Jobs bok 6:11
Hva er min styrke, at jeg skulle håpe? Og hva er det som venter meg, at jeg skulle forlenge livet mitt?
Hva er min styrke, at jeg skulle håpe? Og hva er det som venter meg, at jeg skulle forlenge livet mitt?
Hva er min styrke, at jeg skulle håpe? Hva er min ende, at jeg skulle holde ut?
Hva er min styrke, at jeg skulle håpe? Og hva er min ende, at jeg skulle holde ut?
Hva er min styrke, at jeg skulle vente? Og hva er min utgang, at jeg skulle være tålmodig?
Hva er min styrke, at jeg skulle ha håp? Hva er min bestemmelse, at jeg skulle forlenge mitt liv?
Hva er min styrke, at jeg skulle håpe? Og hva er min ende, at jeg skulle forlenge mitt liv?
Hva er min styrke, at jeg skulle håpe på livet? Hva er min skjebne, at jeg skulle utvide livets lengde?
Hva er min styrke, at jeg skulle håpe? Og hva er min ende, at jeg skulle forlenge mitt liv?
Hva er min styrke, siden jeg skal håpe? Og hva er min framtid, siden jeg skal tåle?
Hva er min styrke, at jeg skulle håpe? Og hva er min ende, at jeg skulle forlenge mitt liv?
Hva er min styrke til å ha håp, og hva er min evne til å forlenge mitt liv?
Hva er min styrke, at jeg skulle håpe? Og hva er min ende, at jeg skulle forlenge mitt liv?
Hva er min styrke, at jeg skulle håpe? Hva er mitt endemål, at jeg skulle forlenge mitt liv?
What is my strength, that I should hope? What is my end, that I should prolong my life?
Hva er min styrke, at jeg skulle håpe? Hva er min ende, at jeg skulle forlenge mitt liv?
Hvad er min Kraft, at jeg skulde haabe? og hvad er min Ende, at jeg skulde forlænge mit Liv?
What is my strength, that I should hope? and what is mine end, that I should prolong my life?
Hva er min styrke som gir meg håp? Og hva er min fremtid at jeg skulle forlenge mitt liv?
What is my strength, that I should hope? And what is my end, that I should prolong my life?
Hva er min styrke, at jeg skulle håpe? Hva er mitt endemål, at jeg skulle være tålmodig?
Hva er min styrke at jeg skal håpe? Og hva er min ende at jeg skal forlenge mitt liv?
Hva er min styrke, at jeg skulle vente? Og hva er min ende, at jeg skulle være tålmodig?
Har jeg styrke til å fortsette å vente, eller har jeg noen fremtid å se frem til?
What is my strength, that I should wait? And what is mine end, that I should be {H5315} patient?
What power haue I to endure? Or? what is myne ende, that my soule might be paciet?
What power haue I that I should endure? or what is mine end, if I should prolong my life?
For what powre haue I to endure? And what is myne end, that my soule might be patient?
What [is] my strength, that I should hope? and what [is] mine end, that I should prolong my life?
What is my strength, that I should wait? What is my end, that I should be patient?
What `is' my power that I should hope? And what mine end That I should prolong my life?
What is my strength, that I should wait? And what is mine end, that I should be patient?
What is my strength, that I should wait? And what is mine end, that I should be patient?
Have I strength to go on waiting, or have I any end to be looking forward to?
What is my strength, that I should wait? What is my end, that I should be patient?
What is my strength, that I should wait? and what is my end, that I should prolong my life?
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
12Er min styrke som stein? Eller er mitt kjøtt av bronse?
13Er ikke min hjelp i meg? Og er forstanden helt drevet bort fra meg?
8Å, om jeg kunne få det jeg ber om, og at Gud ville gi meg det jeg lengter etter!
9At det måtte behage Gud å knuse meg, at han slapp sin hånd løs og gjorde ende på meg!
10Da ville jeg likevel ha trøst; ja, jeg ville stå fast i sorgen. La ham ikke spare, for jeg har ikke skjult Den Helliges ord.
15Og hvor er nå mitt håp? Mitt håp – hvem skal se det?
18Hvorfor førte du meg da ut av mors liv? Å, om jeg hadde åndet ut, så ingen hadde sett meg!
19Jeg skulle vært som om jeg ikke hadde vært; jeg skulle vært båret fra mors liv til graven.
20Er ikke mine dager få? Hold så opp, og la meg være, så jeg kan få litt lindring,
14Hvorfor tar jeg mitt kjøtt i tennene og legger mitt liv i min hånd?
