Jeremia 2:13
For mitt folk har gjort to onde ting: De har forlatt meg, kilden med levende vann, og de har hugget seg sisterner, sprukne sisterner som ikke holder på vann.
For mitt folk har gjort to onde ting: De har forlatt meg, kilden med levende vann, og de har hugget seg sisterner, sprukne sisterner som ikke holder på vann.
For to onde ting har mitt folk gjort: Meg har de forlatt, kilden med levende vann. De har hogd seg sisterner, sprukne sisterner som ikke holder vann.
For to onder har mitt folk gjort: Meg forlot de, kilden med levende vann, og de hogg seg sisterner, sprukne sisterner som ikke holder vann.
For mitt folk har gjort to onde ting: De har forlatt meg, kilden med levende vann, og de har hogd seg ut brønner, sprukne brønner som ikke holder vann.
For to onde ting har mitt folk gjort: De har forlatt meg, kilden med det levende vann, og de har hogd seg ut brønner, sprukne brønner som ikke kan holde vann.
For mitt folk har gjort to onde ting: de har forlatt meg, kilden med levende vann, og hogget seg brønner, sprukne brønner som ikke holder vann.
For mitt folk har begått to onde handlinger; de har forlatt meg, kilden til levende vann, og gravd ut seg brønner, knuste brønner, som ikke kan holde vann.
For mitt folk har gjort to onde ting: De har forlatt meg, kilden med levende vann, og hogget seg cisterner, sprukne cisterner som ikke holder vann.
For to onde ting har mitt folk gjort: De har forlatt meg, kilden med levende vann, og hugget seg cisterner, sprukne cisterner som ikke holder vann.
For mitt folk har gjort to onde ting: De har forlatt meg, kilden med det levende vannet, og hogd seg sisterner, sprukne sisterner som ikke kan holde vann.
For mitt folk har gjort to onde ting: de har forlatt meg, livets kilde, og de har hugget ut brøtne tanker som ikke kan holde vann.
For mitt folk har gjort to onde ting: De har forlatt meg, kilden med det levende vannet, og hogd seg sisterner, sprukne sisterner som ikke kan holde vann.
For mitt folk har gjort to onde ting: De har forlatt meg, kilden til levende vann, og de har hugget seg sisterner, sprukne sisterner som ikke holder vann.
For my people have committed two evils: they have forsaken me, the spring of living water, and they have dug their own cisterns—broken cisterns that cannot hold water.
For to onde ting har mitt folk gjort: Meg har de forlatt, kilden med levende vann, og hugget seg brønner, sprukne brønner som ikke holder vann.
Thi mit Folk gjorde tvende onde Ting: De forlode mig, den levende Vandkilde, at hugge sig Brønde, (ja) sønderbrudte Brønde, som ikke kunde holde Vand.
For my people have committed two evils; they have forsaken me the fountain of living waters, and hewed them out cisterns, broken cisterns, that can hold no water.
For mitt folk har gjort to onde ting; de har forlatt meg, kilden til det levende vann, og hogget ut for seg brønner, knuste brønner som ikke holder vann.
For my people have committed two evils; they have forsaken me, the fountain of living waters, and carved themselves cisterns, broken cisterns that can hold no water.
For mitt folk har begått to onde: de har forlatt meg, kilden med levende vann, og hogget ut brønner for seg selv, sprukne brønner som ikke kan holde vann.
For to onde ting har mitt folk gjort: Meg har de forlatt, kilden med levende vann, og hogget seg ut brønner, sprukne brønner som ikke holder vann.
For mitt folk har gjort to onde ting: de har forlatt meg, kilden til det levende vann, og hugget seg brønner, sprukne brønner, som ikke kan holde vann.
For mitt folk har gjort to onde ting; de har forlatt meg, kilden med levende vann, og de har laget seg vannkar, hugget ut av berg, sprukne vannkar som ikke kan holde vann.
For my people hath done two euels. They haue forsake me the well of the water of life, and digged them pittes, yee vile and broken pittes, that holde no water.
For my people haue committed two euils: they haue forsaken mee the fountaine of liuing waters, to digge them pittes, euen broken pittes, that can holde no water.
For my people hath done two euils: they haue forsaken me the well of the water of lyfe, and digged them pittes, yea vile and broken pittes that can holde no water.
For my people have committed two evils; they have forsaken me the fountain of living waters, [and] hewed them out cisterns, broken cisterns, that can hold no water.
For my people have committed two evils: they have forsaken me, the spring of living waters, and hewed them out cisterns, broken cisterns, that can hold no water.
For two evils hath My people done, Me they have forsaken, a fountain of living waters, To hew out for themselves wells -- broken wells, That contain not the waters.
For my people have committed two evils: they have forsaken me, the fountain of living waters, and hewed them out cisterns, broken cisterns, that can hold no water.
For my people have committed two evils: they have forsaken me, the fountain of living waters, and hewed them out cisterns, broken cisterns, that can hold no water.
For my people have done two evils; they have given up me, the fountain of living waters, and have made for themselves water-holes, cut out from the rock, broken water-holes, of no use for storing water.
"For my people have committed two evils: they have forsaken me, the spring of living waters, and cut them out cisterns, broken cisterns, that can hold no water.
“Do so because my people have committed a double wrong: they have rejected me, the fountain of life-giving water, and they have dug cisterns for themselves, cracked cisterns which cannot even hold water.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
11Har et folk byttet ut sine guder, enda de ikke er guder? Men mitt folk har byttet bort sin ære for det som ikke gagner.
12Bli forferdet over dette, dere himler, skjelv av redsel, bli helt forferdet, sier Herren.
13HERRE, Israels håp, alle som forlater deg, skal bli til skamme. De som vender seg bort fra meg, skal skrives i jorden, for de har forlatt HERREN, kilden med levende vann.
14Er Israel en tjener? En slave født i huset? Hvorfor er han plyndret?
13Derfor går mitt folk i fangenskap fordi det ikke har kunnskap; de fornemme sulter, og mengden tørster bort.
7Som en kilde lar vannet strømme ut, slik lar hun ondskapen strømme ut. Vold og plyndring høres i henne; for mitt ansikt er det stadig sorg og sår.
8La deg formane, Jerusalem, ellers vender jeg meg fra deg, så jeg ikke gjør deg til en ødemark, et ubebodd land.
3Stormennene har sendt sine tjenere etter vann; de kom til cisterner, men fant ikke vann. De vendte tilbake med tomme kar; de ble skamfulle og forvirret og dekket til hodet.
8Da dro to eller tre byer til én by for å drikke vann, men de fikk ikke nok; likevel har dere ikke vendt om til meg, sier Herren.
14Oppgir noen Libanons snø, den som kommer fra fjellets klippe? Eller forlates de kalde, strømmende vann som kommer fra det fjerne?
15Men mitt folk har glemt meg; de har brent røkelse til tomhet, og de har fått dem til å snuble på sine veier, bort fra de urgamle stiene, så de går i stier, på en vei som ikke er ryddet,
10De har vendt tilbake til sine forfedres misgjerninger, de som nektet å høre mine ord. De gikk etter andre guder for å tjene dem. Israels hus og Judas hus har brutt min pakt som jeg sluttet med deres fedre.
18Og nå, hva har du med veien til Egypt å gjøre, så du drikker Sihors vann? Eller hva har du med veien til Assyria å gjøre, så du drikker elvens vann?
19Din egen ondskap tukter deg, og dine frafall refser deg. Forstå derfor og se at det er ondt og bittert at du har forlatt Herren din Gud, og at min frykt ikke er i deg, sier Herren, hærskarenes Gud.
20For for lenge siden brøt jeg ditt åk og sprengte dine bånd. Men du sa: Jeg vil ikke overtre. Likevel vandret du på hver høy haug og under hvert grønt tre og drev hor.
15Drikk vann fra din egen sisterne, rennende vann fra din egen brønn.
31Dere slekt, legg merke til Herrens ord! Har jeg vært en ørken for Israel, eller et land av dyp mørke? Hvorfor sier mitt folk: Vi er herrer; vi kommer ikke mer til deg?
22For mitt folk er tåpelig, de kjenner meg ikke. De er barn uten forstand; de har ingen innsikt. Til å gjøre ondt er de kloke, men å gjøre godt kjenner de ikke.
5Så sier Herren: Hvilken urett fant fedrene deres hos meg, siden de gikk langt bort fra meg, fulgte etter tomhet og ble selv tomme?
6De sa ikke: Hvor er Herren, han som førte oss opp fra landet Egypt, som ledet oss gjennom ørkenen, gjennom et land av ødemarker og groper, gjennom et land av tørke og dødsskygge, et land som ingen dro gjennom, der ingen bodde?
7Jeg førte dere inn i et fruktbart land, for at dere skulle spise dets frukt og dets gode. Men da dere kom inn, vanhelliget dere landet mitt og gjorde min arv til en styggedom.
