2 Mosebok 16:35
Israelittene åt manna i førti år, helt til de kom til et bebodd land. De åt manna til de kom til grensen av Kanaans land.
Israelittene åt manna i førti år, helt til de kom til et bebodd land. De åt manna til de kom til grensen av Kanaans land.
Israelittene spiste manna i førti år, til de kom til et bebodd land. De spiste manna til de kom til grensen av Kanaans land.
Israelittene åt manna i førti år, inntil de kom til et bebodd land; de åt manna inntil de kom til grensen til Kanaans land.
Og Israels barn spiste manna i førti år, til de kom til et land som var bebodd. De spiste manna til de kom til grensen av Kanaans land.
Israels barn spiste manna i førti år, helt til de kom til et land der de kunne bo. De spiste manna helt til de nådde grensen til Kanaans land.
Og Israels barn spiste manna i førti år, til de kom til et bebodd land. De spiste manna til de kom til grensen av Kanaans land.
Og Israels barn spiste manna i førti år, helt til de kom til et land med innbyggere; de spiste manna til de kom til grensene av Kanaan.
Israels barn spiste manna i førti år, til de kom til det bebodde landet; de spiste manna til de kom til grensen av Kanaans land.
Israels barn spiste manna i førti år, til de kom til et bebodd land. De spiste manna til de nådde grensen til Kanaans land.
Israels barn spiste manna i førti år, til de kom til et land bebodd; de spiste manna til de nådde grensen til Kanaans land.
Og Israels barn spiste manna i førti år, til de kom til et bebodd land; de spiste manna helt til de nådde grensen til Kanaan.
Israels barn spiste manna i førti år, til de kom til et land bebodd; de spiste manna til de nådde grensen til Kanaans land.
Israels barn spiste manna i førti år, til de kom til et bebodd land. De spiste manna til de kom til grensen av Kanaans land.
The Israelites ate manna for forty years, until they came to a land that was settled; they ate manna until they reached the border of Canaan.
Israels barn spiste manna i førti år, til de kom til et bebodd land. De spiste manna til de kom til grensen av Kanaans land.
Og Israels Børn aade det Man fyrretyve Aar, indtil de kom til det Land, som var beboet; de aade Man, indtil de kom til det Yderste af Canaans Land.
And the children of Israel did eat manna forty years, until they came to a land inhabited; they did eat manna, until they came unto the borders of the land of Canaan.
Israels barn spiste manna i førti år, til de kom til et bebodd land; de spiste manna til de kom til grensen av Kanaans land.
And the children of Israel ate manna forty years, until they came to an inhabited land; they ate manna until they came to the border of the land of Canaan.
And the children of Israel did eat manna forty years, until they came to a land inhabited; they did eat manna, until they came unto the borders of the land of Canaan.
Israels barn spiste manna i førti år, til de kom til et bebodd land. De spiste manna til de kom til grensen av Kanaan.
Og Israels barn spiste manna i førti år, til de kom til et bebygd land. De spiste manna helt til de kom til grensene av Kanaans land.
Israels barn spiste manna i førti år, til de kom til et bebodd land, de spiste manna til de kom til kanten av Kanaans land.
Og Israels barn hadde manna å spise i førti år, til de kom til et bebodd land, til de kom til kanten av Kanaans land.
And the childern of Israel ate man.xl. yere vntill they came vnto a lande inhahited. And so they ate Man, euen vntill they came vnto the bordres of the lade of Canaan,
And the children of Israel ate man fourtye yeares, tyll they came vnto a lande, where people dwelt: euen vntyll they came to ye borders of the lande of Canaan ate they Man.
And the children of Israel did eate MAN fourtie yeres, vntill they came vnto a land inhabited: they did eate MAN vntill they came to the borders of the land of Canaan.
And the chyldren of Israel dyd eate Manna fourtie yeres, vntil thei came to a land inhabited, and so they did eate Manna, euen vntill they came vnto the borders of the lande of Chanaan.
