
25Det være langt fra deg å gjøre slikt, å drepe de rettferdige sammen med de onde, så det går den rettferdige som den onde. Slikt være langt fra deg! Skal ikke Dommeren over hele jorden gjøre rett?
26Da sa Herren: Finner jeg i Sodoma femti rettferdige i byen, vil jeg for deres skyld skåne hele stedet.
27Abraham svarte og sa: Se nå, jeg har tatt meg den dristighet å tale til Herren, jeg som bare er støv og aske.
28Kanskje det mangler fem av de femti rettferdige. Vil du ødelegge hele byen på grunn av at fem mangler? Han sa: Finner jeg der førtifem, vil jeg ikke ødelegge den.
29Han talte til ham enda en gang og sa: Kanskje det finnes førti der. Han sa: Jeg vil ikke gjøre det for de førti skyld.
30Han sa: Å, la ikke Herren bli vred, så skal jeg tale. Kanskje det finnes tretti der. Han sa: Jeg vil ikke gjøre det, dersom jeg finner tretti der.
31Han sa: Se nå, jeg har tatt meg den frihet å tale til Herren. Kanskje det finnes tjue der. Han sa: Jeg vil ikke ødelegge den for de tjues skyld.
17Da de hadde ført dem ut, sa han: Fly for livet! Se ikke tilbake, og stans ikke noe sted på sletten. Flykt til fjellet, ellers går du til grunne.
18Da sa Lot til dem: Å, ikke slik, Herre!
19Se, din tjener har funnet nåde for dine øyne, og du har vist stor barmhjertighet mot meg ved å berge livet mitt. Men jeg orker ikke å flykte til fjellet; jeg er redd ulykken tar meg, og jeg dør.
20Se, denne byen er nær nok å flykte til, og den er liten. Å, la meg flykte dit—er den ikke liten?—så skal jeg berge livet.
21Han sa til ham: Se, også i dette tar jeg hensyn til deg: Jeg skal ikke ødelegge den byen du taler om.
22Skynd deg, flykt dit, for jeg kan ikke gjøre noe før du er kommet dit. Derfor fikk byen navnet Soar.
33Så gikk Herren sin vei da han var ferdig med å tale med Abraham, og Abraham vendte tilbake til sitt sted.
3Han sa: Herre, dersom jeg nå har funnet nåde for dine øyne, gå ikke forbi din tjener.
7og sa: Jeg ber dere, mine brødre, gjør ikke noe så ondt.
8Se, jeg har to døtre som ikke har vært sammen med noen mann; la meg, jeg ber dere, føre dem ut til dere, og gjør med dem slik dere synes er godt. Bare gjør ikke noe mot disse mennene, for de er kommet inn under beskyttelsen av mitt tak.
9Og det skal skje: Om det blir igjen ti menn i ett hus, skal de dø.
9Hvem vet? Kanskje Gud vil vende om og angre og vende seg fra sin brennende vrede, så vi ikke går til grunne.
10Og Gud så deres gjerninger, at de vendte om fra sin onde vei. Da angret Gud det onde han hadde sagt at han ville gjøre mot dem, og han gjorde det ikke.
10La meg nå få være, så min vrede kan flamme opp mot dem og jeg kan gjøre ende på dem. Men av deg vil jeg gjøre et stort folk.
28Han så ut mot Sodoma og Gomorra og mot hele slettelandet. Og se, røyken fra landet steg opp som røyken fra en ovn.
29Da Gud ødela byene på sletten, husket Gud Abraham og lot Lot slippe ut av ødeleggelsen, da han ødela de byene som Lot bodde i.
11Abraham sa: Jeg tenkte: Det er nok ingen gudsfrykt på dette stedet, og de vil drepe meg for min kones skyld.
12Og han sa: Herre, min herre Abrahams Gud, jeg ber deg: La det lykkes for meg i dag, og vis godhet mot min herre Abraham.
14Da lot Herren være å gjøre den ulykken han hadde tenkt å gjøre mot sitt folk.
13For vi skal ødelegge dette stedet, fordi klageropet over det er blitt stort for Herrens ansikt, og Herren har sendt oss for å ødelegge det.
10men dersom det gjør det onde for mine øyne, så det ikke adlyder min røst, da angrer jeg det gode jeg sa jeg ville gjøre for dem.
8men dersom det folket jeg har uttalt dom over, vender om fra sin ondskap, da angrer jeg den ulykken jeg hadde tenkt å gjøre mot dem.
17Da sa han til ham: Hvis jeg har funnet nåde for dine øyne, vis meg da et tegn på at det er du som taler med meg.
18Og Abraham sa til Gud: Måtte bare Ismael få leve for ditt ansikt!
2Han sa: Hør nå, mine herrer, kom, jeg ber dere, inn i deres tjeners hus og bli der natten over; vask føttene deres, så kan dere stå tidlig opp og dra videre. De sa: Nei, vi vil tilbringe natten ute på gaten.
3Da angret Herren dette: Det skal ikke skje, sier Herren.
17Men tilgi, vær så snill, min synd bare denne gangen, og be til Herren, deres Gud, at han bare tar denne dødsplagen bort fra meg.
3Da sa Herren: Min Ånd skal ikke alltid stride med mennesket, for det er jo dødelig; men menneskets dager skal være hundre og tjue år.
3Da falt Abram på sitt ansikt, og Gud talte med ham og sa: