Matteus 2:18
I Rama ble det hørt en røst: klage, gråt og stor sorg. Rakel gråter over sine barn og vil ikke la seg trøste, for de er ikke mer.
I Rama ble det hørt en røst: klage, gråt og stor sorg. Rakel gråter over sine barn og vil ikke la seg trøste, for de er ikke mer.
"En røst ble hørt i Rama: klage, gråt og høylitt sørging; Rakel gråter over sine barn og vil ikke la seg trøste, for de er ikke mer."
En røst ble hørt i Rama, klagesang, gråt og stor jamring: Rakel gråter over sine barn og vil ikke la seg trøste, for de er ikke mer.
En røst ble hørt i Rama, gråt og klage og stor sorg. Rakel gråt over sine barn og ville ikke la seg trøste, for de var ikke mer.
"I Rama ble det hørt en stemme, klage og gråt, og stort sorg, Rakel gråt over sine barn, og ville ikke la seg trøste, for de er ikke."
En røst er hørt i Rama, gråt og høy klage, Rakel gråter over sine barn og lar seg ikke trøste, for de er borte.
I Rama hørtes det en stemme, klage og gråt, stor sorg; Rakel gråt over sine barn og ville ikke la seg trøste, for de finnes ikke.
I Rama hørtes en røst, gråt og stor klage. Det var Rakel som gråt for sine barn og ikke ville la seg trøste, fordi de ikke er mer.
En røst er hørt i Rama, gråt og høyt skrik, Rakel gråter over sine barn og vil ikke la seg trøste, for de er ikke mer.
En røst ble hørt i Rama, gråt og mye klage, Rakel gråt over sine barn og ville ikke la seg trøste, fordi de ikke var mer.
I Rama ble det hørt en røst, klage, gråt og høyt skrik, Rakel gråt over sine barn, og ville ikke la seg trøste, fordi de ikke er mer.
I Rama ble det hørt en røst med klage, gråt og stor sorg; Rachel gråt over sine barn og fant ingen trøst, for de var borte.
«En røst ble hørt i Rama, klage og gråt og stor sorg, Rakel som gråter over sine barn og ikke vil la seg trøste, for de finnes ikke mer.»
«En røst ble hørt i Rama, klage og gråt og stor sorg, Rakel som gråter over sine barn og ikke vil la seg trøste, for de finnes ikke mer.»
En røst ble hørt i Rama, gråt og stor klage. Rakel gråter over sine barn og vil ikke la seg trøste, for de er ikke mer.
'A voice was heard in Ramah, weeping and great mourning, Rachel weeping for her children, and refusing to be comforted, because they are no more.'
En røst ble hørt i Rama, gråt og høy klage, Rakel gråter over sine barn og vil ikke la seg trøste, for de er ikke mer.
Udi Rama blev hørt en Røst, Graad og Skrig og megen Hylen; Rachel begræd sine Børn og vilde ikke lade sig husvale, thi de ere ikke (mere i Live).
In Rama was there a voice heard, lamentation, and weeping, and great mourning, Rachel weeping for her children, and would not be comforted, because they are not.
I Rama hørtes en røst, gråt og høy klage. Rakel gråt over sine barn og ville ikke la seg trøste, fordi de ikke er mer.
In Ramah there was a voice heard, lamentation, weeping, and great mourning, Rachel weeping for her children, and would not be comforted, because they were no more.
"En røst ble hørt i Rama, klage og bitter gråt, Rakel gråter for sine barn; hun vil ikke la seg trøste, fordi de ikke er mer."
'En røst ble hørt i Rama, gråt og høylydte klager, Rakel gråt over sine barn og ville ikke la seg trøste, for de var borte.'
En røst ble hørt i Rama, gråt og stor sorg; Rakel gråt for sine barn, og ville ikke la seg trøste, for de er ikke mer.
I Rama hørtes skrik, gråt og mye klage, Rakel gråt over barna sine og ville ikke la seg trøste, for de var ikke mer.
On the hilles was a voyce herde mornynge wepynge and greate lamentacion: Rachel wepynge for her chyldren and wolde not be conforted because they were not.