And the children of Israel did eat manna forty years, until they came to a land inhabited; they did eat manna, until they came unto the borders of the land of Canaan.
The children of Israel ate the manna forty years, until they came to an inhabited land. They ate the manna until they came to the borders of the land of Canaan.
And the sons of Israel have eaten the manna forty years, until their coming in unto the land to be inhabited; the manna they have eaten till their coming in unto the extremity of the land of Canaan.
And the children of Israel did eat the manna forty years, until they came to a land inhabited; they did eat the manna, until they came unto the borders of the land of Canaan.
And the children of Israel did eat the manna forty years, until they came to a land inhabited; they did eat the manna, until they came unto the borders of the land of Canaan.
And the children of Israel had manna for their food for forty years, till they came to a land with people in it, till they came to the edge of the land of Canaan.
The children of Israel ate the manna forty years, until they came to an inhabited land. They ate the manna until they came to the borders of the land of Canaan.
Now the Israelites ate manna forty years, until they came to a land that was inhabited; they ate manna until they came to the border of the land of Canaan.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
11Dagen etter påsken spiste de av landets avling: usyret brød og ristet korn, den selvsamme dagen.
12Da opphørte mannaen dagen etter, da de spiste av landets avling; israelittene hadde ikke lenger manna. Det året spiste de av grøden fra Kanaans land.
14Da duggen lettet, se, på ørkenens overflate lå det noe fint, kornet, fint som rim på jorden.
15Da israelittene så det, sa de til hverandre: Hva er dette? — for de visste ikke hva det var. Moses sa til dem: Det er brødet som Herren har gitt dere å spise.
16Dette er det Herren har befalt: Sank av det, hver etter det han trenger å spise; en omer til hver etter tallet på personene hos dere. Ta for hver av dem som er i teltet.
17Israelittene gjorde slik; noen sanket mye, andre lite.
18Da de målte opp med omeren, hadde den som hadde sanket mye, ikke for mye, og den som hadde sanket lite, manglet ikke. Hver hadde sanket så mye som han kunne spise.
19Moses sa til dem: Ingen må la noe bli igjen av det til i morgen.
31Israels hus kalte det manna. Det var hvitt som korianderfrø, og det smakte som honningkake.
32Moses sa: Dette er det Herren har befalt: En full omer av det skal gjemmes til oppbevaring for deres slekter, for at de skal se det brødet som jeg lot dere spise i ørkenen da jeg førte dere ut av Egypt.
33Moses sa til Aron: Ta en krukke og legg i den en full omer manna. Sett den foran Herren til oppbevaring for deres slekter.
34Slik Herren hadde befalt Moses, satte Aron det fram foran vitnesbyrdet til oppbevaring.
36En omer er en tidel av en efa.
6I førti år vandret israelittene i ørkenen, til hele folket, krigsmennene, som dro ut av Egypt, tok ende fordi de ikke hadde lyttet til Herrens røst. Herren hadde sverget at han ikke skulle la dem se det landet som Herren med ed hadde lovet fedrene deres å gi oss, et land som flyter med melk og honning.
18I omkring førti år bar han over med dem i ørkenen.
6Men nå er vi helt uttørket; det finnes ingenting – vi ser ikke annet enn manna.
3Israelittene sa til dem: Om bare vi hadde fått dø for Herrens hånd i Egypt, da vi satt ved kjøttgrytene og åt brød til vi ble mette! For dere har ført oss ut i denne ørkenen for å la hele denne forsamlingen dø av sult.
4Da sa Herren til Moses: Se, jeg vil la det regne brød fra himmelen for dere. Folket skal gå ut og sanke sin dagsrasjon hver dag, for at jeg kan prøve om de vil vandre etter min lov eller ikke.
31Våre fedre spiste manna i ørkenen, slik det står skrevet: Brød fra himmelen gav han dem å spise.
39De bakte deigen de hadde tatt med fra Egypt, til runde kaker av usyret brød, for den var ikke syret. De var blitt drevet ut av Egypt og kunne ikke drøye, og de hadde heller ikke gjort i stand niste til seg selv.
