Salmenes bok 137:6
Må tungen min klebe seg til ganen hvis jeg ikke husker deg, hvis jeg ikke setter Jerusalem høyere enn min største glede.
Må tungen min klebe seg til ganen hvis jeg ikke husker deg, hvis jeg ikke setter Jerusalem høyere enn min største glede.
Hvis jeg ikke husker deg, la tungen min klebe til ganen; om jeg ikke setter Jerusalem høyere enn min største glede.
La tungen min klebe til ganen dersom jeg ikke minnes deg, dersom jeg ikke setter Jerusalem over min største glede.
La min tunge klebe til min gane om jeg ikke minnes deg, om jeg ikke setter Jerusalem over min høyeste glede.
La tungen min bli lammet om jeg ikke husker deg, om jeg ikke setter Jerusalem over all annen glede.
La min tunge klebe til ganen hvis jeg ikke husker deg, hvis jeg ikke setter Jerusalem over min største glede.
Hvis jeg ikke husker deg, la tungen min sitte fast i ganen; hvis jeg ikke setter Jerusalem høyere enn min største glede.
Må tungen min klebe seg til ganen hvis jeg ikke husker deg, hvis jeg ikke setter Jerusalem over min høyeste glede!
La min tunge klistre seg til ganen hvis jeg ikke husker deg, hvis jeg ikke setter Jerusalem over min største glede.
Om jeg ikke minnes deg, la tungen min klebe til ganen; om jeg ikke setter Jerusalem høyere enn min største glede.
Om jeg ikke husker deg, la min tunge feste seg til ganen, og om jeg ikke foretrekker Jerusalem fremfor min høyeste glede.
Om jeg ikke minnes deg, la tungen min klebe til ganen; om jeg ikke setter Jerusalem høyere enn min største glede.
La min tunge hefte ved ganen hvis jeg ikke husker deg, hvis jeg ikke setter Jerusalem høyere enn min største glede.
Let my tongue cling to the roof of my mouth if I do not remember you, if I do not set Jerusalem above my greatest joy.
La min tunge feste seg til ganen hvis jeg ikke husker deg, hvis jeg ikke setter Jerusalem over min største glede.
Min Tunge hænge ved min Gane, om jeg ikke kommer dig ihu, om jeg ikke ophøier Jerusalem over min høieste Glæde!
If I do not remember thee, let my tongue cleave to the roof of my mouth; if I prefer not Jerusalem above my chief joy.
Hvis jeg ikke husker deg, la min tunge sitte fast i ganen; hvis jeg ikke setter Jerusalem over all min glede.
If I do not remember you, let my tongue cling to the roof of my mouth; if I do not prefer Jerusalem above my chief joy.
If I do not remember thee, let my tongue cleave to the roof of my mouth; if I prefer not Jerusalem above my chief joy.
La tungen klebe til ganen hvis jeg ikke husker deg, hvis jeg ikke setter Jerusalem høyere enn min største glede.
Må tungen min klebe seg til ganen om jeg ikke husker deg, om jeg ikke setter Jerusalem høyere enn min største glede.
La tungen min klistre seg til ganen hvis jeg ikke husker deg, hvis jeg ikke setter Jerusalem høyere enn min største glede.
Hvis du ikke er i mine tanker, hvis Jerusalem ikke er min største glede, la min tunge klistre seg til ganen min.
Yf I do not remembre the, let my tonge cleue to the rofe of my mouth: yee yf I preferre not Ierusalem in my myrth.
If I do not remember thee, let my tongue cleaue to the roofe of my mouth: yea, if I preferre not Ierusalem to my chiefe ioy.
Let my tongue cleaue to the roofe of my mouth, if I do not remember thee: yea if I preferre not thee O Hierusalem aboue my most myrth.
If I do not remember thee, let my tongue cleave to the roof of my mouth; if I prefer not Jerusalem above my chief joy.
Let my tongue stick to the roof of my mouth if I don't remember you; If I don't prefer Jerusalem above my chief joy.
My tongue doth cleave to my palate, If I do not remember thee, If I do not exalt Jerusalem above my chief joy.
Let my tongue cleave to the roof of my mouth, If I remember thee not; If I prefer not Jerusalem Above my chief joy.
Let my tongue cleave to the roof of my mouth, If I remember thee not; If I prefer not Jerusalem Above my chief joy.
If I let you go out of my thoughts, and if I do not put Jerusalem before my greatest joy, let my tongue be fixed to the roof of my mouth.
Let my tongue stick to the roof of my mouth if I don't remember you; if I don't prefer Jerusalem above my chief joy.
May my tongue stick to the roof of my mouth, if I do not remember you, and do not give Jerusalem priority over whatever gives me the most joy.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
4Hvordan kan vi synge Herrens sang på fremmed jord?
5Glemmer jeg deg, Jerusalem, skal min høyre hånd glemme.
7Husk, Herre, mot edomittene Jerusalems dag, de som sa: «Riv ned, riv ned, helt til grunnen!»
8La deg tukte, Jerusalem, ellers vender min sjel seg fra deg; ellers gjør jeg deg til en ødemark, et land som ingen bor i.
6På dine murer, Jerusalem, har jeg satt vaktmenn. De skal aldri tie, hverken dag eller natt. Dere som minner Herren, unn dere ingen ro!
7Og la ham heller ikke få ro før han bygger Jerusalem opp igjen og gjør henne til en lovsang på jorden.