On ye hilles was a voyce herde, greate mournynge, wepynge, & lamentacion: Rachel wepynge for her chyldren, and wolde not be conforted, because they were not.
In Rhama was a voyce heard, mourning, and weeping, and great howling: Rachel weeping for her children, and would not be comforted, because they were not.
In Rama was there a voyce hearde, lamentation, wepyng, & great mournyng, Rachel weping for her children, and woulde not be comforted, because they were not.
In Rama was there a voice heard, lamentation, and weeping, and great mourning, Rachel weeping [for] her children, and would not be comforted, because they are not.
"A voice was heard in Ramah, Lamentation, weeping and great mourning, Rachel weeping for her children; She wouldn't be comforted, Because they are no more."
`A voice in Ramah was heard -- lamentation and weeping and much mourning -- Rachel weeping `for' her children, and she would not be comforted because they are not.'
A voice was heard in Ramah, Weeping and great mourning, Rachel weeping for her children; And she would not be comforted, because they are not.
A voice was heard in Ramah, weeping and great mourning, Rachel weeping for her children; And she would not be comforted, because they are not.
In Ramah there was a sound of weeping and great sorrow, Rachel weeping for her children, and she would not be comforted for their loss.
"A voice was heard in Ramah, lamentation, weeping and great mourning, Rachel weeping for her children; she wouldn't be comforted, because they are no more."
“A voice was heard in Ramah, weeping and loud wailing, Rachel weeping for her children, and she did not want to be comforted, because they were gone.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
15Så sier Herren: En røst høres i Rama, klage og bitter gråt: Rakel gråter over sine barn; hun vil ikke la seg trøste for sine barn, for de er ikke mer.
16Så sier Herren: Hold din røst fra gråt og dine øyne fra tårer, for ditt arbeid skal få sin lønn, sier Herren; de skal vende tilbake fra fiendens land.
13Da de var reist bort, se, da viste en Herrens engel seg for Josef i en drøm og sa: Stå opp, ta barnet og moren hans og flykt til Egypt. Bli der til jeg gir deg beskjed, for Herodes kommer til å lete etter barnet for å drepe det.
14Han sto da opp, tok barnet og moren hans om natten og dro til Egypt.
15Der ble de til Herodes var død, for at det skulle bli oppfylt som Herren hadde talt ved profeten: Fra Egypt kalte jeg min sønn.
16Da Herodes skjønte at han var blitt lurt av vismennene, ble han svært rasende. Han sendte ut folk og lot drepe alle barna som var i Betlehem og i hele omegnen, fra to år og nedover, etter den tiden han nøye hadde forhørt seg om hos vismennene.
17Da ble det oppfylt som er talt ved profeten Jeremia:
28Men Jesus snudde seg mot dem og sa: Jerusalems døtre, gråt ikke over meg, men gråt over dere selv og deres barn.
29For se, det kommer dager da de skal si: Salige er de ufruktbare, de morsliv som aldri har født, og de bryst som aldri har ammet.
19Men da Herodes var død, se, da viste en Herrens engel seg i en drøm for Josef i Egypt
20og sa: Stå opp, ta barnet og moren hans, og dra til Israels land, for de som sto barnet etter livet, er døde.
21Han sto opp, tok barnet og moren hans, og kom til Israels land.
18Mens livet var i ferd med å forlate henne (for hun døde), kalte hun ham Ben-Oni. Men faren kalte ham Benjamin.
19Rakel døde og ble begravd på veien til Efrata, det er Betlehem.
16For dette gråter jeg; mitt øye, mitt øye renner av tårer, fordi trøsteren som skulle gi min sjel lindring, er langt borte fra meg. Barna mine er forlatte, for fienden vant.
3Et rop skal høres fra Horonajim: plyndring og stor ødeleggelse.
4Moab er knust; hennes små lar klagerop lyde.
5For på oppstigningen til Luhit skal en uavlatelig gråt stige opp; for på nedstigningen til Horonajim har fiendene hørt et rop om ødeleggelse.
7Da jeg kom fra Paddan, døde Rakel ved min side i Kanaans land underveis, da det ennå var et lite stykke igjen til Efrata; og jeg begravde henne der på veien til Efrata (det er Betlehem).
