Jeremia 2:25
Hold foten din fra å bli bar og halsen din fra tørste! Men du sa: Det er håpløst. Nei, for fremmede har jeg elsket, og etter dem vil jeg gå.
Hold foten din fra å bli bar og halsen din fra tørste! Men du sa: Det er håpløst. Nei, for fremmede har jeg elsket, og etter dem vil jeg gå.
Hold foten din fra å gå bar og halsen din fra tørste! Men du sa: «Det er håpløst! Nei, jeg elsker fremmede, etter dem vil jeg gå.»
Spar føttene dine for å bli bare og halsen din for tørste! Men du sa: «Det er håpløst! Nei, jeg elsker fremmede, etter dem vil jeg gå.»
Vokt din fot så du ikke går barbeint, og din strupe mot tørst! Men du sa: Det er håpløst! Nei, for jeg elsker fremmede, og etter dem vil jeg gå.
Pass på at føttene dine ikke blir nakne og halsen ikke blir tørst. Men du sier: "Det nytter ikke! Jeg elsker fremmede, og dem vil jeg følge."
Hold foten din fra å bli bar og halsen fra tørst. Men du sier: Det er ingen håp; for jeg har elsket fremmede, og etter dem vil jeg gå.
Hold føttene dine borte fra å være barføtt, og halsen din fra tørst; men du sa: Det er ingen håp; nei, jeg har elsket fremmede, og etter dem vil jeg gå.
Spar din fot fra å gå barbent og din strupe fra tørst; men du sa: Det er forgjeves, for jeg elsker de fremmede, og jeg vil gå etter dem.
Hold din fot tilbake fra å være barfot og din strupe fra tørst! Men du sa: Det nytter ikke. Jeg elsker fremmede, og etter dem vil jeg gå.
Spar din fot fra å bli barfot og din hals fra tørst; men du sa: Det er ingen håp: Nei, jeg har elsket fremmede, og dem vil jeg følge.
La ikke foten din gå barbeint, og la ikke tungen din sulte for tørst, men du sa: 'Det finnes ingen håp' – nei, for jeg har kjærkommet fremmede, og etter dem vil jeg gå.
Spar din fot fra å bli barfot og din hals fra tørst; men du sa: Det er ingen håp: Nei, jeg har elsket fremmede, og dem vil jeg følge.
Hold din fot tilbake fra å bli bar, og din hals fra tørst. Men du sa: Dette er nytteløst, jeg elsker fremmede og jeg vil følge dem.
Keep your feet from going bare and your throat from thirst. But you said, ‘It’s hopeless! I love foreigners, and I will follow them.’
Hold foten din fra å bli bar og halsen fra tørst! Men du sa: Det nytter ikke; nei, for jeg elsker fremmede, og etter dem vil jeg gå.
Hold din Fod tilbage fra (at løbe) barfodet, og din Strube fra Tørst; men du sagde: (Det er) forloret; ikke (saa), thi jeg haver elsket Fremmede, og efter dem vil jeg gaae.
Withhold thy foot from being unshod, and thy throat from thirst: but thou saidst, There is no hope: no; for I have loved strangers, and after them will I go.
Hold din fot fra å bli bar og din hals fra tørst; men du sa: Det er ingen håp: Nei, for jeg har elsket fremmede, og etter dem vil jeg gå.
Withhold your foot from being unshod, and your throat from thirst: but you said, There is no hope: no; for I have loved foreign gods, and after them I will go.
Hold tilbake din fot fra å bli barfot, og din strupe fra tørst: men du sa, Det er forgjeves; nei, for jeg har elsket fremmede, og etter dem vil jeg gå.
Hold foten tilbake fra å være barbeint og halsen fra tørst, men du sier: Det er forgjeves, nei, for jeg har elsket fremmede, og etter dem går jeg.
Hold din fot fra å bli bar, og din hals fra tørst; men du sa: Det er forgjeves; nei, for jeg har elsket fremmede, og etter dem vil jeg gå.
Ikke la foten din bli uten sko, eller halsen din tørste etter vann: men du sa, Det er ikke noe håp: nei, for jeg har vært en elsker av fremmede guder, og etter dem vil jeg gå.
Thou kepest thy fote from nakednes, and thy throte from thurste, and thinkest thus in thy self: tush, I wil take no sorowe, I wil loue the straunge goddes, & hange vpon them.
Keepe thou thy feete from barenes, and thy throte from thirst: but thou saidest desperately, No, for I haue loued strangers, and them will I followe.
Kepe thy foote from nakednesse, and thy throte from thirst, and thou thinkest in thy selfe: tushe, I wil take no sorowe, for I haue loued the straungers, and them wyll I folowe.
