2 Mosebok 1:17
Men jordmødrene fryktet Gud og gjorde ikke som kongen i Egypt hadde sagt til dem; de lot guttene leve.
Men jordmødrene fryktet Gud og gjorde ikke som kongen i Egypt hadde sagt til dem; de lot guttene leve.
Men jordmødrene fryktet Gud og gjorde ikke som kongen i Egypt hadde befalt dem; de lot guttene leve.
Men jordmødrene fryktet Gud og gjorde ikke som kongen av Egypt hadde sagt til dem; de lot guttene leve.
Men jordmødrene fryktet Gud og gjorde ikke som kongen av Egypt hadde pålagt dem, men lot guttebarna leve.
Men jordmødrene fryktet Gud og adlød ikke kongen av Egypt; de lot guttebarna leve.
Men jordmødrene fryktet Gud og gjorde ikke som kongen i Egypt befalte dem, men lot guttebarna leve.
Men jordmødrene fryktet Gud, og gjorde ikke som kongen av Egypt hadde befalt dem, men lot guttebarna leve.
Men jordmødrene fryktet Gud og gjorde ikke som kongen i Egypt hadde sagt, de lot guttene leve.
Men jordmødrene fryktet Gud og gjorde ikke som kongen av Egypt hadde befalt dem; de lot guttebarna leve.
Men jordmødrene fryktet Gud og gjorde ikke som kongen av Egypt befalte dem; de lot guttebarna leve.
Men jordemødrene fryktet Gud og handlet ikke slik kongen av Egypt befalte dem; de lot guttene leve.
Men jordmødrene fryktet Gud og gjorde ikke som kongen av Egypt befalte dem; de lot guttebarna leve.
Men jordmødrene fryktet Gud og gjorde ikke som kongen i Egypt hadde sagt til dem, men lot guttene leve.
The midwives, however, feared God and did not obey the king of Egypt's command; they let the boys live.
Men jordmødrene fryktet Gud og gjorde ikke som kongen av Egypt hadde sagt til dem, men lot guttebarna leve.
Men Jordemødrene frygtede Gud og gjorde ikke saa, som Kongen af Ægypten havde talet til dem, men lode Drengene leve.
But the midwives feared God, and did not as the king of Egypt commanded them, but saved the men children alive.
Men jordmødrene fryktet Gud og gjorde ikke som kongen av Egypt befalte dem; de lot guttebarna leve.
But the midwives feared God, and did not do as the king of Egypt commanded them, but saved the male children alive.
But the midwives feared God, and did not as the king of Egypt commanded them, but saved the men children alive.
Men jordmødrene fryktet Gud og gjorde ikke som kongen av Egypten hadde befalt dem, men lot guttebarna leve.
Men jordmødrene fryktet Gud og gjorde ikke som kongen i Egypt hadde sagt til dem, men lot guttene leve.
Men jordmødrene fryktet Gud og gjorde ikke som kongen i Egypt befalte dem, men lot guttene leve.
Men kvinnene fryktet Gud, og gjorde ikke som Egypts konge sa, men lot guttebarna leve.
Notwithstonding the mydwiues feared God, and dyd not as the kinge of Egipte commauded them: but saued the menchildern.
Neuertheles the mydwyues feared God, & dyd not as the kinge of Egipte commaunded them, but let the children lyue.
Notwithstanding ye midwiues feared God, and did not as the King of Egypt commaunded them, but preserued aliue the men children.
Notwithstanding, the mydwifes feared God, and dyd not as the kyng of Egypt commaunded them, but saued the men chyldren.
But the midwives feared God, and did not as the king of Egypt commanded them, but saved the men children alive.
But the midwives feared God, and didn't do what the king of Egypt commanded them, but saved the baby boys alive.
And the midwives fear God, and have not done as the king of Egypt hath spoken unto them, and keep the lads alive;
But the midwives feared God, and did not as the king of Egypt commanded them, but saved the men-children alive.
But the midwives feared God, and did not as the king of Egypt commanded them, but saved the men-children alive.
But the women had the fear of God, and did not do as the king of Egypt said, but let the male children go on living.
But the midwives feared God, and didn't do what the king of Egypt commanded them, but saved the baby boys alive.
But the midwives feared God and did not do what the king of Egypt had told them; they let the boys live.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
18Da kalte farao jordmødrene til seg og sa til dem: Hvorfor har dere gjort dette og latt guttene leve?
19Jordmødrene svarte farao: De hebraiske kvinnene er ikke som de egyptiske; de er sterke og føder før jordmoren kommer til dem.
20Gud handlet vel mot jordmødrene. Folket vokste og ble svært sterkt.
21Og fordi jordmødrene fryktet Gud, ga han dem familier.