40Oppholdstiden for israelittene, de som bodde i Egypt, var fire hundre og tretti år.
21I førti år sørget du for dem i ørkenen; de manglet ingenting. Klærne deres ble ikke utslitt, og føttene deres svulmet ikke.
24Han lot manna regne over dem til å spise, han gav dem himmelens korn.
13Herrens vrede brant mot Israel, og han lot dem vandre i ørkenen i førti år, til hele generasjonen som gjorde det som var ondt i Herrens øyne, tok slutt.
8Folket gikk omkring og samlet den; de malte den på håndkvern eller støtet den i morter, kokte den i gryte og laget den til kaker; smaken var som oljekake.
9Når duggen falt over leiren om natten, falt mannaen sammen med den.
14Tiden vi gikk fra Kadesj-Barnea til vi hadde krysset Sered-bekken, var trettiåtte år, til det var slutt på hele generasjonen av stridsmenn i leiren, slik Herren hadde sverget dem.
3Han ydmyket deg, lot deg hungre og ga deg manna å spise, noe du ikke kjente og som fedrene dine ikke kjente, for å lære deg at mennesket ikke lever av brød alene, men av hvert ord som går ut av Herrens munn.
4Klærne dine ble ikke utslitt, og føttene dine hovnet ikke i disse førti årene.
49Fedrene deres spiste manna i ørkenen, og de døde.
15Du gav dem brød fra himmelen mot sulten og lot vann komme ut av klippen for tørsten deres. Du sa til dem at de skulle gå inn for å ta i eie det landet du med løftet hånd hadde lovet å gi dem.
16han som ga deg manna å spise i ørkenen, noe fedrene dine ikke kjente, for å ydmyke deg og prøve deg og gjøre vel mot deg til slutt.
36Han førte dem ut og gjorde under og tegn i Egyptens land, ved Rødehavet og i ørkenen i førti år.
18Tal til israelittene og si til dem: Når dere kommer inn i landet som jeg fører dere til,
33«Sønnene deres skal være gjetere i ørkenen i førti år og bære straffen for deres troløshet, til likene deres blir tilintetgjort i ørkenen.»
34«Etter tallet på de dagene dere speidet i landet, førti dager – ett år for hver dag, ett år for hver dag – skal dere bære skylden for deres misgjerninger, i førti år. Da skal dere få kjenne min motstand.»
21Hver morgen sanket de det, hver etter det han kunne spise. Når solen ble varm, smeltet det.
12Jeg har hørt israelittenes klager. Si til dem: Ved skumring skal dere spise kjøtt, og om morgenen skal dere bli mette av brød. Da skal dere kjenne at jeg er Herren deres Gud.
25Brakte dere meg slaktoffer og grødeoffer i ørkenen i førti år, Israels hus?
25Etter førti dager vendte de tilbake fra å ha speidet i landet.
5Brød spiste dere ikke, og vin og sterk drikk drakk dere ikke, for at dere skulle kjenne at jeg er Herren deres Gud.
24De la det til side til morgenen, slik Moses hadde befalt. Det luktet ikke vondt, og det kom ikke mark i det.
25Moses sa: Spis det i dag, for i dag er det sabbat for Herren. I dag finner dere det ikke ute på marken.
1Så brøt de opp fra Elim, og hele Israels menighet kom til ørkenen Sin, som ligger mellom Elim og Sinai, den femtende dagen i den andre måneden etter at de hadde dratt ut av landet Egypt.
21Moses sa: Seks hundre tusen mann til fots er det folket jeg er midt iblant, og du sier: Jeg vil gi dem kjøtt, og de skal spise en måned!
5og det han gjorde for dere i ørkenen, helt til dere kom til dette stedet,
5Folket talte mot Gud og mot Moses: «Hvorfor førte dere oss opp fra Egypt for at vi skal dø i ørkenen? Her er verken brød eller vann, og vi er blitt leie av denne elendige maten.»