Withhold thy foot from being unshod, and thy throat from thirst: but thou saidst, There is no hope: no; for I have loved strangers, and after them will I go.
Withhold your foot from being unshod, and your throat from thirst: but you said, It is in vain; no, for I have loved strangers, and after them will I go.
Withhold thy foot from being unshod, And thy throat from thirst, And thou sayest, `It is incurable, No, for I have loved strangers, and after them I go.'
Withhold thy foot from being unshod, and thy throat from thirst: but thou saidst, It is in vain; no, for I have loved strangers, and after them will I go.
Withhold thy foot from being unshod, and thy throat from thirst: but thou saidst, It is in vain; no, for I have loved strangers, and after them will I go.
Do not let your foot be without shoes, or your throat dry from need of water: but you said, There is no hope: no, for I have been a lover of strange gods, and after them I will go.
"Withhold your foot from being unshod, and your throat from thirst. But you said, 'It is in vain. No, for I have loved strangers, and I will go after them.'
Do not chase after other gods until your shoes wear out and your throats become dry. But you say,‘It is useless for you to try and stop me because I love those foreign gods and want to pursue them!’
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
5For deres mor har drevet hor; hun som unnfanget dem, har gjort skammelige ting. For hun sa: Jeg vil gå etter mine elskere, som gir meg mitt brød og mitt vann, min ull og mitt lin, min olje og min drikk.
6Derfor, se, jeg vil gjerde hennes vei med torner og sette opp en mur, så hun ikke finner sine stier.
7Hun skal jage etter sine elskere, men ikke nå dem; hun skal lete etter dem, men ikke finne dem. Da skal hun si: Jeg vil gå tilbake til min første mann, for da hadde jeg det bedre enn nå.
10Du ble trett på din lange vei, men du sa ikke: Det er håpløst. Du fant ny livskraft i dine hender; derfor ble du ikke motløs.
24Jeg har gravd brønner og drukket fremmede vann, og med fotsålene mine har jeg tørket ut alle elver på beleirede steder.
17Har du ikke påført deg dette selv ved at du forlot Herren din Gud da han ledet deg på veien?
18Og nå, hva har du med veien til Egypt å gjøre, så du drikker Sihors vann? Eller hva har du med veien til Assyria å gjøre, så du drikker elvens vann?
19Din egen ondskap tukter deg, og dine frafall refser deg. Forstå derfor og se at det er ondt og bittert at du har forlatt Herren din Gud, og at min frykt ikke er i deg, sier Herren, hærskarenes Gud.
20For for lenge siden brøt jeg ditt åk og sprengte dine bånd. Men du sa: Jeg vil ikke overtre. Likevel vandret du på hver høy haug og under hvert grønt tre og drev hor.
33Hvorfor pynter du din vei for å søke kjærlighet? Derfor har du også lært de onde dine veier.
5Jeg kjente deg i ørkenen, i landet med stor tørke.
2Løft dine øyne mot høydene og se: Finnes det et sted der du ikke er blitt ligget med? Ved veiene satt du og ventet på dem, som en araber i ørkenen; du har gjort landet urent med ditt hor og din ondskap.
3Derfor er regnskyllene holdt tilbake, og senregnet har ikke kommet; men du hadde en skjøges panne, du nektet å skamme deg.
23Hvordan kan du si: Jeg er ikke uren, jeg har ikke gått etter Baalene? Se din vei i dalen, forstå hva du har gjort! Du er en rask dromedar som farer omkring på sine veier.
24En vill eselhoppe, vant til ørkenen, som snuser opp vinden i sin brunst—hvem kan vende henne bort? Alle som søker henne, trenger ikke slite seg ut; i hennes måned finner de henne.
3Ellers vil jeg kle henne naken og stille henne fram som den dagen hun ble født; jeg gjør henne til en ørken, setter henne som et tørt land og lar henne dø av tørst.
10Så sier Herren om dette folket: Slik elsker de å flakke omkring; de har ikke holdt seg tilbake. Derfor godtar Herren dem ikke. Nå vil han huske deres misgjerning og hjemsøke deres synder.
20Gå opp på Libanon og klag; løft din røst i Basan, og rop fra fjellpassene! For alle dine elskere er tilintetgjort.
21Jeg talte til deg da det gikk deg godt, men du sa: Jeg vil ikke høre. Slik har du vært fra din ungdom av: Du har ikke lyttet til min røst.
22Vinden skal feie bort alle dine hyrder, og dine elskere skal gå i fangenskap. Da skal du sannelig stå med skam og vanære for all din ondskap.