6Be om fred for Jerusalem! La det gå dem vel som elsker deg.
2Våre føtter sto i dine porter, Jerusalem.
3Jerusalem, du som er bygd som en by, tett sammenføyd.
1Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi tenkte på Sion.
1Til korlederen. En salme av David.
7Jerusalem kom i hu i sin nød og sin hjemløshet alle sine dyrebare ting fra fordums dager. Da folket hennes falt i fiendens hånd og ingen hjalp henne, så motstandere på henne og lo av hennes fall.
19i forgårdene til Herrens hus, midt i deg, Jerusalem. Halleluja!
12Lov Herren, Jerusalem! Pris din Gud, Sion!
139Min nidkjærhet har fortært meg, for mine motstandere har glemt dine ord.
14Men Sion sier: Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg.
15Kan en kvinne glemme sitt diende barn og ikke ha barmhjertighet med sønnen hun bar? Selv om de skulle glemme, vil jeg ikke glemme deg.
18For du har ikke lyst til slaktoffer, ellers ville jeg gi det; til brennoffer har du ikke behag.
6Jeg rekker hendene ut mot deg; min sjel tørster etter deg som et uttørret land. Sela.
7Jeg sank ned til fjellenes røtter; jordens bommer slo seg igjen bak meg for alltid. Men du førte mitt liv opp av graven, Herre, min Gud.
50Dere som har sluppet unna sverdet, gå av sted, stans ikke! Husk Herren på lang avstand, og la Jerusalem stige opp i hjertet deres.
6Som med fete retter og overflod blir min sjel mettet; med jubelrop skal min munn prise.
8For Jerusalem har snublet, og Juda er falt; for deres tale og deres gjerninger er mot Herren, for å krenke hans herlige åsyn.
6Hvorfor er du nedbøyd, min sjel, og hvorfor bruser du i meg? Sett ditt håp til Gud! For jeg skal ennå prise ham for frelsen fra hans åsyn.
20Du vil sannelig huske det, og min sjel synker sammen i meg.
1En sang ved festreisene. HERRE, husk David, alt hans møye.
21Velsignet være Herren fra Sion, han som bor i Jerusalem! Halleluja!
16Herre, la – i samsvar med alle dine rettferdige gjerninger – din vrede og din harme vende tilbake fra din by Jerusalem, ditt hellige fjell. For på grunn av våre synder og våre fedres skyld er Jerusalem og ditt folk blitt til spott for alle som er rundt oss.
5For hvem vil synes synd på deg, Jerusalem? Hvem vil sørge med deg? Hvem vil vike av veien for å spørre om det går deg vel?
9Så sier Herren: Slik vil jeg ødelegge Judas stolthet og Jerusalems store hovmod.
4Kom meg i hu, Herre, når du viser velvilje mot ditt folk! Ta deg av meg med din frelse,
16Jeg vil fryde meg over dine forskrifter; ditt ord vil jeg ikke glemme.
17Min sjel er støtt bort fra fred; jeg har glemt det gode.
4For dagene mine svinner som røyk, knoklene mine brenner som ild.
5Mitt hjerte er svidd og visnet som gress, for jeg har glemt å spise mitt brød.
4Mine tårer er mitt brød dag og natt, for hele dagen sier de til meg: «Hvor er din Gud?»
15Jeg er utøst som vann, alle mine bein er skilt fra hverandre; mitt hjerte er som voks, det smelter i mitt indre.
2Juda sørger, og portene hennes er avmektige; de er blitt mørke og bøyd mot jorden, og Jerusalems skrik har steget opp.
25Hvordan er ikke lovsangens by forlatt, byen som var min glede!
39— se, da vil jeg løfte dere bort og kaste dere fra meg, og jeg vil forlate dere og byen som jeg gav dere og fedrene deres, bort fra mitt ansikt.
40Jeg legger over dere en evig skam og en evig vanære som aldri skal bli glemt.
10Vårt hellige og herlige hus, der våre fedre lovpriste deg, er blitt oppbrent av ild, og alt det vi hadde kjært, er blitt til ruiner.
15Du vet det, Herre. Kom meg i hu og ta deg av meg! Ta hevn for meg på dem som forfølger meg. Riv meg ikke bort i din langmodighet. Vit at jeg bærer spott for din skyld.
1For Sions skyld vil jeg ikke være stille, for Jerusalems skyld vil jeg ikke være rolig før hennes rettferdighet bryter fram som lyset, hennes frelse som en brennende fakkel.
14Kom meg i hu for dette, min Gud, og utslett ikke de trofaste gjerningene jeg har gjort for min Guds hus og for tjenestene der.
22Velsignet være Herren, for han har vist meg sin underfulle miskunn i en by under beleiring.
32Glemmer en jomfru sine smykker, en brud sine belter? Men mitt folk har glemt meg i utallige dager.
9Jeg sa: «Jeg vil ikke minnes ham og ikke lenger tale i hans navn.» Men det var som en brennende ild i mitt hjerte, innesluttet i mine ben. Jeg ble trett av å holde det inne, og jeg klarte det ikke.
17Men vil dere ikke høre, gråter min sjel i lønndom for deres hovmod; øyet mitt gråter, ja, renner over av tårer, for Herrens flokk er bortført i fangenskap.
2Gå og rop ut for Jerusalem: Så sier Herren: Jeg minnes din ungdoms troskap, din brudekjærlighet, da du fulgte meg i ørkenen, i et land som ikke var sådd.