18Blant alle sønnene hun har født, er det ingen som leder henne; av alle sønnene hun har oppfostret, er det ingen som tar henne ved hånden.
19Disse to har rammet deg—hvem viser deg medynk? Ødeleggelse og undergang, sult og sverd—med hvem skal jeg trøste deg?
1Da Rakel så at hun ikke hadde født Jakob noen barn, misunte hun sin søster. Hun sa til Jakob: Gi meg barn, ellers dør jeg.
2Da ble Jakob harm på Rakel og sa: Er jeg i Guds sted, han som har holdt livets frukt tilbake for deg?
11På den dagen skal det være en stor sorg i Jerusalem, som sorgen ved Hadad-Rimmon i dalen ved Megiddo.
12Selv om de oppfostrer barna sine, vil jeg likevel gjøre dem barnløse, så det ikke blir en mann igjen. Ja, ve dem når jeg forlater dem!
16Så brøt de opp fra Betel. De hadde ennå et lite stykke igjen til Efrata da Rakel begynte å føde, og hun hadde harde veer.
22Gud husket Rakel. Gud bønnhørte henne og åpnet morslivet hennes.
23Ve dem som er gravide og dem som ammer i de dagene! For det skal bli stor nød i landet og vrede over dette folket.
17Ve dem som er med barn og dem som ammer i de dagene!
18La dem skynde seg og stemme i en klagesang for oss, så øynene våre renner over av tårer og øyelokkene våre flommer av vann.
11Mine øyne slites ut av tårer, mitt indre er i opprør, min lever er utøst på jorden for ødeleggelsen av mitt folks datter, fordi barn og spedbarn segner om i byens gater.
31For jeg hører en røst som av en kvinne i barnsnød, angst som hos en som føder sitt første barn, Sions datters røst; hun klager, hun brer ut hendene og sier: Ve meg nå! For min sjel er utslitt på grunn av mordere.
17Du skal si dette ordet til dem: La mine øyne renne med tårer natt og dag og ikke stanse, for jomfruen, mitt folks datter, er knust med et stort brudd, et svært alvorlig slag.
19Ve dem som er gravide og dem som ammer i de dagene!
11Og Jakob kysset Rakel, hevet stemmen og gråt.
20Men hør Herrens ord, dere kvinner, og la øret ta imot ordet fra hans munn. Lær døtrene deres klagesang, og lær hver av dere naboen sin sørgesang.
2Hun gråter bittert om natten, tårene renner nedover kinnene. Blant alle sine elskere har hun ingen som trøster henne. Alle hennes venner har handlet svikefullt mot henne, de er blitt hennes fiender.
35Alle sønnene og alle døtrene hans kom for å trøste ham, men han ville ikke la seg trøste. Han sa: "For jeg vil gå ned i graven til min sønn, sørgende." Slik gråt faren for ham.
37Å, Jerusalem, Jerusalem, du som dreper profetene og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte jeg ønsket å samle barna dine, som en høne samler kyllingene under vingene sine, men dere ville ikke!
34Jerusalem, Jerusalem, du som dreper profetene og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine, som en høne samler kyllingene sine under vingene — men dere ville ikke!
4Derfor sa jeg: Vend blikket bort fra meg; jeg vil gråte bittert. Prøv ikke å trøste meg for ødeleggelsen av mitt folks datter.
3For så sier HERREN om sønnene og døtrene som blir født på dette stedet, om mødrene som føder dem, og om fedrene som avler dem i dette landet:
2Hun var med barn, skrek i fødselsveer og led i det hun skulle føde.
2Juda sørger, og byportene sygner hen; folk sitter i sørgeklær på bakken, og ropet fra Jerusalem stiger opp.
10Gråt ikke over den døde, sørg ikke over ham; men gråt bittert over den som drar bort, for han skal ikke vende tilbake mer og ikke se sitt hjemland igjen.
4Jeg vil heller ikke vise barmhjertighet mot hennes barn, for de er barn av hor.
18Deres hjerte ropte til Herren: Du Sions datters mur, la tårene renne som en elv dag og natt; unn deg ingen ro, la ikke ditt øyes pupill få hvile.