20Sannelig, som en hustru troløst forlater sin mann, slik har dere handlet troløst mot meg, Israels hus, sier Herren.
13HERRE, Israels håp, alle som forlater deg, skal bli til skamme. De som vender seg bort fra meg, skal skrives i jorden, for de har forlatt HERREN, kilden med levende vann.
2De drar av sted for å gå ned til Egypt uten å ha rådført seg med meg, for å styrke seg ved Faraos kraft og sette sin lit til Egypts skygge.
13For mitt folk har gjort to onde ting: De har forlatt meg, kilden med levende vann, og de har hugget seg sisterner, sprukne sisterner som ikke holder på vann.
25Jeg har gravd og drukket vann, og med fotsålene mine har jeg tørket ut alle vannløpene i de beleirede områdene.
5Om du har løpt med fotsoldater og de har gjort deg trett, hvordan kan du da kappes med hester? Og hvis du blir trett i et fredelig land som du stolte på, hvordan vil du da klare deg i Jordans flom, når den går over sine bredder?
2Å, om jeg i ørkenen hadde et herberge for veifarende, så jeg kunne forlate mitt folk og gå bort fra dem! For de er alle ekteskapsbrytere, en forsamling av svikefulle.
26Som tyven blir til skamme når han blir funnet, slik blir Israels hus til skamme—de, kongene deres, fyrstene deres, prestene deres og profetene deres.
2Gå og rop i Jerusalems ører og si: Så sier Herren: Jeg husker din ungdoms hengivenhet, brudekjærligheten i din forlovelsestid, da du fulgte etter meg i ørkenen, i et land som ikke var sådd.
15Hva har min elskede i mitt hus, siden hun har drevet skamløshet med mange, og det hellige kjøttet er gått fra deg? Når du gjør ondt, da jubler du.
31Dere slekt, legg merke til Herrens ord! Har jeg vært en ørken for Israel, eller et land av dyp mørke? Hvorfor sier mitt folk: Vi er herrer; vi kommer ikke mer til deg?
14Alle dine elskere har glemt deg; de spør ikke etter deg. For jeg har slått deg med fiendens sår, med en grusoms tukt, for dine mange misgjerninger, fordi dine synder ble mange.
36Hvorfor farer du så omkring for å skifte vei? Du skal også bli til skamme for Egypt, slik du ble til skamme for Assyria.
37Ja, du skal gå bort derfra med hendene på hodet, for Herren har forkastet det du satte din lit til, og du skal ikke ha framgang med det.
8Du, Israels håp, dets frelser i trengselens tid, hvorfor er du som en fremmed i landet, som en veifarende som bare stanser for natten?
30Jeg gjør dette mot deg fordi du har drevet hor med hedningene og gjort deg uren med deres avguder.
8Da dro to eller tre byer til én by for å drikke vann, men de fikk ikke nok; likevel har dere ikke vendt om til meg, sier Herren.
17som forlater sin ungdoms venn og glemmer sin Guds pakt.
7Du ga ikke den trette vann å drikke, og du holdt brød tilbake for den sultne.
13Derfor går mitt folk i fangenskap fordi det ikke har kunnskap; de fornemme sulter, og mengden tørster bort.
4Hvorfor skryter du av dalene, din frodige dal, du frafalne datter, du som stolte på dine skatter og sa: Hvem kan komme mot meg?
17Når de fattige og trengende søker vann og det ikke finnes, og tungen deres tørker av tørst, da vil jeg, Herren, høre dem; jeg, Israels Gud, vil ikke forlate dem.
6Du har forlatt meg, sier Herren, du har gått tilbake. Derfor vil jeg rekke ut hånden mot deg og ødelegge deg; jeg er trett av å angre.
6Han skal være som en busk i ørkenen og skal ikke se når det kommer noe godt; han skal bo på svidde steder i ødemarken, i et saltland uten innbyggere.
5Så sier Herren: Hvilken urett fant fedrene deres hos meg, siden de gikk langt bort fra meg, fulgte etter tomhet og ble selv tomme?
35Derfor, så sier Herren Gud: Fordi du har glemt meg og kastet meg bak ryggen, skal du selv bære din skamløshet og ditt hor.
28Du drev også hor med assyrerne, fordi du var umettelig. Ja, du drev hor med dem, men ble likevel ikke tilfreds.
18Din vei og dine gjerninger har brakt dette over deg; dette er din ondskap. Den er bitter, den når helt til ditt hjerte.
14Derfor, se, jeg vil lokke henne, føre henne ut i ørkenen og tale til hjertet hennes.
19Jeg ropte på mine elskere, men de svek meg. Prestene mine og mine eldste utåndet i byen mens de lette etter mat for å holde livet oppe.