15Om han så dreper meg, vil jeg likevel stole på ham; men jeg vil forsvare min ferd for hans ansikt.
18Og jeg sa: Min kraft og mitt håp på Herren er gått til grunne.
6Mine dager er raskere enn veverskyttelen og svinner bort uten håp.
7Husk at mitt liv er som vind; mitt øye skal ikke mer få se det gode.
7Og nå, HERRE, hva venter jeg på? Mitt håp er i deg.
13Å, om du ville skjule meg i graven, holde meg skjult til din vrede er borte, sette meg en fast tid og så huske på meg!
14Om en mann dør, skal han da leve igjen? Alle dagene av min fastsatte tid vil jeg vente, til min forandring kommer.
15så min sjel heller velger kvelning, døden framfor livet.
16Jeg avskyr det; jeg vil ikke leve for alltid. La meg være, for mine dager er tomhet.
17Hva er et menneske, at du gjør så mye av ham, og at du retter ditt hjerte mot ham?
4Er min klage rettet til mennesker? Og om det var så, hvorfor skulle ikke min ånd være urolig?
10For mitt liv svinner hen i sorg, og mine år i sukk; min kraft svikter på grunn av min skyld, og mine ben tæres bort.
2Ja, hva nytte skulle styrken i deres hender være for meg? Hos dem var livskraften gått til grunne.
4HERRE, lær meg å kjenne min ende og målet for mine dager, hvor kort det er, så jeg forstår hvor skrøpelig jeg er.
5Se, du har gjort mine dager til en håndsbredde, og min levetid er som ingenting for deg. Ja, hvert menneske, selv på sitt beste, er bare tomhet. Sela.
47Kom i hu hvor kort min tid er! Hvorfor har du skapt alle mennesker forgjeves?
11Mine dager er forbi; mine forsetter, ja til og med hjertets tanker, er brutt.
6Vil han føre sak mot meg med sin store makt? Nei, han ville gi meg styrke.
1Min ånd er knust, mine dager er til ende; gravene står klare for meg.
11Siden det finnes mange ting som øker tomheten, hva gagner det mennesket?
29Er jeg skyldig, hvorfor strever jeg da forgjeves?
19Om det gjelder kraft, se, han er sterk; og om det gjelder rett, hvem kan fastsette en tid for at jeg kan føre min sak?
23Han har brutt min styrke på veien, han har forkortet mine dager.
12Min bolig er revet opp og tatt bort fra meg som en hyrdes telt; som en vever har jeg rullet sammen mitt liv; han skjærer meg av fra renningen. Fra dag til natt gjør du ende på meg.
18Når jeg vil trøste meg mot sorgen, blir hjertet mitt kraftløst i meg.
13Skån meg, så jeg kan få igjen kreftene, før jeg går bort og ikke er mer.
6Selv om jeg taler, blir ikke min smerte lindret; og tier jeg, hva gagn har jeg av det?
22Når noen få år er gått, skal jeg gå den veien jeg ikke vender tilbake fra.
10Jeg sa: Midt i mine dager må jeg gå til dødsrikets porter; jeg er berøvet resten av mine år.
1Min sjel er trett av livet; jeg vil la min klage komme frem; jeg vil tale i min sjels bitterhet.
20Jeg har syndet; hva skal jeg gjøre mot deg, du menneskers bevarer? Hvorfor har du satt meg som et mål for deg, så jeg er blitt meg selv til byrde?
21Og hvorfor tilgir du ikke min overtredelse og tar bort min skyld? For nå skal jeg sove i støvet; du skal lete etter meg i morgen, men jeg skal ikke være mer.
19Hvem er den som vil føre sak mot meg? For nå, hvis jeg tier, må jeg gi opp ånden.
6Er ikke din gudsfrykt din trygghet, ditt håp og rettskaffenheten i dine veier?
2Å, om min sorg ble grundig veid, og min ulykke lagt på vektskålene sammen med den!
3For nå ville den være tyngre enn havets sand; derfor blir ordene mine kvalt.
5Er dine dager som menneskets dager, er dine år som menneskets år?
9Se, håpet om ham er forgjeves; blir ikke en slått til jorden bare ved synet av ham?
27Hvis jeg sier: Jeg vil glemme min klage, jeg vil legge bort mitt tungsinn og trøste meg,
12Hvorfor tok knær imot meg? Og hvorfor fantes det bryster for meg å die?