20Sannelig, som en hustru troløst forlater sin mann, slik har dere handlet troløst mot meg, Israels hus, sier Herren.
21En røst ble hørt på høydene: gråt og ydmyke bønner fra Israels barn, fordi de har forvrengt sin vei og glemt Herren sin Gud.
13Ve dem! for de har flyktet fra meg. Ødeleggelse over dem! for de har forbrytt seg mot meg. Selv om jeg har forløst dem, har de likevel talt løgn mot meg.
25Hold foten din fra å bli bar og halsen din fra tørste! Men du sa: Det er håpløst. Nei, for fremmede har jeg elsket, og etter dem vil jeg gå.
11Dere laget også en grøft mellom de to murene for vannet fra den gamle dammen; men dere så ikke til ham som skapte det, og hadde ikke aktelse for ham som formet det for lenge siden.
6Mitt folk har vært bortkomne sauer; deres gjetere har fått dem til å gå seg vill. De har ført dem bort i fjellene; de har gått fra fjell til ås, de har glemt sin hvileplass.
4Ve det syndige folket, et folk tynget av urett, en ætt av illgjerningsmenn, barn som ødelegger! De har forlatt Herren, de har krenket Israels Hellige, de har vendt ham ryggen.
11For Israels hus og Judas hus har handlet svært troløst mot meg, sier Herren.
10Derfor vender hans folk seg hit; og vann fra et fullt beger blir øst ut for dem.
2Å, om jeg i ørkenen hadde et herberge for veifarende, så jeg kunne forlate mitt folk og gå bort fra dem! For de er alle ekteskapsbrytere, en forsamling av svikefulle.
24Jeg har gravd brønner og drukket fremmede vann, og med fotsålene mine har jeg tørket ut alle elver på beleirede steder.
14Hvorfor sitter vi her? Samle dere, la oss gå inn i de befestede byene og tie der. For Herren vår Gud har brakt oss til taushet og gitt oss malurt å drikke, fordi vi har syndet mot Herren.
13Herren sier: Fordi de har forlatt min lov, som jeg la fram for dem, og ikke har hørt på min røst og ikke vandret etter den,
38Tørke over hennes vann; de skal tørke ut. For det er et land av utskårne bilder, og de er besatt av sine avguder.
15derfor sier Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud: Se, jeg vil gi dette folket malurt å spise og galle til drikke.
5For deres mor har drevet hor; hun som unnfanget dem, har gjort skammelige ting. For hun sa: Jeg vil gå etter mine elskere, som gir meg mitt brød og mitt vann, min ull og mitt lin, min olje og min drikk.
15Selv om han er fruktbar blant brødrene sine, skal en østenvind komme, HERRENs vind skal stige opp fra ørkenen; kilden hans skal bli tørr, og brønnen hans skal tørke ut. Han skal plyndre skatten av alle kostelige kar.
48Mitt øye renner som elver av vann over ødeleggelsen av mitt folks datter.
10Så sier Herren om dette folket: Slik elsker de å flakke omkring; de har ikke holdt seg tilbake. Derfor godtar Herren dem ikke. Nå vil han huske deres misgjerning og hjemsøke deres synder.
2For Herren gjenreiser Jakobs herlighet, som Israels herlighet; for plyndrerne har plyndret dem og skadet vinrankene deres.
25Jeg har gravd og drukket vann, og med fotsålene mine har jeg tørket ut alle vannløpene i de beleirede områdene.
10Judas fyrster er som dem som flytter grensesteinen; derfor vil jeg helle ut min vrede over dem som vann.
21De tørstet ikke da han ledet dem gjennom ørkenene; han lot vann strømme for dem ut av klippen. Han kløvde også klippen, og vannet fosset ut.
9Kvinnene i mitt folk driver dere ut fra deres gode hus; fra deres barn har dere for alltid tatt bort min herlighet.
10Stå opp og dra bort! For dette er ikke stedet for hvile. Fordi det er urent, skal det ødelegge dere — ja, med en hard ødeleggelse.
23Men dette folket har et troløst og opprørsk hjerte; de gjør opprør og går bort.
6Du har forlatt meg, sier Herren, du har gått tilbake. Derfor vil jeg rekke ut hånden mot deg og ødelegge deg; jeg er trett av å angre.
7Hvordan kan jeg tilgi deg for dette? Barna dine har forlatt meg og sverget ved dem som ikke er guder. Når jeg hadde mettet dem, drev de hor; de flokket seg i hop i horehusene.
30For dere skal bli som en eik med visnende løv, og som en hage uten vann.