22Da gav farao denne ordren til hele folket sitt: Hver sønn som blir født, skal dere kaste i Nilen, men hver datter skal dere la leve.
15Kongen i Egypt sa til de hebraiske jordmødrene; den ene het Sjifra og den andre het Pua.
16Han sa: Når dere hjelper de hebraiske kvinnene å føde og ser etter på fødestolen, hvis det er en sønn, skal dere drepe ham; er det en datter, skal hun få leve.
23Ved tro ble Moses, da han var født, holdt skjult i tre måneder av foreldrene sine, fordi de så at barnet var vakkert; og de var ikke redde for kongens påbud.
18inntil det sto fram en annen konge som ikke kjente Josef.
19Han handlet svikefullt mot vårt folk og mishandlet våre fedre, så de måtte sette ut barna sine for at de ikke skulle bli i live.
27Da svarte kongen: "Gi henne det levende barnet, og drep det ikke! Hun er hans mor."
17Så drep nå alle guttebarn, og drep hver kvinne som har hatt samleie med en mann.
18Men alle jentene som ikke har hatt samleie med en mann, skal dere la leve for dere.
20Den av Faraos tjenere som fryktet Herrens ord, fikk sine tjenere og sin buskap i sikkerhet inne i hus.
15Da Farao gjorde seg hard og ikke ville la oss dra, slo Herren alle førstefødte i Egypt, både menneskers førstefødte og husdyrs. Derfor ofrer jeg til Herren alt som åpner morsliv, alle hannkjønn, men hver førstefødt blant mine sønner løser jeg.
15Moses sa til dem: Har dere latt alle kvinnene leve?
21De sa til dem: Må Herren se til dere og dømme, for dere har gjort oss motbydelige i Faraos og hans tjeneres øyne og lagt et sverd i hånden på dem til å drepe oss.
2Kvinnen ble med barn og fødte en sønn. Da hun så at det var et vakkert barn, skjulte hun ham i tre måneder.
6Hun åpnet den og så barnet; se, det var en gutt som gråt. Hun fikk medfølelse med ham og sa: «Dette er et av hebrernes barn.»
7Da sa søsteren hans til Faraos datter: «Skal jeg gå og hente en hebraisk amme som kan amme barnet for deg?»
8«Gå,» sa Faraos datter. Den unge kvinnen gikk da og hentet barnets mor.
9Faraos datter sa til henne: «Ta med deg dette barnet og am det for meg; jeg skal gi deg lønnen din.» Kvinnen tok barnet og ammet det.
4Mens egypterne begravde alle førstefødte som Herren hadde slått blant dem, holdt Herren også dom over gudene deres.
5Kongen i Egypt fikk melding om at folket hadde flyktet. Da forandret Farao og tjenerne hans holdning til folket, og de sa: «Hva er det vi har gjort? Vi lot Israel fare, så de ikke lenger tjener oss!»
18Den tredje dagen sa Josef til dem: Gjør dette, så skal dere leve; for jeg frykter Gud.
30Slik frelste Herren Israel den dagen fra egypternes hånd, og Israel så egypterne ligge døde på stranden ved sjøen.
31Israel så den sterke hånd som Herren hadde vist mot egypterne. Da fryktet folket Herren, og de trodde på Herren og på Moses, hans tjener.
21men da han var satt ut, tok faraos datter ham opp og oppfostret ham som sin egen sønn.
15Farao fikk høre om dette og ville drepe Moses. Men Moses flyktet fra Farao og slo seg ned i landet Midjan; der satte han seg ved en brønn.
12Men jo mer de plaget dem, desto mer økte de og bredte seg; og egypterne fikk avsky for israelittene.
13Egypterne tvang israelittene til hardt arbeid.
29Ved midnatt slo Herren alle førstefødte i Egypt, fra faraos førstefødte, han som satt på tronen, til den førstefødte hos fangen i fengselet, og alle førstefødte blant buskapen.
8Da stod det fram en ny konge over Egypt, en som ikke kjente Josef.
15Da kom Israels barns oppsynsmenn og klaget til Farao: Hvorfor gjør du slik mot dine tjenere?
10Kom, la oss handle klokt mot dem, ellers blir de enda flere. Skulle det hende at det bryter ut krig, kan også de slutte seg til våre fiender, kjempe mot oss og dra opp fra landet.
17Da Farao lot folket dra, førte ikke Gud dem på veien gjennom filisterlandet, selv om den var nær; for Gud sa: Ellers kan folket angre seg når de ser krig og vende tilbake til Egypt.
23En lang tid etter døde kongen i Egypt. Israelittene stønnet under slavearbeidet og ropte, og klageropet deres steg opp til Gud på grunn av slavearbeidet.